Dette er fire dagers forbruk. Det er voldsomt mye og kan umulig være spesielt helsebringene i lengden, men akkurat nå er jeg helt avhengig av disse dosene for å komme meg gjennom de ekstremt lange dagene. Jeg jobber fra seks om morgenen til åtte/ni på kvelden. Absolutt hele livet mitt akkurat nå handler om jobb, bok og blogg. Det gjennomsyrer alt. Jeg har nesten ingen kontakt med venner om sommeren, for jobben krever absolutt alt jeg har av fokus, energi og krefter. Slik er det og slik må det være. Det er absurde mengder med arbeid som må gjøres og hvis jeg skulle lønne folk for alt det jeg gjør, så hadde bedriften i alle fall gått konkurs. Dessuten, og dette skriver jeg ikke for framheve meg selv, innehar jeg kvalitet på en del områder som overgår de fleste andre. Det er rett og slett nesten umulig å erstatte meg i lengden.

 

Så ja, hadde jeg ikke hatt den jobben jeg har så hadde jeg trolig ikke hatt behov for alle tabletten. Da kunne jeg “lyttet til kroppen” og kanskje jobbet bare halve dager i stedet for en hel sommer med 14-timers vakter. Det er imidlertid umulig og det må jeg bare forholde meg til.

 

Fører min åpenhet om pillebruken til å alminneliggjøre og kanskje til og med ufarliggjøre bruk av sterke medikamenter? Jeg vet ikke, kanskje, men det er ikke tvil om at det er veldig mange i dette landet som er avhengig av kjemi for å klare seg helt fram til kvelden kommer, og kanskje til og med en ekstra dose like før øyelokkene glir igjen for å kunne sove nogen lunde normalt gjennom natten. Akkurat nå er jeg en av dem. Da forteller jeg om det. Det er en stor del av “livet mellom måltidene” nå. Jeg er åpen om de vanskelige temaene i livet. Den åpenheten kommer med både positive og negative sider.

 

Jeg skal ikke drodle så mye over dette temaet nå. Klokka er snart seks og det lov å gå inn på senteret. Selv om jeg syns det er irriterende, så er jeg egentlig litt glad for at man ikke kommer seg inn før seks. Da hadde jeg i så fall vært der for lenge siden.

 

Kjærest sover. Hun begynner å bli stor nå, men klarer seg relativt bra. Hjelper meg enormt på jobb og har fått ansvar for å gå gjennom alt vi har av rutiner, forbedre dem og sørge for at de blir fulgt av alle ansatte. Har man mål av seg om å være best, så kreves det en voldsom tett oppfølging fra ledelsen. Ingen er bedre enn det svakeste leddet og da gjelder det å gjøre det så sterkt som mulig. Tannhjulene må smøres for å unngå skader. Det er en voldsom jobb og jeg klarer det ikke godt nok alene og det at hun har tatt så store grep som hun har gjort er i ferd med å løfte oss som bedrift, kanskje spesielt arbeidsmiljø-messig. Er arbeidsmiljøet godt flyter arbeidet lettere og folk gjør sitt absolutt beste for å kunne være stolt av arbeidsplassen sin. Hun er uvurderlig i så måte. Det er jo ikke alt jeg rekker og den jobben hun gjør har jeg nok nedprioritert litt. Det har vært så voldsomt mye annet.

 

Blant annet min egen depresjon. Har vært ganske åpen om den. Har ikke tid nå til å finne linker til innlegg jeg har skrev om det, men kan si det igjen: Det ble til slutt for mye. Trolig hadde jeg vært deprimert i to-tre år, kanskje lengre, så toppet det seg når jeg ble slått så hjerteløst i bakken i fjor sommer. I tillegg hadde jeg noen voldsomme saker som jeg ikke kan skrive om på bloggen som sugde siste rest av lysglimt ut av meg. Redningen ble tid. Og kjemi.

 

Jeg er ikke stolt av det, men jeg var villig til å prøve alt. Jeg orket ikke mer. Alt var meningsløst. Livet jeg levde ga meg ingen gleder lenger. Jeg var ikke suicedal, men det hadde ikke gjort noe hvis det hadde skjedd en ulykke. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Det er det depresjon gjør med deg, du bryr deg ikke. Du er ikke trist, ikke glad. Du er ingenting. Du puster. Gjennomfører dagen, men den eneste gleden du har er den bevisstløse tilstanden om natten.

 

Jeg gikk til psykolog. Det har jeg også skrevet om. Jallaballa. Jeg er glad i å prate om meg selv, he he, så slik sett var det hvert hver eneste krone, men om det hjalp det vet jeg ikke. Tror ikke det og brydde meg ikke egentlig heller.

 

Å leve sammen med en mann som egentlig ikke bryr seg om noe som helst fungerer ikke veldig lenge. Jeg måtte gjøre noe hvis jeg skulle klare å redde stumpene av dette nye livet som etter katastrofen lå fullstendig i ruiner. Jeg var rasjonell selv om jeg ikke brydde meg. Jeg ville ikke miste henne og det er jeg sikker på at jeg hadde gjort hvis jeg ikke hadde gått til legen og fått resept på antidepressiva.

 

Jeg må gå nå, men vil til slutt nevne at hun støttet meg absolutt hele tiden i den perioden, men klart det finnes en grense for hvor lenge du kan støtte et annet menneske når du selv holder på å gå til grunne av bunnløs sorg. Jeg kjente ikke sorgen på samme måte, og det må ha vært tungt for henne.

 

Lang historie kort, etter tre til fire uker var det som å slå på en bryter. “Gode gamle” Asbjørn var tilbake. Jeg kunne smile igjen og faktisk være glad. Glad på ordentlig, ikke bare for syns skyld.

 

Etter noen måneder gikk effekten av pillene sakte nedover og jeg kjente jeg ikke brydde meg lenger. Da doblet vi dosen og akkurat nå er jeg blitt et “vanlig menneske” som kan glede meg skikkelig over det gode som skjer i livet mitt, samt faktisk gråte hvis jeg føler jeg har behov for det.

 

Kjemien i piller er kanskje ikke sunt i lengden, men akkurat nå er det som holder meg i live. Så brutalt ærlig må jeg være. Jeg hadde ikke klart meg uten piller akkurat nå, verken i foten eller i hodet. Slik er det med meg og slik er livet til mange. Bivirkninger? Ja, mange.

 

Nå må jeg gå! Kjør gjerne debatt. Skal prøve å svare litt småfrekt og nedlatende inn i mellom hvis du mener noe annet enn meg 😉

 

 

Les også: Tilbake på kkjjøørreet