De siste 14 årene har jeg hatt EN stor interesse ved siden av jobben, nemlig å grave i hagen. Spa, måke, grave, plante, planlegge, luke, klippe, vanne. Min tid har jo ikke akkurat vært ubegrenset, men jeg vil si at den hagen jeg etter hvert klarte å skape der ungene bodde 12 år av sitt liv etter hvert ble ganske så flott i mine øyne. Hagen rundt huset vi bodde i tre år før bruddet rakk jeg egentlig aldri å gjøre særlig ut av, Plantet en syrin, blomster og noen andre busker, men plutselig var livet snudd på hodet og ræva ut.

 

Til høsten har jeg bodd like lenge her i Tollevika som i eneboligen, og det går ikke veldig fort, men det begynner virkelig å ligne en hage her også. I fjor sommer gjorde Konemor og jeg ganske mye ute sammen, hun høygravid og jeg nyoperert i skulderen, men plutselig eksploderte det både på jobb, i prolapsen min (orker IKKE si noe mer om den nå!) og i bekkenet hennes faktisk. Det ble slått skjevt.

 

Det var denne karen som slo det skjevt. Han til høyre altså. Hunden til min bror. Han er snill som et lam, men minst 80 kg og kom mot oss som et lokomotiv uten bremser. Han sprang rett i Konemor (da Kjærest), og bekkene ble slått 5 eller 15 cm skjevt. (Husker ikke nøyaktig, men etter kollisjonen ble i alle fall svangerskapet veldig mye vondere. Da trekkes du liksom ikke til en hage under utvikling der masse regelrett hardt arbeid må gjøres.

 

Konemor har mange ganer spurt meg hvorfor jeg ikke skriver om det eller det eller det prosjektet jeg holder på med der ute, men jeg har liksom ikke hadde noe godt svar på det før jeg gikk ut nå i kveld. Et av prosjektene i pr har vært å fjerne bringebærskogen og heller plante bringebærhekk mot naboen nedenfor. Begynte på det i fjor, men rakk nesten ingen før, ja dere vet.

 

Mens jeg sto der og gravde gikk det opp for meg at dette faktisk er fristedet mitt. Jeg suller rundt og tenker ikke på å ta bilder til bloggen der ute. Noe jeg jo ellers selvfølgelig tenker på i omtrent alle situasjoner, men der ute er jeg bare meg, Asbjørn P. Sandøy, ikke Kokkejævel. Jeg vil rett og slett ikke slippe der inn der. Ikke ofte i alle fall.

Dette rakk vi i fjor før alt skjedde. Vi “åpnet” opp berget og lagde et bergbed av ikke ubetydelig størrelse. Vi ELSKER å gjøre slikt sammen. I år har Lillebror gjort det litt vanskelig å holde veldig mye på der ute, og jeg har vært mye på, vel jobb.

 

Har jeg fortalt dere hvorfor jeg måtte bli 29 år før jeg i det hele tatt kjøpte meg en gressklipper? Sikkert, men til glede for nye lesere: Sønnen min hadde dødd og det nærmet seg begravelsesdagen. Vi fikk hjelp til alt og trengte ikke tenke på det praktiske hvis vi ikke absolutt ville. En slik praktisk ting man liksom gjør før en begravelse er å ordne det pent og stelt, både ute og inne.

 

Min stefar kom bort til meg og spurte om vi hadde gressklipper. Han tenkte å klippe gresset. (Han sa “gresset” og ikke “plenen”, for det var absolutt ingen plen på det tidspunktet, men det var jo gress hist og her. (Og ugress.)

 

Jeg svarte, nesten 30 år gammel, mens jeg gremmet meg i skam, “nei, men tror det står en kantklipper i uteboden”. Eller, tror faktisk jeg husker feil her jeg sitter og skriver. Det var ingen kantklipper i boden. Det var HAN som kjørte ned på Felleskjøpet og kjøpte en.

 

Dere vet den intense, summende lyden av en kantklipper, Som et digert, illsint insekt. Husker den lyden så godt. Der og da bestemte jeg meg for at etter begravelsen skulle jeg gjøre det fint rundt huset. Tror til og med jeg jallet noen lovnader til han som skulle begraves. Dere vet hvordan det er, men jeg holdt lovnaden og for hvert år som gikk ble det finere og finere. I alle fall i mine øyne.

 

Her ser dere meg fra verandaen for noen uker siden da jeg slaktet bringebærskogen.

 

Og her ser dere meg når jeg går inn i en tvekamp med døden som innsats med en rot. Jeg vant, men det så stygt ut et par ganger og utfallet kunne like gjerne gått i rotas favør. Så ærlig må jeg være.

 

Her ser dere forresten også meg fra verandaen. Tett mann 43 og et halvt, ikke ta slike selfier av deg selv. Du ser teit ut! (Sjekk om jeg bryr meg…)

 

 

 

 

 

 

 

Å herregud, still deg i alle fall ikke opp og “sku utover havet” i bare trusa!

 

Jeg har det godt når jeg har planter rundt meg. Jeg tror det er veldig bra for meg at jeg nå både får tid og overskudd til å stulle ute i hagen. Kanskje plantene kan bidra til gi meg “den hjelpen han trenger” som enkelte omsorgsfullt og varmt skriver om meg og min psyke? Jeg tror det (selv om jeg prøvde å være litt sarkastisk der)

 

Til tross for den fullstendig uakseptable episoden i butikken i dag, så er det en mann med lett hjerte og stor tro på framtida som legger seg på sofaen i kveld. I morgen tidlig venter min aller siste lørdag på Hoftepluss, og på tirsdag min aller siste dag. Da blir det tilbake til ektesengen igjen, og det gleder jeg meg veldig til! Ikke bare fordi en seng til en verdi av et middels stort afrikansk land utvilsomt holder langt bedre madrasskvalitet enn en sofa, men mest fordi jeg savner FELLESSKAPET av å sove i  samme seng som Konemor og på samme rom som Lillebror.

 

Hvorfor jeg ligger på sofaen? Det er en litt lang og ikke spesielt artig historie, men hovedgrunnen er at jeg står så tidlig opp og i motsetning til hva jeg har gjort i alle år, at jeg som regel har våknet før klokka, så har jeg i år vært så trøtt at jeg har vekket hele rommet fra klokka fem fordi jeg har utsatt og utsatt å stå opp, og alarmene har bare ringt og ringt og ringt. Da “tar man en for laget” og legger seg på sofaen, gjør man ikke?

 

Nei, klokka er 23:23. Sofaen venter. God natt!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Fristilt