I dag har vi, Kjærest og jeg, snakket godt, vondt og lenge. Det har vært tårer, men også latter. Samt litt irritasjon, både fra min og hennes side, for jeg har jo også prøvd å jobbe så godt jeg har kunnet mens alt dette har pågått. (Les HER hva jeg snakker om)

Bryllupet blir ikke slik vi hadde planlagt, denne gangen heller, men når alt kommer til at er faktisk det aller viktigste at vi denne gangen har et dåpsbarn som puster. Alt annet blir bare bagateller og uvesentligheter i forhold. Herre Gud, vi har da opplevd tusen ganger verre ting enn et bryllup med lite gjester! Jeg er nesten flau over meg selv. Ikke for det, for min del er det greit, men har vært så lei meg på Kjærest sine vegne, mens jeg nå, etter at vi virkelig har snakket ut, har innsett at hovedpersonen 27. mars ikke er oss, men han den nydelige dåpskjolen (som Kjærest har, til og fra, strikket på i mange år).

Derfor proklamerer jeg her og nå, til alle som måtte bry seg, det blir bryllup lørdag 27. mars, men det blir først og fremst dåp! Ja, det er viktig å samles etterpå, men først og fremst skal det knyttes et bånd mellom ham og Gud inne i kirkerommet. Det er en hellig handling og den skal ikke utsettes en enste dag!

Til slutt føler jeg et veldig sterkt behov for å takke alle som har brydd seg, som har kommentert og kommet med mer eller mindre gode råd. Dere er helt fullstendig ubetalelige!

Ikke, jeg gjentar, og legger til et for Guds skyld, IKKE klikk HER!