I flere uker har jeg gått å gledet meg til å reise til Oslo. Ikke bare fordi denne turen er litt spesiell med Vixen og god morgen norge. Men fordi reise betyr kjærestetid. Jeg elsker kjærestetid. Bare fokusere på hverandre uten at jobbtelefonen til sambo ringer ustanselig eller at skolearbeidet hopper mot meg så fort jeg tar tak i håndtaket på ytterdøren. Ingenting som kan brukes som en dårlig undskyldning for å slippe å ligge i sofahjørnet sammen med meg og se en dårlig film som man kan sovne til på kvelden.

Men.

Det startet i morges da jeg fortvilt sprang rundt som en hodeløs høne for å prøve å finne det som skulle fylle ut kofferten vi skulle ha med oss til Oslo.

“Kan du hente de klærne du skal ha med deg til Oslo?” spør jeg han fortvilt mens jeg ser at klokken springer mot 11 i en faderlig fart.

“Ja, vent litt. Jeg skal bare ordne skolissene”.

Greit. Det er kanskje en fordel å ha skolisser på skoene som skal pryde den røde løperen i morgen, tenker jeg mens jeg går å henter klærne hans.

“Er det disse du skal ha med?” spør jeg. Etterfulgt med “kan du bare putte de i kofferten når du har sett gjennom det?”. Før jeg har klart å tenke på det neste som må hentes hører jeg fra han, “jeg skal bare fikse buksen først”.

Greit. Dette bildet er tatt da håret var litt kortere, men det passet så godt inn.

Klokken springer fortere og fortere. Han har klart å fått lisser på skoene, klærne i kofferten og ringt drosje. Jeg springer opp og ned trappen med det ene etter det andre som på mystisk vis har spredd seg over hele leiligheten. Jeg blir aldri ferdig med den pakkingen.

Der kommer drosjen og vi går ut. Han springer ut døren i en faderlig fart mens jeg baler med bagasje og søppelposer å prøver å fiske opp husnøkkelen slik at jeg får låst etter meg.
Jeg snur meg rundt for å se hvor han er men ser han ikke så jeg roper etter han å hører om han har tenkt å bli med til Oslo.

“Jeg kommer”, hører jeg bak husveggen. “Jeg skal bare sette gressklipperen på plass”.

Det tar tid å reise med mann 42 år.

Inn i drosje. Ned til flyplass. Inn i flyet. Vi finner plassene våre og flyet tar av. “Endelig”, sier han. “Nå skal jeg bare lese litt”.

Han glemte å si at han bare skulle sove litt.

Endelig fremme i Oslo sammen med en nyoppstanden sambo. Kommer oss på flytoget og inn til sentrum. Hotellet neste. Det er alltid godt å komme frem til hotellet. Så avslappet og rolig. Jeg nyter det veldig, I ca 30 minutter før jeg blir rastløs. Han foreslår at vi går oss en tur før vi drar å spiser. Hurra! Det blir hyggelig. Jeg gjør meg klar og venter. Og venter. For han skal bare

Vi kommer oss ut og han spør meg om vi skal dra på Oslo city slik at jeg får kjøpe meg et målebånd. Jeg glemte mitt hjemme og jeg må ha et til strikketøyet.
Vi går bort over mot Oslo city, men plutselig er han borte. Jeg snur meg og spør om han kommer.

“ja, jeg kommer. Jeg skal bare svare på denne meldingen”.

Heldigvis er det åpent til kl. 22.00.

Tilbake til hotellet med dagens fangst før vi tar turen til Mantra. En indisk restaurant med himmelske smaker! Nam.

Maten kommer og jeg er på tur til å forsyne meg, men så hører jeg noe kjent. “Vent litt, jeg skal bare ta et bilde”.

2 timer etterpå, når vi har fotografert oss gjennom smaksmenyen deres, kommer vi oss tilbake til hotellet. Gleder meg veldig, for NÅ skal vi legge oss å se på tv. Det ser vi alltid frem til når vi er å reiser. Før jeg har rukket å få av meg skoene hører jeg det knitrer i poser og en kjent stemme si, “åå, dette var godt. Nå skal jeg bare lese litt før det er kveld”.

Å der ble han.

Ok da. Dagen i dag har vært helt perfekt. Å reise på tur med denne “jeg skal bare” mannen er igrunn ganske avslappende. Ingen stress og ingen mas. Godt selskap, et slitent bankkort eller to og utrulig god mat. Antar at han kommer til å skrive om måltidet vi fikk servert. Jeg er ikke glad i indisk mat, men fy fader hvor godt det smakte. Helt magisk faktisk.  Resten av kvelden “skal vi bare” ta helt med ro og falle i søvn, slik at vi er klare for morgendagen. Det blir spennende!

God helg, hilsen kjærest.