“Asbjørn, e du fan helt sjuk i haue!”

Jeg rykker til. Klokka er vel rundt halv åtte. Noe hadde våknet inne på soverommet. Hørtes ut som Ursula i “Den lille havfruen” etter fjorten år på whiskeyfylla. Det var tydeligvis en som nettopp hadde lest FRIERIET på bloggen, og kanskje blitt litt satt ut kan du si. Selv lurte jeg på om jeg skulle ringe politiet bare for sikkerhets skyld, for den stemmen der var det drap i, og slett ikke det jeg hadde forventet. Hadde håpet på et lykkelig jentehviiiin. Det fikk jeg ikke.

 

Jeg tok på meg vernebriller, hansker og en tjukk skinnjakke og nærmet meg forsiktig soveromsdøren. Det var en voldsom romstrering der inne, banking i veggen, bøker og glass som gikk i gulvet, og en konstant og uforståelig strøm av skremmende gutturale lyder. Dette kommer aldri til å gå bra, tenkte jeg, mens jeg livredd stålsatte meg til få en stålstang rett i panna, og åpnet døren. Takk for alt, alle. Hvil i fred.

 

Det ble helt stille. Var mørkt, så bare to rødglødende øyne som stirret på meg og konturene av flerrende tenner fra en frådende munn. Vet ikke hvor jeg hentet motet fra, men våget meg litt nærmere, og da så jeg at det faktisk var et slags smil som møtte meg. Og de rødmussede øynene var fulle av tårer. Gledestårer og sjokktårer. Vil anta mest det siste.

 

Hun svarte ja!

Vi kan nå fortsette denne vandringen vi hadde startet på. Vi skal reise oss og vi skal reise oss sammen! <3

 

 

 

152 kommentarer

Siste innlegg