Et minne på FB

Dette var sterkt. Jeg hadde akkurat lagt meg igjen. Hadde vært oppe i stua og skrevet frokostinnlegget, Velkommen!, men mitt nye liv har gitt meg mulighet til å ligge noen timer ekstra om morgenen, og den muligheten benytter jeg til fulle. Mørkt på soverommet. Kjærest sitter oppreist mot den myke gavlen og ammer Lillebror. Lun stemning. Godt. Åler meg, så stille som en mann på godt over 120 kg klarer å åle seg, inn under dyna og sniker en kald fot under til Kjærest. Hun dekker den til med begge føttene. Vi ser på hverandre og smiler. Sier ingenting, for vi har innført prateforbud om morgenen. “For at Lillebror skal få ro til å sovne igjen”, men jeg mistenker heller at det er irriterende for en morgentrøtt, les gretten, Kjærest og høre på meg som snakker på inn- og utpust og alt som interesserer meg akkurat den dagen…

 

Jeg la meg derfor bare stille ned, åpnet telefonen, og med den Facebook, og minnet bare slo i mot meg. I januar for to år siden delte jeg altså nyheten på fb at Storebror var på vei. Et halvt år senere kom han, altså bare 1,5 år siden. Det virker så lenge siden. Faktisk nesten uvirkelig, men det skjedde. Han fantes en gang!

15. september kl. 17:30 la jeg ut alle disse ekstremt sterke FB-postene ut på bloggen. Den korte historien til Vebjørn. Han var så liten at han kjente nesten ingen. Rakk stort sett ikke å få treffe familien en gang. Jeg ville så sårt at han skulle huskes. At han ikke skulle bli borte, men bevares i minnet til så mange som mulig.

 

Les den korte, men sterke historien om Vebjørn HER 

 

 

 

14 kommentarer
    1. Det er nesten ikke til å utholde å lese om, og jeg kan bare ikke forstå hvordan dere har overlevd denne sorgen. Fy søren så sterke dere er ❤️

    2. Trur, Nei vet, fra bekjente som har små som forlot verden for tidlig, at det du skriver om sorgen generellt og prosessen for å lære å leve med sorgen at det du formidler har hjulpet de i nærmeste og perifer omkrets til å bedre kunne sette seg inn i hva det vil si å miste et barn. Du har hjulpet flere i å se prosessen innenfra og forstå sine egne reaksjoner midt oppi det hele. Så på vegne av noen som ikke klarer å takke selv, tusen takk for det du deler, takk for at du setter et ansikt på tilværelsen etter et tap, og takk for det motet du har for oss som aldri har klart å formidle til sine nærmeste hvordan de har hatt det. ❤️

    3. Lille vakre Vebjørn❤️ Han er med , hver dag, og han minnes i kjærlighet. Savn, sorg og glede over tiden vi fikk tildelt. Elsker deg lille venn.

      1. Ka i fan e d slags kommentar, Erik?
        Forståelig, at kokkejævel ikke ønska flere kommentarer fra deg.
        Men d kunne ha vært interessant å høre om du rett og slett e ond og stygg eller du bare e syk.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg