Jeg tror pappa tok sitt eget liv for 30 år siden. Ikke bevisst og planlagt, men når han først fikk en mulighet 3. juledag 1990, så lot han det bare skje. I voksen alder syns jeg det egentlig er en vakker historie. Han hadde fått fred. Les historien min  HER

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

3. juledag, 30 år senere, i en liten leilighet i Tollevika, Alta, står den vakreste sønnen til denne fiskeren som mistet livet 30 år tidligere. Sønnen har klart seg relativt greit opp gjennom årene. Han har i alle fall kommet seg velfødd gjennom dem. Derom råder det absolutt ingen tvil. Er faen så vidt han får igjen jakka!

Vel, denne vakre, men velfødde mannen i alt for trang jakke, (og bukse), har i 30 år planlagt å markere dagen med å kaste blomster på sjøen, men hvert eneste år hadde noe kommet i veien. I år lå alt til rette, han bodde til og med ved sjøen. Blomster hadde han også. Riktignok opprinnelig kjøpt til sin kjære på julaften, men hun er av den varmhjertete typen og mente det var en god idé å bruke denne buketten for å markere dagen.

Jeg gikk alene ned til fjæra. Iskaldt, sikkert 18 minus + ganske kraftig vind, så uaktuelt å ta med seg Lillebror. Derfor ble de hjemme. Jeg vagget av sted de fire minuttene det tar å komme seg ned til vika. Finner et bra sted å kaste buketten, sender en tanke til pappa og kaster rosene i det iskalde vannet.

Jeg spekulerer ikke om årsaken, men med en gang buketten var kastet så sluknet lyset i hodelykta og vinden tok tak i buketten slik at den fikk skikkelig fart utover. Var umulig å ta skarpe bilder. Øyeblikket var over før det i det hele tatt var startet, og buketten var ikke lenger synlig i mørket.

Først tenkte jeg “helvette”, men så innså jeg at dette var akkurat slik det skulle være. For 30 år siden hadde det riktignok både vært fint vær og lyst, men det hadde vært iskaldt. Tenk dere å havne i svarte havet, midtvinters, i vadestøvler. I løpet av 5 sekunder er hele kroppen fullstendig nedkjølt. De riktige valgene bør gjøres innen de to første minuttene er over.

Pappa tok sitt valg.

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham, ikke en uke uten at jeg savner ham, men siden jeg egentlig alltid har  levd uten ham, også da han var i live, så tapet var nok tyngre for mine søsken, som ble vist større kjærlighet mens han levde enn den som var meg til del. Slik er det og det lever jeg godt med.

Jeg var ikke, men har blitt veldig, veldig glad i pappa. Både fordi han gav meg livet, men mest fordi han har gjort meg til et langt klokere menneske. Både måten han behandlet meg på da jeg var liten, måten vi ble forsonet på og måten han forlot meg på. Det har vært tøft, men i dag er jeg evig takknemlig for ballasten og erfaringene han har gitt meg. Da nytter det ikke å surke til meg at du fikk for lite sukker på grøten da du var liten, hvis du forstår hva jeg mener.

Jeg har vært “produktiv” i dag. Senga venter. De to vakre har allerede gått og lagt seg. Klokka er 19:59. Dere forstår, vi tar begrepet “en rolig jul” enda et skritt videre, ha ha 😉

Alt godt!

Kokkejævel (Sønnen)