Det ramlet inn en veldig hyggelig kommenter i går ettermiddag, og åpningsordene var av det direkte slaget:

“Hei. Beklager, jeg må bare spørre. Sliter du med litt dårlig selvtillit?”

 

Jeg har jo et veldig nært forhold til både mine følelser og min selvfølelse, så det er ikke vanskelig for meg å svare direkte på, men det første som slo meg da jeg så spørsmålet var: Er det virkelig så åpenbart?

 

Mitt første møte med menneskene var 2. september 1977 da jeg ble skåret ut av moren min uten tilstrekkelig bedøvelse. Huns skrek og vred seg i smerte når kniven snittet opp buken hennes, presset såret til side, tok ut ungen og sydde igjen, men det var ingen som hørte. Kroppen var paralysert av narkosen, men hvert eneste smertesenter og synsnerver var våken, og barndommen var plutselig i gang.

 

Pappa likte meg ikke. Han trodde jeg var skapt i en annen manns seng, og holdt derfor avstand til meg de første viktige årene. Da jeg var rundt fire-fem-seks år(husker ikke, men jeg var  liten i alle fall) hatet jeg ham så sterkt tilbake at da jeg sto å så han jobbe, male eller noe, høyt oppe i husmønet på nyhuset, (det gamle brant husker dere), så håpet jeg at han skulle ramle ned, brekke nakken og dø.

 

Jeg fikk ønsket mitt oppfylt 3. juledag noen år senere. Han brakk ikke nakken, men druknet på fiske og ble aldri funnet igjen. Krabbemat.

 

Det må nevnes, i rettferdighetens navn, at han da for lengst hadde godtatt meg som sønn og jeg hadde anerkjent han som en slags far. Vi var forsonet da han dro, og jeg var og er veldig glad for at akkurat han var min pappa.

 

Likevel er jeg helt sikker på at disse aller første viktige årene med avstand fra sin egen far i alle fall ikke bygger opp verken selvtillit eller selvfølelse.

 

Barneskolen da? Jeg er en mann som har lært meg å dvele lite med fortiden, men jeg vil anta, selv om jeg ikke er psykolog, at å gå nærmest venneløs gjennom barneskolen i en liten bygd, der du av og til, for å få pause fra den synlige ensomheten der du står helt alene i friminuttet til spott og spe, går inn på toalettet og trekker føttene opp slik at ingen skal se deg, heller ikke er spesielt oppbyggende i et ungt sinn.

 

Jeg er 43 år og dette er veldig lenge siden. Er slett ikke noe jeg tenker på til daglig, eller kanskje gjør jeg faktisk det. Det har i alle fall blitt til en del av meg. Det er klart at man blir farget og formet av egen barndom og tidligere opplevelse. Noen blir også fanget av tidligere opplevelser, men det er jeg rimelig sikker på at jeg ikke er, men definitivt farget og formet.

 

Vi flytta fra barndommen og opp til Alta i 8. klasse. Det var tøft for en som meg, men jeg fikk meg ganske fort dame og etter hvert venner, (ikke hundrevis, men så mange som jeg hadde sosial kapasitet til å håndtere), og livet løsnet på en måte. Jeg hadde det, kanskje for aller første gang i livet, skikkelig bra.

 

Så var plutselig mamma ferdig på høyskolen og fikk seg jobb i Vesterålen. Jeg ville ikke flytte tilbake til ensomheten, men var bare 17 år og fikk ikke velge, så gikk alene et helt år på Sortland før jeg umiddelbart satte meg på mopeden da jeg fylte 18. år og kjørte hele veien tilbake til Alta og flyttet inn på hybel hos en gammel dame.

 

Bortsett fra noen fantastiske gjesteår i Trondheim rundt læretider, har jeg blitt boende her oppe. Riktignok ikke hos den gamle damen, selv om hun absolutt var hyggelig nok altså. Har ingen annen familie her enn den jeg har skapt selv, men det holder for meg.

 

Ja, jeg vet at dette høres paradoksalt ut, bloggingen, og alt det andre crazy jeg har gjort,  men jeg liker faktisk ikke å stikke meg frem eller gjøre mye vesen av meg. Har ikke feiret bursdagen min siden jeg var 12 år og en forutsetning for at vi skulle gifte oss var at vi skulle kombinere det med dåp, slik at fokuset ble fordelt på flere. Jeg orket ikke tanken om å gå fra bord til bord og snakke med alle gjestene bare fordi jeg er brudgom. Som far til dåpsbarnet kan jeg godt gjøre det, men ikke som brudgom, som meg.

 

Derfor har jeg alltid syns det har vært så latterlig når haterne har hevdet at jeg er “kjepphøy på meg selv”. Det finnes trolig ikke et menneske på denne jord som er mindre høy på seg selv enn det jeg er. Det betyr ikke at jeg hater meg selv, for det gjør jeg ikke. Jeg er veldig glad for den er ble og er, og takker faktisk for hver eneste erfaring jeg har fått. Selv om jeg er veldig bevisst mine mindre gode sider, så er jeg ikke noe mindre bevisst mine sterke sider. Det er de jeg prøver å dyrke, og jeg er ikke redd for å fortelle verden hva jeg er skikkelig god på.

 

Det er imidlertid fort gjort, for det er vel stort sett maten som er min styrke, men til gjengjeld tør jeg påstå et jeg er en av Norges aller største begavelser på mitt felt. Jeg evner å fange, forme og formidle den virkelig gode smaken på en folkelig måte, og det er jeg faktisk veldig stolt over. Eller har jeg ikke så mye å melde, he he.

 

Jeg sliter veldig med vekta jeg har nå. Det er jeg ærlig på. Trives ikke med hvordan jeg ser ut. Prøver faktisk å unngå speil, for jeg liker ikke det jeg ser. Det er ikke slik jeg vil se ut. Jeg har rett og slett blitt alt for tjukk og slik livet er akkurat nå klarer jeg ikke å gjøre noe med det. Ja, det plager meg!

 

Har selvfølgelig også andre komplekser. Ødela for eksempel ansiktshuden da jeg gikk på videregående. En kompis av meg hadde en høyfjellsol fra 70-tallet. Superulovlig både da og nå selvfølgelig, for den var så sterk. Det sto at man bare skulle sitte 30 sekunder første gang, men det trodde jeg ikke på. Jeg satt i 30 minutter. Det endte selvfølgelig med 2. grads forbrenning og ødelagt hud. Ekstrajobba på Mega på den tiden, og jeg husker jeg måtte gå inn på fryserommet flere ganger i timen fordi jeg var så varm. Overhuden var helt smeltet, og underhuden så stiv at jeg faktisk ikke kunne forme munnen til ord.

 

Huden ble selvfølgelig ødelagt for livet og jeg vandrer knallrød gjennom livet.

 

Har mange andre komplekser også, tennene for eksempel, men tiden flyr og jeg må på jobb. Skal gjøre klart 10-11 retter i dag og det tar tross alt noen timer, selv for en superkokk som meg 😉

 

Alle mennesker trenger å bli sett og anerkjent. Jeg har absolutt ingen problemer med å innrømme at også jeg blir stolt og glad over fine ord, noe jeg får mye av gjennom bloggen. Jeg innrømmer også veldig gjerne at jeg kan bli fryktelig såret og lei meg over de vonde ordene som naturligvis også kommer når man har valgt å kle av seg i offentligheten. Noen virker helt besatte på finne hver minste lille feil med meg, men akkurat det plager meg ikke, for jeg er venner med mine svake sider, men det som plager meg aller mest løgnene, insinuasjonen og usannhetene som blir sagt og skrevet. Det at de liksom går inn i hodet mitt å “vet” hva jeg tenker, mener og planlegger. At jeg liksom har en baktanke med alt jeg gjør. Jeg trener meg til å ikke bry meg, men jeg er ikke kommet helt dit ennå. Er jo tross alt bare en helt vanlig mann som prøver å karre meg gjennom livet så best jeg kan.

 

Jeg skriver aldri negativt eller nedlatende om andre mennesker, men jeg bruker mye selvironi. Kanskje til og med litt for mye. Det er greit å være selvkritisk, men man trenger ikke dyrke de svake sidene heller. Da er det ikke humor lenger, men selvskading. Flere har nevnt at jeg “snakker meg selv ned” alt for ofte, og de har så absolutt rett. Kanskje for å få litt fred fra den daglige nedsnakkingen så har jeg liksom prøvd å kommet haterne i “forkjøpet” med å snakke meg selv ned. Det er jo helt idiotisk egentlig og i dette øyeblikk bestemmer jeg meg for å slutte med det. Haterne blir aldri fornøyd med meg uansett.

 

Det ble langt dette, men det er heller ingen tvil om at sykdommen  ikke akkurat har bygget meg opp de siste par årene. Jeg skal ikke skylde alt for mye på han, for er jo tross alt jeg og ikke sykdommen som skriver, men han er der hele tiden og mange ganger må jeg bruke alle mine krefter bare for å åpne øynene.

 

Tja, vet ikke om ble noe klokere, “Marina”? Skal i alle fall skifte skjorte i dag. Ser på bildene at dette er fjerde dagen med samme skjorte. Det finnes en grense, selv for en miljøbevisst kokk. Det er også lov å barbere seg med jevne mellomrom. Selv om jeg snart er en gift mann, så trenger jeg jo ikke vandre rundt på jorden som en boms! 😉

 

Avslutter med resten av kommentaren til denne “Marina”. Det var så koselig skrevet 🙂

 

 

Hei. Beklager, jeg må bare spørre. Sliter du med litt dårlig selvtillit?

Det virker ikke alltid som du synes du har fortjent Kjærest.
Kjære deg, jeg kjenner deg bare gjennom bloggen din, men utifra det jeg kan skjønne er Kjærest en meget heldig dame. Du har så absolutt fortjent henne. Vi trenger – og fortjener – alle noen å elske, og som elsker oss.

 

Vi er alle verdt noe, og vi er like mye verdt. Jeg prøver ikke å smiske eller noe, men jeg tror du trenger en boost. En pep-talk. Du virker flott på alle måter, og det smilet ditt kan jo få enhver kvinne til å dåne. Nei jeg tuller ikke. Du er en flott kar, om du har litt for mye her og der spiller ingen rolle. Hvem liker vel en tynn kokk? Haha 😁

 

Du virker å vite hva du driver med. Du har masse flotte oppskrifter og en bra nettbutikk (jeg har bestilt krydder og boka di, gleder meg veldig til det kommer) Du er en god far (ja jeg driter i om noen mener noe annet), det er du. Og det står respekt av at du forteller så åpent om dine følelser og hva du har vært igjennom. Og hva du går igjennom.

 

Da skal jeg ikke smiske mer, hehe, og heller ønske deg en fortreffelig helg 😁 Jada, jeg skal kjøpe den nye boken også, når den kommer 👍

 

God helg, folkens og tusen takk for fine ord “Marina”! Framsnakk folk og bygg dem opp, ikke baksnakk og gjør hva du kan for å bryte dem ned. Det tror jeg egentlig er en god leveregel. Ikke er det vanskelig heller 🙂

 

Les også: Man kan ikke sitte 50 år gammel og skylde på en ødelagt barndom!