“Man kan ikke sitte femti år gammel og skylde på en ødelagt barndom!”

Ordene var brutalt ærlige, men de var ikke vondt ment. De kom fra en mann som hadde sett og opplevd det meste. Sett mennesker sakte, men sikkert gå til grunne av rus, grenseløshet, tunge tanker og kriminalitet. Samme mann hadde også sett mennesker som like sakte, men sikkert hadde fått skikk på sitt eget liv igjen. Mennesker som tok tak i problemene som fantes i nåtiden, uten å pakke dem inn i 20-30-40-års gammel omsorgssvikt, arvesynd og andres jævelskap.

 

På et eller annet stadium i livet er man rett og slett nødt til å ta tak i seg selv. Gå ned i kjelleren, skifte ut den ødelagte pæra og få på det lyset igjen. Det er egentlig ingen andre enn du selv som kan gjøre noe med din livssituasjon, hvor gjerne du enn måtte ønske det. Vi kan gå til terapeuter, psykologer, prester, imamer og jeg vet ikke hva, men de kan bare hjelpe deg et stykke på veien. De kan ikke gjøre jobben. Den må du faktisk gjøre mutters alene!

 

Selv om disse ordene ikke var myntet direkte mot meg, jeg var bare med for å støtte en som av ulike årsaker hadde en alvorsprat med denne kloke mannen, så kunne de like godt vært sagt rett til meg også. Vi har alle en ballast som vi drar med oss uansett hvor vi går. Noen bærer tyngre enn andre, men alle bærer vi noe.

 

Jeg bærer ikke på så mye. Har jeg aldri gjort. Har alltid vært flink til å tømme sekken fra tid til annen. Legge fra meg de tyngste steinene i veikanten og vandre videre med relativt tom sekk. Hvorfor skal jeg gå rundt å drasse på tunge steiner i årevis? Hvilken nytte kan de vel ha, annet enn at man kanskje får en sterk rygg, men sannsynligheten er langt større for at ryggen skal bli ødelagt. Derfor legger jeg heller steinene fra meg. Man finner lite glede i stein.

 

Mange har spurt meg hvordan jeg klarer å holde humøret oppe og se relativt lyst på livet til tross for alt jeg har opplevd i fortiden og ungene mine som har dødd som fluer med jevne mellomrom. Sannheten er naturligvis sammensatt, og jeg er på ingen måte bare i godt humør eller ser lyst på framtiden hele tiden. Jeg kan være langt dere nede i kjelleren mange ganger jeg også, ofte i ukevis i strekk, men jeg dyrker aldri mørket. Jeg tenker aldri på det vonde jeg har opplevd. I alle fall veldig sjeldent. Jeg glemmer. Visker ut. Helt til det nesten ikke er minner igjen som kan gjøre vondt.

 

Så kan man selvfølgelig argumentere med at man trenger fortiden for å kunne skape en god framtid, men gjør man egentlig det? Ja, man kan lære av egne og andres feil, men man må innse at de feil man gjør er gjort av deg selv, ikke av moren din, en onkel eller en ond klassekamerat. Det var deres feil de gjorde. Du får selv ta ansvar for dine!

 

Vi får bare utlevert dette ene livet. Ett hver til oss alle. Langt eller kort, men det er vårt og vi bestemmer selv hvordan vi skal leve det. Om vi ønsker å sakte ødelegge det og bryte det ned, eller om vi heller vil prøve å gjøre det beste ut av det vi har fått. Kanskje vi til og med må senke kravene for å bli fornøyd, men det nytter ikke klage og kreve et nytt. Garantien er utløpt for lenge siden og reparasjonene må vi betale selv. Selv om det er dyrt vil det lønne seg i lengden og jo, alt kan faktisk repareres! Det vet jeg.

 

En strålende aften ønskes!

 

Les også: Hva vet vel jeg om seksuelle overgrep mot barn?

80 kommentarer
    1. for corona-krisen trykker ikke de med psykiske lidelser enda lenger ned i søla. hva er dette for et møkkasted. alle er enige her wtf ?

    2. Hei.
      Ble litt engasjert etter å ha lest dette.
      Er 47 år og har slitt psykisk så lenge jeg kan huske, mye pga en far som ikke var helt lett å ha med å gjøre..
      Har gått i terapi i flere omganger, og med mange års mellomrom, og vet av svært dyrkjøpt erfaring at barndomstraumer koster blod å bli kvitt, vet ikke om jeg noen gang vil klare det helt. Har i alle år hittil skjøvet alt det vonde laaaangt ned, og forsøkt å definere meg selv som lykkelig.

      Har det siste året erkjent at skal jeg ha håp om å kaste ut gamle demoner, så må jeg åpne døra for dem, er i den prosessen nå, og er tidvis dypere nå enn jeg noensinne har vært før, men håper og komme meg gjennom og opp i lyset igjen.

      Du har mye rett i hva du skriver, men er, som alltid, svært langt mellom teori og praksis.
      Vet du ikke mener det slik, men er fort gjort at noen kan føle det ekstra belastende å bli fortalt at “bare glem alt som har vært”, hadde det vært bare vært så enkelt..

      Ha en riktig god helg 😊

    3. Det der leste jeg som noe arrogant og overfladisk. Om du snakker om deg selv, supert at det funket for deg. Men jeg vet mange det ikke funker for. Det finnes forskning på at krenkede barn blir syke voksne og da handler det ikke om å lulle seg inn i selvmedlidenhet.:-/

    4. Kjente jeg mistet all respekt for deg! Helt sikkert fin tankegang… Men her spytter og tråkker du på folk som har dype, alvorlige traumer påført i barnealder. Vær så snill og les deg opp om traumer og hva det gjør med mennesker før du slenger ut et sånt innlegg.

    5. Synes du skulle holde deg til grytene. For her avviser du flere ti-år med forskning og avslører at du er fullstendig kunnskapsløs på området. Du sier til og med at du aldri har slitt, og så skal du fortelle voksne barn som har fått sitt liv ødelagt av skadelige foreldre må takke seg selv, dette kalles victim-shaming, og er stort problem for mange, noe som gjør deres liv enda vanskeligere. Når du blogger om et tema er det det minste du kan gjøre er å sette deg inn i saken.

      https://psychcentral.com/blog/victim-shaming-and-blaming/

      Du burde holde deg for god til å legge sten til byrden for folk som sliter …

    6. Og noen av oss tar heldigvis tak i problemene fra oppvekst og jobber oss ut av dem både ved hjelp av fagpersonell og med egeninnsats. I tillegg har jeg for egen del sett at det å som 50-åring velge å ta avstand fra en av mine foreldre har vært, og er fremdeles, helende i prosessen. Uten årsak i oppvekst, snarere av denne personens behandling av meg de siste 20 årene og selv ta ansvar for hvordan fremtiden skulle være. At denne personen sammen med sin ektefelle i etterkant av dette de siste tre årene stadig henger meg og flere i familien ut i sosiale medier, i selvskrevne bøker og til andre familemedlemmer er heldigvis ikke ødeleggende men tvert i mot styrkende i forhold til valget om nullkontakt og veien mot en god alderdom.

    7. Problemet med det du skriver er at det finnes personer som ønsker at du er i kjelleren hele tiden. Selv om du vil opp i lyset, trykker de deg ned igjen.
      Du burde ha skrevet mer om at det er viktig med støtte til de som slitter. Kanskje du er den de trenger for å klare og komme opp fra kjelleren.
      Ja, jeg er enig i at det er du selv som må endre noe. Men det er vanskelig uten familie og venner som støtter deg.

    8. Dette er dessverre ikke til hjelp for de som sitter på bunnen, for de har verken styrke eller vilje til å ta tak i seg selv. De trenger hjelp av helsevesenet, altså proffesjonell hjelp for å komme til det punkt hvor de faktisk ser lys i tunnelen og evner å gjøre noe selv.

    9. Nå var det mange som er direkte skyldig i mange en ødelagt barndom som fikk litt bedre samvittighet.

      1. Jeg elsker det du skriver. Vi MÅ ville noe selv, ikke sutre og klage, vente på at andre skal leve livet for oss.
        Jeg vet nøyaktig hva du sier og mener. Jeg er også et skadeskutt barn, men måtte kjempe kampen for et bedre liv HELT ALENE og jeg er så stolt av meg selv. Alle kan bare man bruker viljen og de riktige tankene.
        Vær stolt av deg selv!!! Du fortjener det beste !!!

    10. Mye rett i det du skriver, samtidig mye galt. Individer er forskjellig, og ikke minst situasjonener og kriser som de havner i. Paradoksalt nok kan man få inntrykk av at dem som har det verst, som har sunket dypest, er dem som har vært i kontakt med offentlig hjelpeapparat. Får egentlig folk som sliter den hjelpen de trenger, eller blir de bare brikker i et system hvor alt går over hodet på dem?

    11. Det er en dualitet i slike problemstillinger. Jeg opplevde selv mye vanskelige greier i barndommen, far var psykopat.. han forsvant ut av familien da jeg var tidlig i tenårene.. men mor mi som også i utgangspunktet var et offer for min far fortsatte å projisere hatet hun hadde mot min far mot meg… siden jeg naturlig nok var “litt” av far min. Vokste opp fullstendig blotta for sjølvtillit… var et mobbeoffer grunnet den fullstendig manglende sjølvtilliten… dette kombinert med en iq på rundt 140… som strengt tatt bare betydde en vesentlig større kapasitet til å gruble over hvor ynkelig jeg var og hvor lav verdi jeg hadde… hele barndommen og ungdommen… og må vel si at jeg har vært på søken etter bekreftelse og aksept mesteparten av mitt voksne liv som følge av den grunnleggende usikkerheten… og da ender man opp med å tape i alle sammenhenger da folk ønsker å omgi seg med selvsikre og trygge folk.. når sårene stikker såpass dypte er det vanskelig å hente seg inn igjen… og etterhvert som tiårene går og flere og flere dører oppleves som lukket i forhold til muligheter i livet så blir man bare mer og mer apatisk i forhold til egne fremtidsutsikter… Det paradoksale er at jeg i mange år har jobbet med noen av de barna og ungdommene med barndommer omtrent tilsvarende min som har vært forferdelig langt nede… og jeg vet at ihvertfall noen av dem har et vesentlig bedre liv nå enn man skulle anta i den tida jeg jobbet med dem…. hvor mye jeg kan ta æren for kan selvsagt debatteres… men likevel… fortsatt er følelsen der at jeg er flink til mange ting.. men jeg suger helt hinsides på livet… og nå nærmer jeg meg 50…

    12. Det er ikke hvordan vi HAR det, men hvordan vi TAR det 👏 så sanne ord du kommer med, skulle ønske flere kunne håndtere livets utfordringer på den måten, men ikke alle er mottakelige for våre råd om å “riste av seg dritten og gå videre” eller “ikke gråt over spilt melk” , men vi må alle kunne gå inni oss sjøl og vurdere ståa, er vi i kjelleren eller i toppetasjen, og utfra det sette igang nødvendig tiltak for å komme tilbake til vår “habituelle tilstand” 😉🙏

    13. Det er så sant som det er sagt! Det er bare så synd at folk ikke tør å si det til dem det gjelder! Da får man ofte huden full og får høre at man ikke vet hva man snakker om, og at man er ufølsom og ikke har medfølelse for andre….

    14. Det er helt meningsløst å se seg tilbake på en 50 år gammel vei.
      En ting er at man ikke skal den veien, en annen ting er at den er dobbelt så lang som den veien man er på, og skal til.
      Og sist men ikke minst den er umulig å gjøre noe med!

      Så hev hodet og bruk tiden på det som skal komme.
      Fordi det kan DU gjøre noe med! 👍🏻

      Ha en fin uke og lev vel, folkens 😊

    15. Dessverre to ” i den båten” dog fra 6 -12 år.Kommer nok aldri over hva dette har gjort med meg,men etter årenes løp føler jeg at jeg blir bedre,ikke gammlere! :)Det har med endringer i min måte å tenke på. Skal ikke si jeg lykkes hver gang,men fremgang er det!(Vedkommende har stjålet nok mange år av mitt liv,ikke f.. om han får disse også) Er 42 år,har 2 sønner på 18 og 24 år,en utdannelse,leilighet osv,men da jeg ble uføretrygdet ” mot min vilje” I 2013 VAR det nok! Tar en dag av gangen,og tenker da fremover,jeg blir aldri bedre av å leve i fortiden.
      Sier ikke det er lett,men hber morgen er det en ny dag og nye muligheter,fokuserer på det positive smiler,små gleder!:) Det er uhyre mye lengere enn der jeg var for 20 år siden,ang tankeendring osv!:) Bra skrevet,til alle som har bagasje : Vi er vinnere, vi møter dagen hver på sin måte,MEN vi facer den dagen det er vinnere i mine øyner!:) Beste ønsker for fremtiden til dere alle.🌺

    16. Det er ikke kloke ord, det er selvfølgeligheter. Den kloke klarer å vurdere hvem som bør høre de, og når.

    17. Jeg har noen tanker rundt temaet, som jeg gjerne vil dele:

      Hvis man er emosjonelt velfungerende, så kan nok det å ikke tenke på det helt til det forsvinner. For da har man allerede ordentlig følt alle følelsene man har rundt det og kanskje fått gitt uttrykk for de på en konstruktiv måte. Dette fungerer nok for de fleste.

      Har man derimot et problem med at man ikke har helt kontakt med alle følelsene sine sånn at man ikke får kjent på de følelsene man har i forhold til det, sånn ordentlig følt på det og kjent det i kroppen, for eksempel grått ordentlig og satt ord på det, delt det med noen som forstår; så tror jeg en ignorering av tanker om det føre til en uheldig fortrengning, og man kan blir gående og plages med disse ubearbeidede følelsene helt til man blir nødt til å faktisk tenke på det og kanskje til og med trigge minnene for å få kontakt med de følelsene, få de ut og deretter være istand til å virkelig legge det bak seg. Noen går også i terapi for å få hjelp til å bearbeide følelser som er “stuck” i kroppen.

      Sånn hvis jeg har skjønt rett. Tenker bare det er greit at noen nevner det her. Kanskje noen hjelpes av det.

    18. Amen 🙏 . Det du snakker om, heter der jeg jobber; Radikal aksept. Å radikalt aksepeterer , unnskyld meg, dritt man har erfart, men ikke får gjort noe med, er kanskje noe av det vanskeligste man kan gjøre. Det må ikke blandes med tilgivelse, for å akseptere er ikke det samme som tilgivelse…. For at livet skal kunne leves, sånn noenlunde bra, kan det å radikalt akseptere vonde opplevelser, være veien ut. Det er ikke aksept, nei, det handler om noe mer, om å ta der inn over seg, i kropp og sjel. Det er radikalt akseptering. Jeg hadde en klok svigemor som en gang sa til meg; Lene, du kan ikke regne med at din mor skal være bestemor for dine barn når hun aldri har vært mor til deg . Ikke skjønte jeg at dette hadde ett slikt navn; radikal akseptering. Men derfra startet min reise, som jeg i dag priser meg lykkelig for ❤️

    19. Jeg er også flink til å tømme sekken i blant. Det er viktig. Så sant det du skriver, men om ungene mine hadde “dødd som fluer med jevne mellomrom” hadde jeg nok ikke blitt menneske igjen. Du er tøff.

    20. Jeg er så enig kokkejævel.
      Man er sitt liv ansvarlig og kan ikke tylle seg inn i gammel dritt som har skjedd og sitte og sutte på tommelen. Går man ikke videre så ødelegger man kun for seg selv.
      Har opplevd masse dritt og kunne stampa i det, men jeg vil leve livet mitt!

    21. Omtrent som å lese en FB post om hvor fint vi har det, se på meg, jeg har ett fantastisk liv selv om jeg har bagasje.

      Jeg kunne ha skrevet omtrent dettsamme for 5 år siden, men så skjedde det noe som forandret livet mitt.
      Nå er det mørket som regjerer og jeg finner ikke ut av logikken, tidligere var jeg sånn “walk it off!”
      Nå har jeg en større forståelse av at det er faktisk ikke bare å “skjerpe seg”

      Men for all del, det er flott at noen er i stand til det, kanskje flesteparten…

      1. Har ikke sett et eneste ord om at det “bare er å skjerpe seg” jeg
        Det jeg derimot har sett, er at på ett eller annet tidspunkt i livet må man slutte å skylde på omstendighetene for at man ligger nede. Omstendighetene slo deg kanskje sønder og sammen, sendte deg i stabilt sideleie og påførte deg en smerte det er vanskelig å skjønne at man noensinne kan hanskes med. Ett eller annet sted på veien finner man styrke til å begynne opptreningen. Noen er så heldige at de finner en heiagjeng å lene seg på. andre må forsøke å finne veien selv. MEN, så lenge man utelukkende fokuserer på omstendighetene som førte en ned i kjelleren, så finner du ikke veien ut. En dag, med tiden til hjelp, finner du også lysbryteren som passer for deg og din krise <3

      2. Jeg er litt nysgjerrig på hva som ligger bak avataren din jeg… «if you aint first you are last»…?

    22. Godt skrevet 😃alle har opplevd vonde og triste ting. Noen er sterke og Går videre, andre henger igjen i mange år. Men man må prøve å legge det bak seg. 😉😉Vi har kun ett liv. 💖

    23. Heisan, du skriver godt 🙂 Mange vedlikeholder og gir næring til gamle vonde opplevelser gjennom å la seg følelsesmessig synke ned i det gang på gang, i årevis. De setter seg ned og venter!! på at livet skal bli bedre! Men det fungerer ikke sånn. Vi er skapende av vår egen energi, og må trene oss selv mentalt opp og ut av elendigheten. Gjennom positive tanker og bevegelser, møtes vi av det samme fra andre. Det blir en slags speiling. Vi har alle et valg der. Ha et godt liv <3

    24. Jeg er veldig enig i mye av det du skriver, men alvorlige traumer forandrer hjernen, det handler ikke lenger om vilje. Kroppen reagerer uavhengig av viljen, rett og slett fordi den tidligere har vært avhengig av å gå inn i en “fight eller flight”-modus for å overleve, men så har det fortsatt lenge etter faren var over. Mine traumer må jeg nok leve med i større eller mindre grad resten av livet, selv om jeg får hjelp til å bearbeide dem. Men jeg gjør det beste ut av livet, passer på å nyte øyeblikkene og rett og slett lære å leve livet sånn som det er. Jeg er så glad for alle som har funnet måter å takle livets dype daler på <3

    25. Så sant så sant. Æ fikk en beskjed: «om du ikke e klar for å gå så langt ned det e mulig å komme kan du ikke starte på det her»….men æ va klar, å hildrane du det var mørkt….da va det bare å snu å se mot lyset igjæn…å opp kom æ 😃😃🌺🌺

    26. Nok et fantastisk flott og viktig budskap du setter ord på. Det heter jo at en hver er sin egen lykkes med.. Trur det e mye sannhet i det🤔. Ha en nydelig kveld😍.

    27. Ja, og vi har ikke fått noen løfter eller garanti om at ting skulle bli greit. Det kommer en del dritt i de flestes liv. Men det handler hele tiden om hvordan man tar det, og hvordan man tar fatt på seg selv for å gjøre “det beste ut av det” 🙂 Jeg har nok vært heldig og ikke hatt MYE trøbbel i mitt liv, men det handler også om hvordan jeg har tatt det som HAR skjedd meg 🙂

    28. Jeg er så hjertens enig! Du får fram budskapet så klart og tydelig – og DET med relativt få ord! Hvem har ikke sittet fast i “alt det vonde og urettferdige som har blitt meg til del”- grøfta? Jeg har i alle fall befunnet meg der oftere og lengre enn jeg liker å tenke på!

    29. Du sir det så godt…. har levna nån steina i veikanten og sekken oppleves mye lettere å bære..alle har et valg om å legge steinan igjen . Selv om man har mista noen og det er vondt og man vil glemme, vil man alltid ha de gode minnan i hjerte❣️

    30. Gode ord, men ikke så lett å leve etter. Jeg var utsatt for seksuelle overgrep fra jeg var 5-13, dette skaper varige spor. Er diagnostisert med Ptsd, agorafobi og panikkangst. Nei, dyrker ikke dette. Våkner hver morgen med at dette skal bli en god dag. Noen ganger fungerer det, som oftest ikke. Er takknemlig for all hjelp jeg får fra det offentlige, og ikke minst familie og venner. Det er avogtil vanskelig å legge fortiden bak seg, når man stadig får flashbacks.

      1. Teori er alltid lettere enn praksis, jeg vet. Det er ufattelig mange vonde skjebner rundt om i landet. Jeg skal ikke leke psykolog, det er farlig, men kan kun fortelle om mine teknikker. Håper inderlig at du også en dag klarer å legge fortiden, hvor grufull og ødeleggende den enn måtte ha vært, bak deg og klarer å se lyst på framtiden. Den er tross alt det eneste vi har 🙂

        1. Fikk ikke med meg teknikkene? Mange har prøvd alt. Uten å komme videre. Det er så lett å si at man skal ta seg selv i nakken. Å gjøre det er noe helt annet. Noen får det til å høres ut som om det bare er å trykke på en knapp. Sikker mange som gjerne vil finne den knappen! Det er altså ikke så enkelt. Disse “overraskende enkle” metodene som hausses opp i medier og blogger blir bare å sparke dem som ligger nede. De føler seg bare mer mislykket enn før.

    31. Som om jeg skulle sagt det selv! Man må legge ting bak seg og gå videre, det er kun en selv som taper på grumset man bærer med seg. Så kloke ord❣️😍

    32. Sant- vi har kun fått ett liv,og man skal nyte det til fulle hver dag. ❤

      Vet ikke hva jeg egentli vil med å skrive dette her. Men følte bare for å gjøre det. Får unnskylde meg ,men :

      Kjelleren er ett mørkt sted å være.
      Ingen ønske være der.
      Når bagasjen min ble overfylt, måtte jeg få hjelp til å tømme ut alt,forså å legge tilbake å gå vidre med det som var verdt ha med meg. ALT er med vidre, men noe er lagt lengre bak i bagasjen. Man kan desverre ikke hviske ut vonde minner. Men man kan blekne det litt!
      Det smalt duvelig da bagasjen ble overfylt. Ingen rundt meg- og hvertfall ikke jeg hadde trodd at man kunne rammle så langt ned , nesten i undergrunnen. Snart 1. år siden og jeg er kommer meg opp fra kjelleren. Men ende en bit å gå før jeg er tilbake i den etasjen jeg ønsker være. Mange mener det er så jævlig lett å bare gå vidre. Dem kan få prøve gå i mine sko en stund.

      Når livet har buttet litt imot i mange år, og man itillegg får en mega dump.. da smeller det,og bagasjen renner over. Du er sterk, som klare å legge fra deg steinene etter hvert å gå vidre! Eller, gjorde jo det i mange år jeg og før det smallt. Kjellern var mørk-man ser ikke lyst på noe. Man ser ikke hvordan man skal klare komme seg ut derfra. Men JA, det er mulig. Selv jeg har klart å stå på begge føttern til nå. Selv jeg har klart komme meg opp fra kjelleren. Vil ikke dit igjen-men har ingen garanti for det.
      Bare å prøve leve dagen så bra man klare. Prøve se fremover,selv om det er vanskelig. Prøve å ta ett steg om gangen. Å håpe på at livet byr på litt mere positive ting i framtiden.
      Men av og til er det lettere sagt enn gjort. Skulle klart å byttet Sko……

      Klem å klapp på skuldra til DEG, som og står rakrygget og på begge føttern i det! Du er på en måte blitt ett forbilde. Da jeg ser at det funker å stå i det,rakrygget og sterk. Men ja kjellerdagene er her. Uansett fan om jeg ønsker eller ikke. Jeg ønsker deg og dine masse gode og fine ting vidre i livet! Det er dere vell undt! Flotte folk!! Det er jeg sikker på at dere får. Dere er sterke sammen!
      Det værste er å være alene i kjelleren……………..
      og å klare få dagene til å fungere alene igjen..
      Anonym dame som bare måtta ” tømme” seg litt. Sorry!
      Ha en super kveld vidre. ☕

        1. Hva vet vi om de som har begått selvdrap? I øyeblikket?
          Ingenting. Vi kan ikke spør de.
          Vi som har vært i den såkalte mørke kjelleren vet ikke hvordan de har det, de som aldri kom opp. I Norge har man lov å drikke seg ihjel. Det er et valg noen tar. Samme med narkotika.
          Selvdrap er også et valg noen tar, det går bare fortere. Det er skjeldent en spontan affære.

          Hyller Maud Angelica.
          Vi må prøve å forebygge selvdrap. Men dessverre opplever mange at systemet ikke matcher eller ikke er tilstrekkelig.

    33. For mange år siden lærte jeg et ordtak(tror det er kinesisk):Du kan ikke nekte sorgens fugler å fly over ditt hode,men du kan hindre dem i å bygge rede i ditt hår.

    34. Kloke ord nok en gang. Ja, livet tøft og rart.men det er jo hva en gjør det til også. Ønsker Allen en super kveld

      .
      Snart helg.🤗🤗🤗😊👨‍🍳👨‍🍳👩‍🍳 HAR PRØVD TACO GRYTA VELDIG BRA.👨‍🍳👨‍🍳

    35. Så kloke ord, atter en gang. Livet er tøft, livet er brutalt, men livet er også godt Vi har alle et ansvar for å gjøre det beste ut av det og ta tak i eget liv. Det er mange som bærer bører men jeg tror du har helt rett i at man ikke kan skylde på fortid resten av livet og la det ødelegge for fremtid. Du er en meget klok mann Kokjejævel.

      1. Dette var godt å lese, tanker jeg selv har gjort meg.. “hvorfor gråte over spilt melk?” Tørk opp å gå vidre❤

    36. Du har så rett! Va så fint å lese. Man e sjøl ansvarlig for sin vei videre å si framtid! Takk for velvalgte ord!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg