Hvis jeg skal være ærlig, og det skal jeg jo, så forsov jeg meg faktisk i morges. Etter at vi, eierne av UNO Cafe og jeg, hadde klinket albuer, og inngått en muntlig avtale om salg av Hoftepluss fra 1. august, (Les mer om det HER), så må jeg innrømme at jeg kanskje inntok et par røde glass for mye i går aftes. Jeg er veldig glad i lavkarboøl, (og drikker sikkert mer enn jeg burde av den sorten), men jeg er slett ikke vant med røde dråper, (ei heller virkningen av denne), og sloknet derfor helt plutselig, midt i en slurk.

 

Avvent som jeg er med å stå opp grytidlig, så er jeg avhengig av vekkeklokke for å våkne til rett tid. Siden jeg stumpet av på sofaen i rødvinsfylla i går kveld, så var selvfølgelig heller ikke vekkerklokka stilt inn og det gikk som det måtte gå, jeg oversov.

 

Heldigvis stumpet jeg av såpass tidlig i går kveld, så jeg våknet av meg selv ti på halv åtte i morges, og rakk å komme meg på jobb uten at dagen ble ødelagt for noen andre enn meg selv. Hva hodepine angår er jeg velsignet med sterke rygg- og fotsmerter, så å helbrede en aldri så liten hangover er den minste sak i verden, he he 😉

 

Feiret Datters 13-år dag på Peppes Pizza. Kun den aller nærmeste familien, allebestevenninen og oss tre. Brusen, (Cola uten sukker, som jeg for øvrig drakk to av siden jeg var så tørst. (Hadde jobbet i hagen like i forkant av feiringen) var helt forferdelig, (noe må være feil med anlegget), men pizzaene var helt fantastiske! Perfekt hevet og stekt bunn. Nydelig fyll i perfekt mengde i forhold til den sprø, saftig e og deilige bunnen. Hadde det ikke vært for rømmedressingene, (og brusen), så hadde det blitt en soleklar sekser. Fantastisk pizza!

 

Etter feringen, (som av flere grunner varte svært kort), dro jeg og tankene mine rett opp Komsalaia. Det var tungt! Måtte ta pauser hele tiden og dessuten legge meg ned å hvile halvveis. Det er det mange uker siden sist jeg måtte. Underlig nok ble absolutt all slitenhet borte da jeg kom på toppen, og jeg jogget lettere enn noen gang (i går) ned, og var hjemme bare ti minutter senere enn vanlig, til tross for at jeg brukte lang tid opp.

 

Vel nede fra fjellmassivet kastet jeg meg over gressklipperen, og kjempet sammen med den mot plenen i en god time før jeg kom meg inn og ordnet meg litt mat, som akkurat nå står og venter ti jeg er ferdig å snakke med dere.

 

Om Konemor ikke klarte å vente til i november med å bli gravid, men faktisk har blitt det allerede? Det må jeg si var et underlig og faktisk litt frekt, spørsmål å stille. Min munn er, som alltid, lukket og forseglet med ostesmørbrød, og velger å verken bekrefte eller avkrefte.

 

 

Det er en enorm lettelse for meg å vite at Hoftepluss får nye eiere fra 1. august. Jeg kommer til å jobbe på som aldri før for at bedriften virkelig skal skinne, og at det er mest mulig penger på konto når overleverer nøkkelkortet. Jeg er en mann av ære, og har absolutt ingen intensjoner om å slurve meg gjennom sommeren. Håper vi, altså oss ansatte og dere som har mulighet til å komme å handle, virkelig gjør alt som står i vår makt for at det er en suksess de kjøper. 🙂

 

Klokka er nå 22:22. Konemor har lagt seg. (Hun blir veldig fort trøtt for tiden. Fatter ikke hvorfor.). Jeg skal dusje kroppen min. Er en del kropp, så tar litt tid. Etterpå skal jeg spise. Så rigge meg til på sofaen, høre på “Språksnakk” på NRK (Helt utrolig fantastisk program/podkast!). Og ja, vekkeklokka har jeg for sikkerhets skyld stilt for lenge siden. 😉

 

Alt har sin tid, og det kommer jeg nok til å skrive en del om etter hvert, men mange lurer på om jeg ikke synes det er trist å “kvitte” meg med noe jeg har jobbet så absurd mye, både for å skape, men også bevare, utvide og videreutvikle. Svaret mitt er både rått og brutalt, men jeg har opplevd det ultimate tap, flere ganger, og da blir dette bare filleting. Uviktig i den store sammenheng.

 

Ja, vi trenger alle noe å leve av, men når du på nærmest mulig vis ser livet selv smuldre bort mellom fingene dine, så mister det materielle all sin verdi. Det betyr ikke at jeg gir faen, men at jeg virkelig har lært hva som virkelig er viktig.

 

For meg er ikke lykken et stort hus med mange soverom, men et hus der det faktisk ligger noen på soverommene, og at de som ligger der står opp dagen etterpå.

 

Det overgår alt. Hele tiden. Alltid.

 

Der ble klokka 22:44. Jeg avslutter nå. Takk for at dere følger meg. Takk for at dere bryr dere. Takk for at dere fortsatt leser en blogg som viser et liv som ikke utgir seg å være større enn det er. Livet mitt er stort nok, og vel så det. Jeg vet faktisk verdien av et liv. Jeg skal ikke si jeg er glad for det, men det har gitt meg en voldsom erkjennelse av hva  som egentlig betyr noe.

Uansett, nå glipper øynene. Jeg må avslutte før jeg får tastaturmerker i panna. Ønsker dere alt som godt er.

 

God natt!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel