Er jeg egentlig for gammel til å bli pappa igjen?

Jeg var egentlig ferdig med unger 31. januar 2001. Da kom Sønn:3 til verden på St. Olavs Hospital i Trondheim. En usedvanlig vakker liten skapning, men det skulle bli den siste. Ferdig snakka! Jeg var 24 år, 3-barns pappa og fornøyd med livet. Nå kunne andre ta over stafettpinnen og befolke jorden så mye de bare orket. Jeg hadde gjort mitt!

 

Ikke alt blir som planlagt. 10. april 2007 ble jeg likevel velsignet på nytt. En råtass, sterk som en okse presset seg ut. Han kom overraskende, men når han først kom var han hjertelig velkommen. Jeg var i ferd med å bli voksen og så fram til å bli pappa på en litt annen måte enn man tross alt er når man er tjue. Jeg rakk aldri å gjøre særlig inntrykk. Bare fire måneder gammel dro han igjen like fort som han kom, men dette skal ikke handle om det.

 

24. juni 2008 kommer Datter. Hun som bar og fortsatt bærer Lyset.

 

Da var det slutt! Fem barn, fire på jorden og en i Himmelen, var mer enn nok for meg. Har alltid hatt en krevende jobb som har tatt mye fokus, så viktig for meg å kunne følge opp de jeg faktisk hadde fått utdelt, og beholdt, på en god måte også. Dessuten kommer det jo ofte barnebarn etter hvert, så man trenger ikke nødvendigvis på død og liv formere seg hele livet uansett.

 

“Datter er mitt siste barn” var noe av det første jeg sa til Kjærest da vi møtte hverandre. Det var spikret i stein. Jeg skulle ikke ha flere unger. Hun var 30 år, barnløs, men drømte om to. Jeg ba henne ta et valg. Hun valgte til slutt meg, men selv om jeg ikke er noen rakettforsker så forsto jeg jo at forholdet til en barnløs 30- års gammel kvinne ikke kommer til vare herfra og inn i evigheten hvis jeg ikke velsignet henne med arvinger. Sjansene for suksess er i alle fall minimale.

 

“Ok, jeg er 40 år, hvis vi skal gjøre det så må vi gjøre det nå! Jeg vil ikke komme med gåstol i konfirmasjonen til poden.” sa jeg. Hadde tatt et valg. Jeg kom til å bli en litt eldre pappa, men det trenger ikke alltid være noe negativt. Man har et annet fokus tror jeg, samt livserfaring og en slags visdom som gjør at man kan bidra i oppveksten på en helt annen måte enn hvis man er ung og uerfaren. Men jeg ville ikke vente til hun var ferdig på skolen. Da hadde jeg vært 45 og det er for gammelt. Vi prøvde, fikk det til og gledet oss veldig begge to.

 

Siste pinsedag i fjor sendte Vår Herre det aller vakreste han hadde ned til oss. 23. juni ombestemte han seg og tok han tilbake.

 

Det er ikke lett, men jeg velger å være ufølsom og fokusere på alderen i dette innlegget. Det har gått over seks måneder og jeg blir 43 år til høsten. Som dere vet har vi allerede prøvd og mislykkes en gang etter at katastrofen rammet oss i fjor sommer. Kun et barn klarer å fylle det tomrommet som skapes når et barn blir borte. Det vet jeg alt om.

 

Kjærest er ung, ti år yngre enn meg. Hun har livet foran seg. Har ikke dårlig tid. Det er jeg som stresser. Om to år er jeg 45. Derfra er det ikke veldig langt til 65. Jeg vil ha helse til å følge opp ungene mine. Jeg vil ikke risikere at de skal vokse opp uten en far slik som jeg gjorde. Det går fint, man klarer seg, men det er noe som mangler. Noe som burde vært. Jeg unner ikke mine unger det. I alle fall hvis man har makt til å unngå det.

 

Ja, jeg vet alt om at det ikke er noen garanti for noe som helst, men sjansen for at en eldre pappa dør er tross alt større enn at en yngre variant gjør det. Slik er nå en livets gang satt sammen og det plager meg skikkelig. Ikke hele tiden, men jeg tenker mye på det. Er det verdt det? For min egen del er svaret definitivt ja, for Kjærest også, men vil våre framtidige barn være like skråsikker hvis noen spør dem? Klart, uten meg vil de jo naturligvis ikke finnes, og i et slikt lys vil nok svaret være et rungende ja, men dere forstår problemstillingen.

 

Til tross for alt ønsker jeg ikke å gi opp. Fortsetter å prøve. Jeg tar sjansen på at jeg ennå han mange, mange år igjen å leve og at jeg kan være der også for mine framtidige barn hvis vi skulle være så heldige at vi en gang blir velsignet på nytt. Jeg er livredd, for alt, men velger en positiv tilnærming. Jeg er da tross alt fortsatt ung. Eller?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

51 kommentarer
    1. En bekjent ble far da han var over 60. Sånn kan det gå når en bestefar finner kjærligheten på ny etter den gamle kjærligheten gikk rett vest. Papparollen kler ham utmerket og holder ham ung, sier han.

        1. Ikke fokuser på 20 år fram🙂 Blir det barn så blir det, og nei, ingen har garantier. Statistikken har ikke noe ned det virkelige harde livet å gjøre. Deres barn vil bli elsket skyhøyt, og fedre kommer med friske ben, rullator eller rullestol uansett alder. ❤️
          Far til mine to døde tidlig. Ikke fordi han var 15 år eldre, men fordi han ble syk. Å ta sjanser i livet er en del av det. Å ha garanti for å leve eller se sine leve, det får vi desverre ikke.
          Alt godt til dere uansett hva dere bestemmer. Varm klem!

    2. Klart du ikke er for gammel! Selv om enkelte kunne mene det, så er det mange menn som blir far etter 40- og 50 årsalderen.
      Fremtiden kan ikke si noe om. Relativt glad for det.
      Slik som du skriver om dine barn, vil en ny få en fantastisk pappa, og mor.
      Så stå på begge to om en ny arving i hus 😁❤️

    3. Livet er her og nå – uansett alder!
      Go for it 👏👏
      Bare husk at om dere stresser for mye med å få det til – så kan det utebli…
      Que sera sera 🌟❤️🌟

    4. Man har mer ro når man blir foreldre i «voksen» alder😃 Legger merke til mer, vet at alle fasene går over og rett og slett koser seg mer. Iallefall jeg😍

    5. Herre Gud, kor dt kommer fra nå? Du er akkurat så gammel som du føle dæ. Og etter dt du skriver kjennes dt ikke ut som å læs bestefars blogg, så peis på, hilsen ei 76 utgave med tvinsa på 1,5 år og prinsen på 1 mnd gammel♥️

    6. Her er mannen 46, og minste gutten bles født mai i fjord. Alder e bare et tall, ikke noe som definere dæ som person. Man e kun så gammel som man føler sæ.

    7. Min far va på din alder når æ kom til verden, utrolig gammel, altså! Søskenan mine, som e 10-15 år eldre enn mæ, har nok aldri reflektert over det, men æ vaks opp med en erkjennelse av at æ nok ikke kom til å ha foreldran mine med mæ så lenge i livet. No høres det ut som at det ga mæ traumer, men det æ vil fram til, e at det har vært en fin ting. Det gjorde at æ tidlig lærte å sette pris på den tida vi hadde i lag. Aldri hadde æ trudd at æ skulle være like gammel som dæ og ha foreldran mine i livet. De e fortsatt en ressurs for oss, og ungan mine elske å være i lag med de. Og æ e så takknemlig for hvert sekund vi får i lag. No e målet til fatters å holde koken fram til minstejenta e konfirmert. Peis på, sir æ.

    8. Vet ikke du at den nye gjennomsnitts-alderen på førstegangs-foreldre e 35++? Æ ble mor sjøl for første gang som 20 åring og for siste gang som 39 åring. Trudde æ va for gammel da siste va på tur, men æ ser jo at der e flere på min alder, og eldre, som får sitt første barn i den alderen… 🥰🥰🥰 Nei du godeste Asbjørn, d e bare å kjør på!!! Et nytt liv e den største gave man kan få, uansett alder ❤❤❤

    9. Du er ikke for gammel til å bli far, læreren min på universitetet er akkurat blitt småbarnsfar til unge nummer 2, han er riktignok 51, og hannes samboer er 36.
      Min far fikk en attpåklatt da han var 48✌️ det siste barnet ble riktignok skjemt bort til de grader, men det er vel bare fordi hen vokste opp med voksne foreldre som var bestemt på å gi barnet mye oppmerksomhet. Er man bikka 30-40 har man derimot en fordel, man har allerede levd litt, og har klare linjer i livet:) du er ung ennå så det er helt innafor😉

    10. Jeg var nesten 43 og gubben var 46 da vår attpå klatt plutselig meldte sin ankomst, 11 år etter sin bror og 15 år etter søster.
      Gubben tok det med fatning(selv om han bulka bilen samme dag).
      Atpåklatten er nå 8 år og går under navnet Alderdommens trøst😂
      Han har det utmerket og det har vi å. Kjør på 🤟

    11. Jeg er 60 år nå, ble født av en mor på 43 og min far var 48. De levde til jeg var henholdsvis 32 og 48.
      Hadde en trygg og god barndom med søstre dom var 10, 14 og 16 år eldre enn meg. Mange ekstramødre!
      Go for it!

    12. Du er ikke for gammel Asbjørn.
      Jeg har 4 store barn fra før på 30,32,34 og 36 år.
      Da jeg møtte min nye mann som var barnløs,tenkte jeg ikke på at jeg kunne få barn så sent..Men da jeg hadde passert 46 år kom lille Isak til verden,min mann var da 42 år.Nå er han blitt 11 år og vi koser oss så med han. Jeg vet at når han blir konfirmert ,da er jeg 61 år.Det skal gå så fint.💙.Så bare stå på..Isak gikk i barnehagen med Isabella,men du husker nok oss ikke.Vi flytta til Børselv da han begynte på skolen.⭐👍💙

    13. Kjære dæ, det e et hav av tid mellom 45 og 65…. 😊 Hadde en fin samtale for ei tid tilbake med en herlig 3års gammel pode som hadde lært sæ nytt motto i barnehagen: “gjør det gjør det gjennomfør det!!” Kanskje noe å ta med sæ i livet uansett alder, for alle 😍 god kveld til dåkker 😊

    14. Min kjære er 48 og vårt første felles barn (mitt fjerde, hans første) blir tre uker på tirsdag. ☺️

    15. Tullebukk!!
      Det e ikke “rumpetrollan” til mannfolkan, som går ut på dato – det e eggan til kvinnfolkan.
      Det e sånn det e laga!!
      Så æ trur du skal ta det helt med ro.
      Æ kjenne en, som blei pappa i slutten av 60-åran, og levde til dattra va nesten voksen.
      Dessuten e du ikke eldre, enn du føle dæ – i hauet. (Kroppen regne man ikke, da den gjerne blir mye kjappere gammel 😀 😀 😀 )
      Så kos dæ, om “rumpetrollan” dine e på egg-leiting. Hvis ting skjer, så e det ei mening med det!!

    16. Jeg vil si det går helt fint så lenge du tar vare på deg selv. Helsa og syken. Min far er i midten av 60 årene og veldig ressurss-svak. Man merker jo at andre på min alder har en god del flere fordeler med og ha 2 ressursfulle foreldre. Min far har ikke tatt vare på sin egen helse så hans fysiske alder er nok mye eldre enn den reelle.

    17. Folk er forskjellige… Bror min ble pappa i en alder av 47, mens mannen min satte foten ned i en alder av førti. Gjør det som føles riktig for deg og Kjærest 👍

    18. Du er jo ikke såå gammel, min pappa var 52 da jeg ble født og min mor 42, jeg kom som nr 6 i flokken med 5 eldre brødre.Sånn var det ofte i gammeldagan (1958) 😀
      Fikk ha min pappa til jeg var 26 år og min mor til jeg var 39.
      Hatt en flott barndom med mine litt eldre foreldre💞
      Lykke til der 🌹😊

    19. Jeg tenker også dette er en reell problemstilling. Til alle dere som skriver “Kjør på, man blir aldri for gammel”. Jo,man kan bli for gammel. Den ene siden er det som taes opp i bloggen her mtp energi når man blir eldre og det faktum at vi ikke lever evig. En annen side er sykdom hos barnet. Det har tidligere vært mye fokus på at det er økt sannsynlighet for å få et barn med downs syndrom dersom mor er over 38 år, men forskning viser at også fars alder har betydning om barnet får Downs syndrom. Jeg sier ikke at man er for gammel til å få barn når man er over 40, men jeg tenker det er greit å tenke gjennom det. Og på forhånd stille seg spørsmålet: Hva skal man gjøre dersom man får et barn med et syndrom eller sykdom. Har man energi og kapasitet til å ta seg av det? Skal man ta abort?
      Tenker det er greit å tenke gjennom og ikke bare “kjøre på” som alle over her roper.

        1. Skal jeg spare deg for biologi og medisin? Jeg sier ikke dette for å være slem, jeg sier dette for at det er en viktig side av saken. Fruktbarhet for kvinner går ned med alderen og spermkvaliteten blir dårligere hos menn. Kvinner og menn her til lands blir stadig foreldre senere og senere i livet og det er ikke bare bra.
          Barn med downs syndrom er ingen katastrofe nei, det vet jeg selv med en bror med downs. Men det er heller ingen lek på roser. Det er hard jobb hver eneste dag!

    20. Vokste opp med pappa som va 46 da æ kom. Husker ofte i barndommen at han snakka om at han kanskje ikke hadde så lenge igjen. Har hjertefeil. Han lever enda. 70 nu. Bare ikke få eventuelle framtidige barn til å tru at du ska dø når som helst sæ tenker æ det går fint. Mange som blir pappa i 40 og 50-åran. Kjenner faktisk flere. 🙂

    21. Heisann😊
      Jeg følger bloggen din, og nå kjente jeg virkelig en trang til å kommentere noe…
      Jeg er 29 år, har et barn fra før og min bedre halvdel er 42 dette året og vi venter omsider baby i juli. Vi mista også på veien… i sommer-så var det vel ikke meningen akkurat da.

      Men her slenger du fakta på bordet angående den “klokka” som går og går… I følge statistisk sentralbyrå så har du 40 år igjen å leve, hvorfor i all vide verden skal du ikke benytte halv parten av de årene på å oppdra en pod eller to til, om det er det du/dere har lyst til? Jeg sier kjør på, gjør som det passer dere, kidsa er voksne og på vei ut av rede før du er pensjonert antagelig-det kommer til å ordne seg🤩
      Nyt hverandre og “ta livet som det faller seg” 🥰❤️

    22. Synes ikke dere skal gi opp å få et barn eller to. Du sier selv at kun et barn kan fylle tomrommet etter det dere har opplevd, og Kjærest har faktisk ingen egne barn her på jorda. Jeg er ganske sikker på at du kommer til å angre hvis du lar alderen sette en stopper nå, myr på grunn av Kjørest og. Det å miste et barn også miste et barn før det blir født gjør noe med deg som menneske, og etterhvert kan det skape en avstand mellom dere. Dere har jo tross alt blitt gravide med to barn, og det regner jeg med har vært ønskede barn, så skal plutselig alderen din sette en stopper..Gi deg og ikke minst Kjærest mulighet til å fylle det tomrommet som jeg tror bare kan bli større etterhvert med et barn eller to..

    23. 43 år er ingenting for en pappa. Min far var 52 år når jeg var født og han lever enda, og jeg blir 40 i år. Det er ikke alltid alderen som bestemmer hvor lenge man får vere pappa. Har dere lyst på et barn, så få et barn. Ingen vet hva framtiden bringer uansett. Lev mens du kan.

    24. Som 43-åring og 4- barnsmor vil jeg si at det aldri er for sent. Trodde ærlig talt jeg ikke kunne få flere barn da jeg ble skilt. Det var like greit, tenkte jeg, da de tre første kom etter mange år med prøverør. Traff drømmemannen som 40-åring, ble gift på nytt og i fjor høst kom overraskelsen. Jeg var gravid, og i slutten av mai kom lillesnuppa, nå snart 8 mnd. Mannen ble 40 i sommer, så hun vil leve med godt voksne foreldre. Fortsett bare å kose dere, du og kjærest, og så skjer det når dere minst venter det.

    25. Ble pappa til mitt andre “kull” da æ va 42 og 46 år gammel. 26 da æ ble pappa til min første. Føler meg mye mer tålmodig og rolig som pappa i voksen alder enn da æ va de to første gangan. Peis på:-)

    26. Min pappa var 58 når jeg ble født, nå er jeg snart 21! Mamma er 20 år yngre enn pappa. Jeg har alltid vært en pappajente, og som andre sier, ja det holder deg faktisk sprek 😊 Kunne aldri drømt om en bedre pappa, jeg har lært så ufattelig mye av han, vi snakker på telefon hver eneste kveld ♡

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg