På fredag gikk jeg åpent ut og fortalte at jeg av ulike årsaker var inne i en svært tung periode, og har vært det i lengre tid. Legen og psykologen min kaller det en depresjon og jeg har fått tabletter mot lidelsen. Om de virker vil tiden vise. Kjemi kan fjerne symptomene, men ikke alltid årsakene. De må jeg jobbe med selv.
Depresjon er en såkalt usynlig “lavstatuslidele”. Det er veldig flaut å snakke om og det er vanskelig for andre hvordan de skal forholde seg til deg. Veldig mange lider av dette i årevis og det hemmer til slutt hele livsførselen. Jobben, venner, partner. Du melder deg til slutt ut. Ikke fordi du vil, men fordi du ofte ikke makter noe annet enn å puste.
Jeg ble ikke sendt ned på jorden for å belære, men for å belyse. Jeg tror at ved at folk som meg våger å fortelle mens man står midt opp i stormen, så vil det inspirere andre til å innse at denne lidelsen ikke er verre å snakke om enn en brukket arm eller en blindtarmbetennelse. Det må være lov å fortelle andre hvordan vi har det. For alt man vet kan de ha det på samme måte og man kan hjelpe hverandre.
Jeg har fått hundrevis av kommentarer og meldinger i etterkant. Tusen takk for dem. De varmer veldig. Spesielt de som forteller meg at jeg er en inspirasjon som “står fram” og at det faktisk hjelper dem i situasjonen de står midt opp i. Ikke like hyggelig, men ikke mindre viktige er kommentarer som åpenbart ikke klarer å ta inn over seg at andre kan føle på andre måter og oppføre seg annerledes enn dem selv. Jeg velger å gjengi en av disse kommentarene. Melderen er anonym, så jeg henger ingen ut, men jeg syns “han” på en utmerket måte får fram hvorfor det er så viktig å snakke åpent om disse flaue lidelsene.
“Arne” skriver:
“Jeg tror nok det er riktig for deg å ta en pause fra sosiale medier akkurat nå. Fra bloggen. Du må tåle å se at blogglisten er der, med andre på toppen.
Du skriver at du er deprimert, greit nok, men det er ingen tung depresjon – da hadde du faktisk ikke blogget nå. Du hadde ikke klart det. Du hadde ikke en gang klart å logge inn i nettbanken for å betale en regning. Du er kanskje bare nedstemt, mange tror da de er deprimerte, mens det er et helt normalt stemningsleie!
Hvorfor ikke logge av til du er frisk? Synes det er noe tvangsmessig og stressende over dette, at du ikke klarer å la bloggen ligge en tid.”
Kjære “Arne”!
Nei, jeg er nok heldigvis ikke blant de som er hardest rammet Det presiserte jeg også i bloggen. Jeg klarer stort sett å gjennomføre dagene uten at noen i det hele tatt aner hva jeg sliter med. Det tar mye krefter, alle jeg har faktisk, men ved å gå åpent ut trenger jeg ikke spille en rolle. Jeg kan være meg selv, men jeg ønsker ikke brette meg fullstendig ut for deg og fortelle hva jeg klarer og ikke klarer. Tror jeg var ganske tydelig på fredag. Hva bloggen angår er det ikke den som gjør meg syk, og i alle fall ikke hvis noen ligger over meg på blogglista. Livet mitt, sikkert i likhet med ditt, er sammensatt og består av en lang rekke faktorer som samlet sett kan bli litt mye. For øvrig syns jeg egentlig det er ganske smakløst å legge igjen en slik kommentar til en som kler seg så naken som jeg gjorde på fredag, men det er pga holdninger som du utviser som gjorde at jeg valgte å fortelle i utgangspunktet. Jeg tror faktisk at det hjelper på sikt 🙂
Alt godt!
God klem til deg ❤️
Jeg pleier å si at livet er ikke for amatører – vi skal gjennom oppturer og nedturer, så er iallefall mitt liv. Jeg tør påstå at du kommer styrket ut av denne situasjonen, det kjennes kanskje ikke ut sånn akkurat nå – meen den vil gi deg fler perspektiver og gjøre til ett enda mer reflektert menneske, og det blir jo aldri feil 😊 Stå på, lag deg så fine dager du kan ❤️
Kjære Arne. Det er noe som kalles for høytfungerende. Det legges foran alt mulig i psykiatrien. Og det er nesten verre å få det stempelet foran din egen diagnose enn når du ikke gjør det – nemlig på grunn av din holdning. Den holdningen om at dersom du er høytfungerende deprimert/annet er du “ikke syk nok” (enda) gjennomsyrer ikke bare hele den generelle befolkningen, men også helsevesenet. Jeg har gått gjennom det selv. Jeg er høytfungerende, men jeg har også PTSD, panikkangst og tilbakevendende depresjon. Det alene gjorde at jeg satt mellom barken og veden i mange år. I syv år var jeg akkurat frisk nok til at det “sikkert gikk over, du er bare litt nedstemt, det er normalt”. I syv år tok ingen meg på alvor selv om hele kroppen skrek etter hjelp. I syv år fungerte jeg. Til jeg ikke gjorde det. Uten å bryte blogg.no sine regler kan jeg si det bare ikke gikk mer, men etter akutten og innleggelse var vi tilbake på start. “Pasienten virker høytfungerende og ressurssterk”. Grunn nok til å virkelig hate dine beste egenskaper i “en nedstemt periode”. Så kjære deg, Arne, gled deg over at folk får hjelp til tross for at de er høytfungerende. Juble over at helsenorge har begynt å se gevinst i å sette inn hjelp før folk faller ut av samfunnet og aldri kommer tilbake. I stedet for å kaste skam på mennesker for det de klarer, og at de trenger en støtte til tross for at de klarer og er åpne om nettopp det.
Som hypokonderpsykologen Herman Wilhelmsen; min mentor i hverdagen sier; » slutt og bruk energien din på; og drit i ka alle andre mener og synes og tror om deg!! Bruk heller energien din på de som betyr noe for deg og er der for deg i hverdagen. « Folk vil alltid mene Og tro det de vil; uansett kor mye energi vi bruker på å gjøre alle tilfreds. Drit i dem; vær deg selv og vit at du er god nok akkurat som du er ❤️❤️❤️ Det vil komme bedre dager; i morgen er en ny dag 🌸🌸🌸
Har selv depresjon som jeg trenger medisiner for. Uten de fungerer jeg ikke. Men kan skrive under på at det å gjøre ting som gir meg glede hjelper. Jeg synes det er modig å være så åpen som du er på bloggen, du er et forbilde uten sidestykke ❤️
Det jeg synes er så fint med å følge deg og dine, er at du har en så fin balanse mellom det å dele, som får oss til å føle at vi virkelig kjenner dere, men samtidig så skjermer du dine nærmeste på en formidabel måte.
Du tørr å sette ord på vanskelige ting, som veldig mange lider med i stillhet!
Er det noen som kan snakke av erfaring når det gjelder livets brutalitet, så er det deg!
Takk for at du viser at det faktisk går an å komme seg videre, trass i urettferdig mye motgang og sorg. Det inspirerer og setter ting i perspektiv! Så må det være lov å sette ord på tunge perioder også, det kan være til stor hjelp og trøst for andre i samme situasjon. Stå på! Du er en jordnær og artig fyr, som jeg har skikkelig sansen for!
Husk: det er viktig å lytte til kroppen, og lade batteriene når det trengs😉
❤️
Det er dessverre slik at det er veldig fort gjort å komme med “råd” når noen forteller at de sliter psykisk. (generelt er det lett å komme med råd og leke Klara Klok). Jeg har BÅDE vært dugelig deprimert OG lekt Klara Klok! Etter mange år klarte jeg å bryte den onde sirkelen med angst og depresjon. For meg tror jeg angsten var primærlidelsen. Depresjonen kom gradvis fordi jeg ble så sliten av å prøve å holde angsten i sjakk. Til tross for at jeg har opplevd dette, gjør det meg langt fra til noen ekspert på andre som sliter – sjøl om jeg innimellom liker å tro det!! Det som gjelder for en person gjelder ikke nødvendigvis for en annen. Åpenhet er bra på en måte, men så stiller en seg også sårbar. Dessuten kan fokuset på situasjonen bli større, slik at en får en ekstra belastning i tillegg til det en allerede sliter med. Jeg hadde nok ikke klart å blogge da jeg var som lengst nede. Jeg var periodevis temmelig handlingslammet. Ville helst bare gjemme meg under dyna, men klarte knapt å slappe av et sekund. Det betyr ikke at jeg hadde det “verre” enn deg, bare at det artet seg annerledes. Jeg har skrevet flere innlegg om denne perioden, men da jeg begynte å blogge var det flere år siden jeg var sjuk. Det ble “den gang da” i stedet for akkurat her og nå; noe som betydde at jeg hadde fått avstand til det. Er ofte innom bloggen din. Synes den skiller seg veldig positivt ut blant de som ligger øverst på lista. 🙂
Man skulle tro at Arne trodde du hadde funnet på diagnosen selv og ikke fått den av legen. Som legmann syns jeg at det er vanskelig å skille mellom nedstemthet og depresjon – det må jeg ha fagfolk til å avgjøre når jeg ikke har vært helt i slaget selv. For ikke å snakke om å forstå skillet mellom komplisert sorg og depresjon og forskjellen på depresjon og utbrenthet. Poenget mitt er at dette er en sak mellom legen din og deg, og dermed ferdig snakka.
D e viktig å snakk om slike ting. E e flink til å oppmuntre til det men ikke følge det selv.. . Har lest litt a bloggene dine, og du har hatt mye som gjør at kroppen slit, selv om vi trur vi ikke tenk på da negative og tunge så gjør man det ubevisst .. plutselig oppdaga man små hint om at vi slit, enkle ting som plutselig bli vanskelig, vi bli slitn fort, tenk at gufader kor dårlig form man e i.. de tingene vi ikke tenker over der og da men gir hint om at vi slit. Så kan man kalle det hva man vil.. du grip fatt i det , åpner deg .. . E synes det e viktig å prate om det for det er mange der ute som sliter, e e en av dem .. har vært så langt nede, trodde jeg hadde alfsheimer da jeg begynnte glemme ting. Tok meg 9 måneder for å komme meg opp igjen.. veit jo ikke hva du sliter med men når du e langt nede vil e bærre si det finnes lys i tunnelen med hjelp og gode samtala, lær å sett ord på hva du sliter med, bearbeide så vil du kom styrket ut.. livet vil bli godt , ikke perfekt men godt .. for ka e perfekt? Kun ha skrevet ei heil avhandlig her men skal spar deg 😊lykke til og husk ting tar tid.. ikke påskynd , lyt t kroppen .
Innlegget ditt på fredag var så spot on hvordan jeg selv følte det og hadde da jeg også fikk DIAGNOSEN depresjon. For det er en faktisk lidelse, som ved en brukket arm, bare at hos “oss” er ikke armen brukket, men noe inni oss…hva det er har jeg aldri funnet ut, det er noe ubestemmelig, en klarer liksom aldri å sette fingeren på det og si, DER, ja, der er det noe ødelagt….for det flytter seg liksom….en dag er det som en klump i magen, neste dag kan være bedre og du klarer faktisk å klistre på deg ett smil, dagen etter kan være svart, men da kjenner en gjerne ingenting….
Depresjon er veldig vanskelig å forstå for de som ikke har følt det på kroppen, og heldig er “arne” for han har iallefall ikke snøring på hva det er, selv om han så veldig gjerne vil være både lege og psykolog i en og samme vending. Han er bare uvitende.
Jeg , som deg, fikk også hjelp av kjemien, og sakte men sikkert kjempet jeg meg tilbake til normalen. Ja, for det eneste jeg ville på det mørkeste, det var å bli “normal” igjen. Føle NOE igjen.
Og jammen meg, det gjør jeg! Det tok lang tid, og det henger litt igjen innimellom, men med gode verktøy fra psykolog(+ litt kjemi som sagt) og god støtte fra de nærmeste kom jeg meg igjennom. Det er ingen quick fix ute å går her dessverre, og iallefall “ikke bare til å ta seg sammen”. stay strong! Og hvis du føler deg bittelitt bedre av å skrive blogg, ja, da skriver du søren meg blogg 🙂
Men du…det blir jo det samme som om du får påvist brudd i foten, hos legen. For så å få beskjed av en («Arne») som hverken kjenner deg eller har røntgensyn at det bare er en forstuelse😳 Bedrevitere er det verste jeg vet😏
Sender deg gode tanker og en varm klem!😊❤️
Du verden…. Jeg møtte selv veggen i 2008, og har ikke vært i «ordinær» jobb siden da. Depresjon er ikke som influensa, man får feber og gørr og så er det over. Depresjon tapper deg gradvis for energi, før du en dag er tom, om du ikke har fått hjelp tidsnok da. En depresjon kommer og går, som en influensa, men der slutter også likheten. Depresjon kan vare i månedsvis, med et opphold på bare noen dager før den slår deg ut igjen. Og fordi om man er deprimert, så klarer man mye, man presser seg enda til litt ekstra, for at ingen skal se hvordan man egentlig har det. Men da risikerer man bare at man forblir dårlig lengre. Det som er viktig både under depresjoner og ellers, er å gjøre ting man føler man får energi av. For noen er det å blogge, for andre å klatre mount everest, for noen er det å komme seg ut av senga et pluss. Folk må slutte å dømme alle andre ut fra hva de tror er en sannhet, og heller spørre seg selv hvordan de kan gjøre livet bedre for seg selv og dem rundt en.
Drit i “Arne”, og vær så deprimert du bare vil!
Det er utrolig viktig med åpenhet, synes jeg, og jeg er det mye selv også. Mye av samme grunn – at det skal bli like vanlig å snakke om som en brukket arm!
Stå på!
Skjønner dæ vældig godt da æ har vært i lignende situasjon. Gikk på veggen så d sang etter…men ting hadde hopa sæ opp over år….å d va en bagatell som velta hele lasset å verden falt i grus.. Plutselig så va æ tom…Bare d å gå i dusjen va heldagsjobb. Fikk Cipralex…hjalp å holde tilbake tårene…men gjorde stemningsleie monotont. Etter en tid fikk æ ett “pusterom ” på 14 daga æ va heilt aleina. Begynte å resonnere å granske mæ sjøl da æ fant ut at æ va ferdig som hjelpepleier… Følte mæ udugelig i jobb sammenheng…udugelig som kjæreste…udugelig som mamma…ja æ va ferdig…heilt ferdig. Folk gikk å gnog om at d e så sunt å gå tur…(æ har aldri likt å gå tur)…til slutt ble æ forbanna å gikk tur på ei meget rasutsatt strekning med håp om at d skulle komme ett ras å føre mæ på havet…men d gjorde d jo ikke. Fikk som sagt 24 daga der æ gjennomgikk alle yrka æ kom på…men e intet annet yrke æ kunne tenke mæ enn d å være hjelpepleier… Satt aleina..prsta å diskuterte med mæ sjøl..tlf ringte å folk sendt sms men æ besvarte ingenting…æ ville være i fred. Til slutt tenkte æ dette kan ikke fortsette…æ har ansvar for 2 barn…Så begynte tanken…kor va æ da æ hadde d som best i livet? Tok mæ 5 mnd fra d hele starta å til æ klarte å begynne å leve igjen. Ta dæ tid til å hvile…ta dæ tid til å sørge…ta dæ tid til å nyte…å ta dæ tid til dine nærmeste som også vil dæ vel. Skulle ikke belæmre dæ med mitt tilfelle…bare vise at æ veit å at æ forstår. Ta vare på dæ å familien din nu ei stund…vi e her når du føle dæ lettere og mer uthvilt. Husk…du e ett menneske…ingen robot. GOD bedring kokkedjævelen 😀💕👍🌷
Ikke sikkert d var så stygt ment. Jeg skjønte heller ikke hva depresjon var, før j selv fikk det. Forstod ikke at d var noe helt annet enn tristhet. Hadde opplevd sorg, dødsfall, og alt mulig. Men likevel ikke vært deprimert.
Tror mange tror feil, slik j gjorde. Det endret seg da jeg møtte veggen helt. Jeg haddw også en i fam som var deprimert lenge. Likevel forstod ikke j at dette var noe helt annet enn tristhet, før j selv ble depr.
Medisinen virker. Men fytte katta så mange bivirkninger. Plutselug er man tilbake, og har glemt hele depr. Til den kanskje kommer igjen.
Håper d ordner seg.
Man kan fint være deprimert uten å være utbrent (og nedstemt er et av flere symptom på depresjon).
Når man går over i stadiet der man ikke klarer dagligdagse ting (som å ta en dusj, gå ut med søpla etc) er man over i å være utbrent. Noe som i enkelte tilfeller kan være forårsaket av f.eks depresjon. Hvis man roer ned når man merker tegn til depresjon, kan man unngå at det fører til at man blir utbrent.
At enkelte løper i fra sine symptomer, slik at det ikke blir oppdaget før personen blir utbrent, betyr ikke at alle trenger å bli utbrent før depresjon blr oppdaget.
(Forsåvidt samme med angst, men der er det etter min erfaring en litt annerledes nede-periode, ikke bare tom, men noe mer shaky i tillegg)
Sier som Ally McBeal gjorde: “mine problemer er store fordi de er mine”. Stå på, synes du er tøff som blottlegger deg slik du gjør 🙂🙂
Syns du skriver fint om både gleder og sorger.. Masse gode ønsker og god bedring til deg 💗
Jeg klarte ikke annet enn å kjenne meg veldig igjen i innlegget ditt «du er ikke deprimert, du er bare nedstemt». Jeg gikk og vanket i en bekmørk tunnel selv i 1-1,5 år før jeg skjønte at jeg var deprimert. Når man er født med flink-pike-syndrom og oppvokst i en familie som skal fremstå som et glansbilde, så kan man leeenge klare å «gjemme» depresjonen.
Da jeg endelig fikk hjelp og ble diagnostisert med depresjon og angst ble jeg sjokkert. For selv er jeg helsepersonell som daglig informerer og håndterer slike pasienter, men det hadde ikke så mye som slådd tankene mine. Var jeg ikke bare litt sliten? Jobbet litt mye? Påtok meg for mye ansvar på privaten? Eller som min mamma sa «er du sikker på at det ikke er stoffskiftet det er noe galt med? Eller d-vitaminverdiene dine?» 🙄
Alvorlig deprimert. Behandlingskrevende sosial angst. Full sykemelding. Psykolog. Gruppeterapi. Individuell terapi. Nesten 3 år etter kunne psykologen min erklære meg «frisk». Helt frisk blir jeg aldri, angsten må jeg bære med meg som en uslipt diamant, men jeg hadde fått verktøy til å slipe den på min måte. Depresjonen ble heldigvis borte.
Når jeg ser tilbake på de nesten 5 årene, så er det mye følelser. Stakkars samboer som levde med meg, men takk gud for at han holdt ut. Han var min store klippe og over så lang tid min ENESTE grunn til å i det hele tatt stå opp av sengen. Jeg har jobbet ræva av meg for å få livet tilbake, det er ingen enkel kamp å kjempe. Men fader for en god følelse å kjenne når ting begynte å løsne. Et lite lys ble tent etter flere år i fullstendig kaos. Lyset ble tydeligere og kraftigere. Idag bærer jeg det lyset inni meg, min «lillemor» i magen er 7 måneder. Jeg og samboer har det bedre enn vi aldri før har hatt.
Ikke hør på alle som tror de «vet» hvordan du har det og skal kommentere hvordan du håndterer hverdagen. Eller de som sier «det er bare å skjerpe seg litt, så går der seg til». Jeg som alvorlig deprimert gikk på autopilot over lang tid, flink-pike-syndromet drev meg videre med å prestere på jobb over tid. Gjorde det meste dagligdagse helt til alt inni meg gikk i oppløsning. Det ble for vanskelig å skjule og jeg måtte håndtere alt som lå der «uhåndtert». Men jeg vet du klarer det – men tillat deg selv å ta tiden til hjelp. Du investerer tid i deg selv, din egen helse og samboers liv – og da finnes ingen quick fix. Du trenger den tiden for å få perspektiv på ting.
Min historie kan nok knapt sammenlignes med din, men poenget mitt er at bak skyene er alltid himmelen blå. Jeg strigråt hver kveld av angst i flere måneder, mens jeg idag tørker en tåre fra øyekroken i ny og ne når jeg kjenner på sparkene til lillemor og føler en enorm takknemlighet. Jeg håper du og Kjærest også kommer dit, det unner jeg dere❤️
Hilsen tidligere deprimert
PS: jeg tror også på kjemi! Gi medisinen tid til å virke, men ikke bli overrasket om du opplever større svigninger i humøret de første ukene. Its all normal.
Takk!
For et fantastisk ærlig og åpent innlegg, beundrer deg. Beundrer også kokkejævel.
Alle gode tanker og ønsker og drømmer ❤
Ikke hør på «Arne». Han har ingen grunn til å påpeke i hvilken grad depresjonen preger deg og hverdagen, vi er nemlig alle forskjellige.
Håper du finner din vei ut av de mørke skyene, det vet jeg du klarer med den forhistorien du har. Lykke til, jeg heier som fan på meg på sidelinjen ❤️
Herlig svar fra deg💙💙💙
Dævven…!
Takk for din åpenhet! Og respekt for at du ikke ønsker eller har behov for å være åpen “som en låvedør”.
Besserwissere som Arne er greit å bare parkere etter å ha plassert “han” der du gjorde.
Ønsker deg og din vakre Kjærest alt godt!
God bedring! 😍💞
Ta vare på livet! Og hverandre! Det kommer ikke i reprise!💞☀️
Takk for at du tar deg tid til oss, at du føler det er et lite lyspunkt å kunne skrive det du vil og når du vil.
Kjempeglad for at du er å kan gi oss latter, glede og sorger.
Ta den tia du treng og jeg venter iallefall spent og glad for å lese det du skriver.
Tusen takk!
Æ syns du e tøff som del så mye av både de tøffe og vanskelige sidan me livet, og oppturan. Æ sku ha ønska at æ va like tøff, men vet veldig godt kordan de e å stå i de sånn som du gjør. Kan selvfølgelig ikke sett mæ inn i kordan du har de, me de tebakslagan som du har opplevd, men æ e full av beundring. Din blogg va den første, og eneste æ følg me på, og håpa du fortsett som før. Me noen selvvalgte pausa innimellom.
Æ går også, som sikkert mange andre, å venta på boka du skriv, og gleda mæ te den kommer.
Stå på, du e best.
Så bra at du svarer han tilbake. Gå i ditt tempo og gjør det som føles best for deg. Er så dritt lei slike unødvendige kommentarer fra folk som tror de kan og vet alt. Jeg heier på deg og synes du er toppers. Bli frisk og nyt livet 👍
Veldig bra at du e åpen om at livet ikke bare er en dans på roser. 😊Møtte selv veggen i fjor vinter og sliter enda med å komme meg tilbake i jobb, fungere hjemme og sosialt blant venner og familie. Hodet tenker at det er lurt å være på jobb og ute blant folk, men kroppen stritter i mot. Syns det er flaut at man i så ung alder ikke takler hverdagen som det virker som om alle andre takler så fint.
Jeg tror heller noen er flinkere enn andre til å vise en fasade av at de takler alt. Møtte selv veggen for en tid tilbake, eneste som hjalp var tid. For min del innebar det en del endringer i prioriteringer og etterhvert en noe bedre utviklet evne til å si «nei» når det var noe man ikke orket. Lykke til! Lyset er der, i enden av tunnelen et sted. 😊
desverre mange nett troll som skjule seg bak anonym. E væll et tegn på feighet 😂 nei bra du står fram så muligens det bli mindre tabubelagt.. god uka videre
🙌🙌❤🦋🏵🌼🌺 la våren komme 😘😘
Skyndt deg langsomt som du gjør nå,la forståsegpåerne kjøre sitt eget løp.Ønsker deg alt godt 🙂
🤗⚘💕
Varm klem til deg istedet for masse ord
Depresjon e så mangt, akkurat som mennesker e forskjellig. Ikke alle ‘går i svart’ 🥰
God bedring, husk at det meste sitter i hodet 🔆
Har så mye jeg skulle ha sagt nå, men ender opp med å bli tom for ord…..enkelte kommentarer kunne man vært foruten. Vi er alle forskjellige og dermed opplever man ting på forskjellige måter, det gjelder også depresjon.
Det er så viktig at du tar opp dette emnet, Asbjørn, for det er stigmatisert. Selv er jeg ikke så åpen om mine plager, men jeg er blitt flinkere til det. Stå på, og håper du føler deg litt bedre 🌹
Godt svar 👊🏻
Det er også slike som « Arne» som gjør at man kvier seg for åpenhet… alle de som vet best å skal fortelle deg hvor syk du er, eller ikke er og hva du BARE må gjøre så blir alt bra.
Hadde du knekt foten, hadde han neppe skrevet at den bare var litt knekt å at du kaste krykkene.
Din kamp er det bare du som kjenner på!
( det gjelder alle)
Klæm 🥰
Å være deprimert er vel så mangt, å belære deg om hva du er, er smakløst og lite empatisk. Nei, Asbjørn fortsett å være åpen. Ta de pausene du trenger uten å føle dårlig samvittighet. Jeg heier på deg å gleder meg hver dag til å lese det du skriver, uansett hva det måtte være du vil dele. Livet skal leves også mellom måltidene, noen dager er tøffere enn andre. Håper du snart blir bra igjen, om så bare baybysteps❤️
Fortsett som du gjør og orker du, regner med at de rundt deg setter ned foten vist det trengs.
Husk det er mange som setter pris på den du er og det du gjør, supert at du setter ord på så mange aktuelle tema.
Lag en fin kveld for deg og kjæresten.