Tok meg faktisk tid til å kjenne etter når meldingen tikket inn tidlig i går kveld. Tar alle henvendelser seriøst, også disse litt mer utradisjonelle. Etter et kjapt blikk ned i ølkruset kunne jeg konstatere med ganske stor grad av sikkerhet at jeg i alle fall ikke var full. Var litt under halvparten igjen og det er ikke nok til å rave rundt i stua, selv ikke på tom mage. Hadde dessuten spist fem ostesmørbrød i forkant, så promillen kunne ikke være rare greiene.

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

Hva intelligensen angår ble jeg straks litt mer usikker. Vurderte å laste ned en Mensa-test slik at jeg kunne svare mannen skikkelig på det han lurte på, men kom på at jeg hadde tatt en test da jeg var på sesjon tilbake i det forrige årtusenet og det hadde jeg skåret rimelig greit på, til og med i det øvre sjiktet. Begynner riktignok å bli noen år siden, men ikke lenge nok til at demensen har spist meg opp riktig ennå. Dessuten handler ikke demens om intelligens uansett. Ikke hadde han spurt om jeg var dement heller. Han skilte han også. Han lurte på om jeg var dum.

Er jeg dum? Ja, kanskje. Har jo gjort en del usedvanlig dumme feilsteg opp gjennom livet og tramper ofte i den berømte salaten, men dette har jeg vel til felles med de aller fleste mennesker. Tror til og med jeg har selvinnsikt nok til å innrømme, i alle fall ovenfor/overfor(husker aldri hva som er riktig) meg selv de gangene jeg gjør eller sier dumme ting, men dette er slett ikke noe bevis hvis jeg tenker meg om. Vet dumme folk at de selv er dumme?

Jeg gikk til kilden. Svarte han høflig på spørsmålet han stilte meg på messenger at det kanskje var en kombinasjon. Siden jeg ikke var full og ikke egentlig selv kunne bedømme egen intelligens avsluttet jeg det korte svaret mitt med et spørsmåltegn. Ville jo nødig være bombastisk på egne vegne. Han var fornøyd med svaret og mente det “forklarte saken”.

Jeg begynte å mistenke at han kanskje heller burde stilt seg foran et speil og stille det samme spørsmålet i stedet for å sende det til meg. Det pirret derfor min nysgjerrighet. Jeg spurte han hvorfor han kunne tillate seg å skrive på denne måten til andre mennesker. Jeg ventet spent på svaret, men ble litt overrasket da det kom en times tid senere: “Fordi jeg liker sporstykker på fisken”

Jeg svarte han ikke tilbake. Visste ikke helt hva jeg skulle svare. Jeg hadde jo skrevet om matsvinn dagen før, samt vært i NrK og engasjert pratet om samme tema. Kanskje jeg hadde tråkket på noen tær. Jeg har jo store føtter, så det hender seg. Nei, jeg vet ikke. Verden er rar, skal ikke si dum, men i alle fall artig.

Ha en klok og oppbyggende lørdag, kulinaster!