Satt, (men jeg gikk faktisk både fram og tilbake) på mitt nye kontor, det med dør husker du, og jobbet med å legge inn masse digge nyheter i nettbutikken da telefonen plutselig ringte. Ukjent nummer. I og for seg ikke voldsomt dramatisk, verken at telefonen ringte eller at det var ukjent nummer. Telefonen ringer flere ganger i timen og det stort sett fra ukjente numre. Jeg er nemlig en slik type som hater, og da mener jeg virkelig HATER å lagre telefonnumre. Jeg har ansatte som har jobbet hos meg i flere år som jeg ennå ikke har lagret. Hver gang de ringer, men sitt ukjente nummer, så svarer jeg, ofte mer vennlig enn jeg føler meg (greit med en positiv snart på en samtale alle fall,  når jeg vet jeg ofte føkker det til etter hvert): “Hei, du snakker med Asbjørn!”

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Vel, hvor var vi? Jo, telefonen ringte fra ukjent nummer. I motsetning til mailskrekk, så har jeg ingenting i mot  snakke telefonen. Liker å høre min egen behagelige, lette bassrøst. Blir i godt humør av den, så bare ring. Nummeret er 913 80 129, men ikke forvent at jeg lytter til deg. Jeg vil bare prate.

Etter en lang monolog på nesten tre kvarter om meg, mitt nye liv, nettbutikken, Lillebror, veggen på Hoftepluss, giftemål i mars og hvordan morfin påvirker fordøyelsen, så kom den arme kvinnen fra UiT endelig til ordet. En pasient hadde meldt avbud, jeg tippet umiddelbart dødsfall (hun kunne ikke svare pga taushetsplikt), (den som tier samtykker…), men den enes død er den andres brød, (billedlig speaking, jeg spiser jo ikke brød, men du forstår hva jeg mener), og det åpnet seg opp en mulighet for ryggoperasjon allerede på onsdag, men jeg måtte møte innen tirsdag kl.12:00.

På onsdag! Tusen tanker strømmet gjennom hodet. Det vil si, jeg er jo mann, at én tanke strømmet i slengen. Først, hvilken dag er det i dag? Mitt nye liv har gjort dagene litt flytende, så måtte faktisk slå opp i en kalender på pcen. Ok, mandag. Da var dagen i dag spikret og en ny tanke strømme inn. Onsdag, det er daget før torsdag og jeg har en meget viktig avtale på torsdag morgen; Familievernkontoret. Fram og tilbake. Ville for alt i verden ikke avlyse Familievernkontoret, betyr så alt for mye for meg.

Samtidig vil jeg jo kunne klare meg gjennom en hel dag uten morfin. Jeg er så lei dette tablettregimet. Selv om jeg ikke skriver så mye om det på bloggen lenger, så svelger jeg unna noen tabletter i løpet av en dag. Ikke like mye som i sommer, men jeg er avhengig av mellom 12 til 15 tabletter i døgnet for å kunne fungere nogen lunde. Så operasjon står også høyt på prioriteringslista, for å si det slik.

Jeg takket ja til operasjonen på onsdag, ringte Pasientreiser, (for øvrig en helt utrolig hyggelig samtale. Terningkast 6 på service!) og sendte mail til Familievernkontoret og Datters mor om at jeg skulle opereres, men at jeg kunne delta på møtet likevel gjennom mobiltelefonen. Egentlig en vinn/vinn-situasjon, for da slipper vi å rive av hverandre håret. Jeg er 43 og vil bevare håret så lenge jeg kan.

Lang historie kort: I morgen tidlig 09:20 så letter min fyldige, men fortsatt spretne stump opp med flyet til Tromsø og operasjon.

Wish me løkk!