Det var ingen som trodde på oss. Vi fant hverandre på Tinder like etter at jeg hadde vært gjennom et samlivsbrudd. 10 års aldersforskjell. Hun barnløs. Jeg ferdig med barn, og kanskje vel så det. Likevel ble det oss, og de siste dagene har jeg bare blitt mer og mer sikker på at det blir for alltid. Vi hører sammen. Trenger hverandre. For å leve.

Se på henne da! Nydeligst i verden. Står der og presser reinsdyrsburger en søndag formiddag fordi gubben hun var så “heldig” å bli gravid med er sykemeldt, proppfull av morfin og klarer bare å holde seg stående et kvarter i gangen. Da trår den gravide til og hjelper. Fordi hun vil at jeg skal lykkes. At vi skal lykkes. Klare oss.

De siste dagene har jeg blitt skikkelig nyforelsket igjen, men denne gangen stikker det dypere. Denne gangen kommer forelskelsen på toppen av en intens og dyp kjærlighet som har bygd seg sterkere og sterkere over to år. Jeg er så utrolig glad i denne jenta og jeg er nesten villig til å gjøre alt for at hun skal være lykkelig og få et godt liv. Hadde det vært nødvendig hadde jeg ofret mitt eget liv for henne. Gladelig! Det er ikke bare noe jeg skriver, men jeg føler det. Hun er verdt det. Veldig. Veldig. Veldig.

Akkurat nå sitter jeg oppe i stua. Lyden av symaskinen høres fra rommet hennes. Hun er inne i en “syfase” nå. Koser seg. Får tankene vekk fra både det som har vært og det som skal komme. Fristiller hjernen. Hun trenger det. Det har vært mye, alt for mye, for henne. Har gjort det jeg har kunnet for  å hjelpe henne, men i bunn og grunn er alle alene med å komme seg gjennom de aller vanskeligste følelsene. Lyden av symaskinen har jeg ikke hørt på et år. Det er en god lyd. Et godt tegn.

Jeg elsker deg virkelig Kjærest, eller Christine som du jo egentlig heter utenfor denne bloggbobla. Jeg kan ikke lenger forestille meg et liv uten deg. Vet faktisk ikke om jeg hadde klart meg alene. Du hører til. Det er oss nå. Vi. For alltid. Even when we’re ghosts!

<3