Alle syns det er litt stas å være i avisen eller på tv. Jeg er ikke noe unntak. Vi vil vel alle bli sett, likt og satt pris på på en eller annen måte. Likevel er det litt underlig, selv for en fyr kjepphøy på seg selv (har lest det på Jodel) at Dagsrevyen finner en fyr som meg så interessant at de sender to journalister nordover et helt døgn for å følge meg en helt vanlig dag.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det første jeg tenkte da de ringte å spurte var at herregud, det må da bli jævlig kjedelig å se på. Samtidig er jeg heldigvis velsignet med et guddommelig utseende, så de som ikke finner det jeg sier, skriver eller gjør så veldig interessant kan i alle fall hvile øynene på noe vakkert noen minutter. Slik sett er jeg veldig heldig. Og de som ser på.

Dagen startet, som dere vet, veldig tidlig. Jeg våknet halv fire og lå og slumret helt til to trøtte gærninger ringte på døra fem på fire. Så var det filming av morgenstell. Tissing, sminking, armegevinger med en arm i skinnbukser og bar overkropp. En helt vanlig morgen med andre ord. Og blogging naturligvis med et kamera i trynet. Det var ikke lett!

Klokka seks var vi på jobb og de filmet meg helt fram til jeg skulle på et møte klokka ti. Etter det var de litt til og fra, før de dro i tre-tiden. Ja, det er litt stas, men jeg er glad jeg ikke har det slik hver dag. Blir litt sliten av å hele tiden tenke hvordan du ser ut og må trekke opp buksa hele tiden slik at du ikke får hengræv på tv. Glad jeg ikke blogger så mye om den perfekte kroppen. Eller det perfekte livet for den saks skyld. Mye lettere å være han litt tette som hangler seg gjennom livet og tar hver nye dag som en velsignelse.

Dagen har gått i ett. I tillegg til jobb og denne filmingen har jeg hatt fire møter, hvorav det ene var det viktigste av dem alle. Kontaktmøte på skolen til Datter. Til tross for alt, eller kanskje nettopp derfor, klarer hun seg godt og gjør det bra i alle fag, noen til og med fremragende. Det gjør meg både glad og stolt. Mange venner har hun også. Det gjør meg varm i hjertet og nærer faktisk min egen lykke. Det er viktig at ungene klarer seg. Det er liksom den viktigste jobben av dem alle.

Jeg har så vondt. Skriver nesten aldri om det, men i dag har det vært skikkelig ille. Både skulderen og den høyre foten har verket som besatt. Det går greit altså, men det er skikkelig irriterende. Tipper jeg er han fyren på gamlehjemmet som kommer til å sitte å sutre og klage over absolutt alt som finnes av plager hvis jeg lever så lenge. Og hvis ingen gidder høre på meg kommer jeg til å skrive digre plakater i gult om alle mine lidelser og klistre opp i korridorene. Ja, er litt selvironisk nå, ha ha.

Nå skal vi spise. Er veldig sulten, så kommer trolig til å spise for mye, og jeg gleder meg. Vi lever bare en gang, og det er faktisk akkurat nå. Livet er en kamp som ingen vinner, men det viktigste er tross alt å delta 😉

Lag deg en trivelig kveld!