Jeg har en sønn på New Zealand og jeg har ikke sett han på snart to år. Hadde store planer om å sende han en skikkelig julegave i år, men jeg klarte å knote det til, igjen, og tidsfristen gikk ut allerede 29. november. Jeg er en tragedie på disse små tingene som betyr så mye. Da ble det et lite kort da, fra pappa. Det var ikke stort, faktisk alt for lite. Skrev med så liten skrift jeg bare kunne, men det er jo så mye man vil si. Ble det vanlige. Glad i deg. Gleder meg til du kommer hjem. Håper du har det bra. Tenker mye på deg. Husk å oppretthold kontakten med søsknene dine. Ta vare på deg selv. Vær snill med kjæresten. Husk å skift vann til katta. Ikke bli bitt av edderkopper. Bruk ekte meierismør i potetmosen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Glemte faktisk å skrive god jul, men han overlever nok. Skal sende han penger. Det kommer alltid godt med. Tenker mye på ham i disse tider. Han var min første førstefødte. Satt og nistirret på ham hele uken på sykehuset da han ble født. Den gangen fikk man noen dager på sykehuset før man ble sendt hjem. Han hadde små, litt krøllete ører og var så ubeskrivelig vakker der han lå. Jeg var nitten år. Sett i ettertid bare en unge selv. Helt i startgropen av et voksenliv. Nå er han to år eldre enn jeg var den gangen.

Min andre “førstefødte” ble født for akkurat seks måneder siden i dag. Sikkert derfor jeg er litt melankolsk og tenker på ham som faktisk vokste opp og ble til en mann, men som ble borte på en måte han også. Hva hvis han blir der? Han har jo kjæreste derfra. Får barn, mine barnebarn? På andre siden av kloden.

Man vet ikke hva man har før det forsvinner. Han reiste og jeg klarte fader ikke så sende en julegave i riktig tid en gang. Det er rett og slett for dårlig! Selvfølgelig blir jeg tilgitt, det er ikke det, men tid handler bare om prioriteringer, og jeg har prioritert feil. Enkelt og greit.

Litt senere skal vi opp og tenne lys. Det er iskaldt ute. Skal fyre i ovnen i kveld. Ikke bare for varmen, men også for stemningen. Vi er i helt greit humør. Vi sutrer ikke. Vi gråter ikke. I alle fall ikke ennå. Planlegger en trivelig aften. Skal kjøpe noe kinamat. Kjærest elsker kinamat. Jeg elsker mat, uansett opprinnelsesland. Er enkel sånn sett.

I morgen skal vi koke smultringer. Har verdens beste oppskrift og det er ikke bare noe jeg sier. Det er Irene sin oppskrift og de skiller seg fra absolutt alt annet jeg har smakt av smultringer. Det er nesten ikke til å tro. De er så saftige og deilige og perfekt balanserte i både smak og konsistens at jeg gjerne kunne giftet meg med dem hvis det hadde vært sosialt akseptert, men det er jo ikke det. Bigami er ulovlig i Norge og det er i alle fall ulovlig å  koke sine ektefeller i smult og knaske dem i seg. Dessuten hadde Kjærest blitt både sur og lei seg vil jeg anta. Orker ikke når hun er sur.

Håper de blir like gode når jeg lager dem. Hvis ikke er det jo ikke oppskriften som er god, men Irene, og man kan jo ikke drasse med seg Irene hver gang man skal koke seg en smultring eller to. I alle fall ikke hvis dere skal teste den ut og hun må sette seg i bilen og kjøre landet på kryss og tvers for å koke. Det tror jeg ikke hun gidder, eller kanskje, men hadde i alle fall blitt fryktelig tungvint. Og ikke akkurat klimavennlig. Plutselig hadde hun hatt Gretha Thunberg seilende etter seg. Mye styr for noen smultringer. Hvor gode de enn måtte være.

Ønsker dere alle en riktig fin kveld!