Som dere kanskje har fått med dere har jeg vært litt “småpjusk” den siste uka. Kall det gjerne en influensa fra helvete. En av den typen som aldri går over. En illsint satan som bare brenner og brenner som en evig forbannelse. En lidelse som aldri tar slutt. En jordisk skjærsild. Et middelaldersk torturkammer. Eller manneinfluensa som det også kalles.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Visste du forresten at vi menn faktisk blir hardere rammet av influensa enn kvinner. Symptomene blir verre og varer lenger. Menn blir dessuten oftere lagt inn på sykehus og dør oftere av influensa. Les mer om denne studien på NHI.no.

Resten av familien har vært hjemme hele uka. De har også vært syke, hele gjengen. Hadde jeg kunnet hadde jeg også holdt meg hjemme, men jeg kan jo ikke bare stenge butikken en hel uke. Fikk meg en sykedag i går da, på søndag,  og det var bare så, bokstavelig talt,  sykt deilig. På plass på jobb igjen i dag riktignok, men nå tror jeg at toppen, eller bunnen om du vil, er nådd. Jeg håper i alle fall det!

Det er i så fall fader meg på tide, for har jo egentlig ikke gjort det skarve grann her de siste 8-9 dagene. Jo da, selvfølgelig har jeg ekspedert når det har kommet folk, men det er også omtrent det eneste jeg har gjort. Har prøvd å smile så tappert som bare en 46 år gammel mann med influensa kan smile, men god service skal jeg ikke skryte på meg. Faktisk har servicen tidvis vært så lavmål denne uka at jeg har skjemtes over å være innehaver, men har rett og slett ikke maktet stort mer enn å holde meg oppreist.

Det er mange år siden jeg gikk gjennom en slik helvetesuke. Som begynnende dement skal jeg ikke være for bombastisk hukommelsesmessig, men jeg tror faktisk vi må helt tilbake til begynnelsen av 20-årene, (mine altså), siden jeg har hatt det like tungt og vanskelig, like lenge. Ja, det har selvfølgelig vært dager opp gjennom, både 1, 2 og 3 på rad der jeg har tryglet Vår Herre om å få slippe, men ikke over en uke til ende.

De umenneskelige lidelsene har naturligvis blitt noe forsterket denne gangen, siden jeg ikke har kunnet ta meg en eneste sykedag. Det er nemlig både fordeler og ulemper med å ha ansatte. En av fordelene er definitivt at du kan være borte fra jobb et par dager, (i det minste gå litt tidligere hjem), hvis det skulle røyne på. Den eneste jeg har som eventuelt har kunnet steppe inn for meg er min sønn, men han har vært syk selv, så det har vært ingen nåde.

Det verste er, nå som jeg begynner å få tilbake troren på at jeg ikke kommer til å dø likevel, er alt arbeidet som jeg ikke har fått gjort. Alt jeg henger etter med, både av nye og gamle prosjekter. Gjøre butikken “klar”, med masse spennende nyheter, til byen gradvis våkner til live igjen etter vinterdvalen. Håper inderlig jeg får satt skikkelig i gang li løpet av morgendagen. I alle fall senest onsdag, for jeg kan ikke subbe rundt her lenger! En ting er at dagene blir helt absurd lange, men jeg taper jo også masse penger på å utsette alt.

Nå har jeg i alle fall utsatt avslutningen av denne bloggposten lenge nok. Ikke at jeg kommer til å fylle de to siste timene på jobb med så voldsomt mye fornuftig, men nå har jeg tross alt brukt nesten 3 timer på denne lille oppdateringen, og det får sannelig holde! Skal prøve å få gjort unna litt bestillinger før jeg kjører hjem på slaget 17:00. Må huske å kjøpe fersk ingefær. Kjøpe masse på lørdag, men da jeg skulle lage meg kruttsterk ingefertær viste det seg at alt jeg hadde kjøpt var svart tvers gjennom. Så nesten ut som råte, slik som poteten kan få. Har aldri sett det på ingefær før.

Folkens, takk for at dere leser oppdateringene til en hardt prøvet mann!

Les også:

Først gikk det bratt nedover. Så gikk alt til helvete.

I live og på jobb.