Jeg var egentlig ferdig med unger 31. januar 2001. Da kom Sønn:3 til verden på St. Olavs Hospital i Trondheim. En usedvanlig vakker liten skapning, men det skulle bli den siste. Ferdig snakka! Jeg var 24 år, 3-barns pappa og fornøyd med livet. Nå kunne andre ta over stafettpinnen og befolke jorden så mye de bare orket. Jeg hadde gjort mitt!

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre

Ikke alt blir som planlagt. 10. april 2007 ble jeg likevel velsignet på nytt. En råtass, sterk som en okse presset seg ut. Han kom overraskende, men når han først kom var han hjertelig velkommen. Jeg var i ferd med å bli voksen og så fram til å bli pappa på en litt annen måte enn man tross alt er når man er tjue. Jeg rakk aldri å gjøre særlig inntrykk. Bare fire måneder gammel dro han igjen like fort som han kom, men dette skal ikke handle om det.

24. juni 2008 kommer Datter. Hun som bar og fortsatt bærer Lyset.

Da var det slutt! Fem barn, fire på jorden og en i Himmelen, var mer enn nok for meg. Har alltid hatt en krevende jobb som har tatt mye fokus, så viktig for meg å kunne følge opp de jeg faktisk hadde fått utdelt, og beholdt, på en god måte også. Dessuten kommer det jo ofte barnebarn etter hvert, så man trenger ikke nødvendigvis på død og liv formere seg hele livet uansett.

“Datter er mitt siste barn” var noe av det første jeg sa til Kjærest da vi møtte hverandre. Det var spikret i stein. Jeg skulle ikke ha flere unger. Hun var 30 år, barnløs, men drømte om to. Jeg ba henne ta et valg. Hun valgte til slutt meg, men selv om jeg ikke er noen rakettforsker så forsto jeg jo at forholdet til en barnløs 30- års gammel kvinne ikke kommer til vare herfra og inn i evigheten hvis jeg ikke velsignet henne med arvinger. Sjansene for suksess er i alle fall minimale.

“Ok, jeg er 40 år, hvis vi skal gjøre det så må vi gjøre det nå! Jeg vil ikke komme med gåstol i konfirmasjonen til poden.” sa jeg. Hadde tatt et valg. Jeg kom til å bli en litt eldre pappa, men det trenger ikke alltid være noe negativt. Man har et annet fokus tror jeg, samt livserfaring og en slags visdom som gjør at man kan bidra i oppveksten på en helt annen måte enn hvis man er ung og uerfaren. Men jeg ville ikke vente til hun var ferdig på skolen. Da hadde jeg vært 45 og det er for gammelt. Vi prøvde, fikk det til og gledet oss veldig begge to.

Siste pinsedag i fjor sendte Vår Herre det aller vakreste han hadde ned til oss. 23. juni ombestemte han seg og tok han tilbake.

Det er ikke lett, men jeg velger å være ufølsom og fokusere på alderen i dette innlegget. Det har gått over seks måneder og jeg blir 43 år til høsten. Som dere vet har vi allerede prøvd og mislykkes en gang etter at katastrofen rammet oss i fjor sommer. Kun et barn klarer å fylle det tomrommet som skapes når et barn blir borte. Det vet jeg alt om.

Kjærest er ung, ti år yngre enn meg. Hun har livet foran seg. Har ikke dårlig tid. Det er jeg som stresser. Om to år er jeg 45. Derfra er det ikke veldig langt til 65. Jeg vil ha helse til å følge opp ungene mine. Jeg vil ikke risikere at de skal vokse opp uten en far slik som jeg gjorde. Det går fint, man klarer seg, men det er noe som mangler. Noe som burde vært. Jeg unner ikke mine unger det. I alle fall hvis man har makt til å unngå det.

Ja, jeg vet alt om at det ikke er noen garanti for noe som helst, men sjansen for at en eldre pappa dør er tross alt større enn at en yngre variant gjør det. Slik er nå en livets gang satt sammen og det plager meg skikkelig. Ikke hele tiden, men jeg tenker mye på det. Er det verdt det? For min egen del er svaret definitivt ja, for Kjærest også, men vil våre framtidige barn være like skråsikker hvis noen spør dem? Klart, uten meg vil de jo naturligvis ikke finnes, og i et slikt lys vil nok svaret være et rungende ja, men dere forstår problemstillingen.

Til tross for alt ønsker jeg ikke å gi opp. Fortsetter å prøve. Jeg tar sjansen på at jeg ennå han mange, mange år igjen å leve og at jeg kan være der også for mine framtidige barn hvis vi skulle være så heldige at vi en gang blir velsignet på nytt. Jeg er livredd, for alt, men velger en positiv tilnærming. Jeg er da tross alt fortsatt ung. Eller?