Første februar i år kunne jeg stolt fortelle dere at det hadde forsvunnet vekt tilsvarende 16 store spekepølser (8-9 kg) fra kroppen min siden første januar. Målet mitt var å (igjen) komme inn i den dressen jeg gifta meg i for to år siden, til min datter skulle konfirmeres 7. mai. For å komme inn i (den svært romslige) dressen måtte jeg komme meg fra 141 kg til 125 kg på 4 måneder. Med en så god start lå alt til rette for at jeg skulle klare dette med god margarin.

 

Slik skulle det ikke gå. Ikke en gang i nærheten. Da jeg veide meg i dag morges stoppa ikke vekta før på 147,1 kg. Nesten 150 kilo! Skulle jeg falle om, (noe som kan skje når tid som helst), så må de fader meg leie inn en kraftig hjullaster for å løfte meg opp på båra.

 

Årsakene/unnskyldningen er selvfølgelig mange. Vedvarende vondt stress, depresjon, bytte av antidepressiva, bla, bla, bla, blabla, bla, bla, men hovedårsaken er selvsagt et usedvanlig mye høyere kaloriinntak sammenlignet med kaloriforbruk. Dag etter dag etter dag. Etter dag.

 

Dro på Dressmann i går etter jobb. Måtte jo kjøpe meg ny dress. Fikk imidlertid ikke en gang kranglet på meg den aller største dressbuksa de hadde. Ikke passa jakkene heller. Måtte bestille på nett sa han. Kjortel.no ble anbefalt. Håper den kommer fram i tide. (Og at den passer!)

 

Slik er ståa. Skal ta meg litt sammen framover. Komme meg mer ut. De to siste månedene har jeg faktisk gått hjem fra jobb, men det har  åpenbart ikke vært nok. Skal begynne å gå opp på Komsa et par-tre ganger i uka igjen. Det kommer til å hjelpe.

 

Litt. Det viktigste er dog å få kontroll over inntaket. Skape en balanse mellom nytelse og glede. Før dette går helt over styr, for stopper jeg ikke nå. Så dør jeg.