-Miriam?, ropte jeg. Det bare plumpet ut av meg. Har selvfølgelig vært livredd for at det kunne skje, men i løpet av disse to årene vi har vært sammen har det aldri skjedd før. Kjærest satt nede på hobbyrommet, Datter og jeg i stua, og jeg ropte for å fortelle henne noe i forbindelse med gårsdagens blogg, der hun talte kommunen midt i mot . Kjærest heter ikke Miriam. Ikke en gang noe som ligner. Det er det min eks som gjør.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Datter slo opp øynene. Vi satt og spilte et litt kjedelig kortspill, men plutselig var hun lys våken. Hun forsto alvoret i situasjonen på en mikrobrøkdel av et sekund. “Pappa, du kalte akkurat Kjærest for mamma!” Som om jeg ikke visste det! Herregud, hva har jeg gjort? Jeg spratt opp og sprang ned trappa mot hobbyrommet. Hadde hun hørt? Det var jo tross alt en bitte liten sjanse for at hun ikke hadde fått det med seg siden døren var igjen. Åpnet døren og så livredd på henne. Å jo da, hun hadde definitivt fått det med seg. Derom rådet det ingen tvil.

Datter kommer ned. “Pappa kalte deg for Miriam. Pappa kalte deg for Miriam” Tror hun sa det tre ganger. For å få stoppet triaden stappet jeg katta ned i munnen på henne. Da ble det endelig stille. Uten at det hjalp i det hele tatt. Kjærest så på meg, men sa ikke et eneste ord. Bare så på meg. Det er alltid aller verst og det vet alle kvinner. “Unnskyld” sa jeg. Hva annet kunne jeg si. Sa unnskyld enda en gang. Lange forklaringer hjelper ingenting. Hun vet at jeg ikke har sagt det før, til tross for at jeg har bodd sammen med Miriam i over tjue år og vært vant til det navnet. Det skal likevel ikke skje. Aldri!

“Ta katta ut av datteren din” sa hun og smilte faktisk. Ingen sure miner. Vil anta at det stakk, det må det ha gjort, men hun smilte og latet som ingenting. Jeg tok oppfordringen og trakk katta ut. Sa unnskyld en gang til, både til Kjærest, Datter og katta og forberedte meg på en lang kveld.

Kvelden gikk overraskende fint. Datter overnattet, igjen!!!, hos venninne og Kjærest og jeg hadde en veldig fin kveld uten sure miner. Jeg sa det jo tross alt ikke med vilje, men på den annen side er det kanskje da det sårer mest. Når det bare kommer helt av seg selv. Vi kommer nok over det, men vil anta at jeg må belage meg på å være ekstra god i mange, mange uker framover og det kommer jeg til å være, for jeg er faktisk oppriktig lei meg. Og veldig, veldig flau!

For ordens skyld, stappa selvfølgelig ikke katta ned i munnen på Datter, men jeg hadde veldig, veldig lyst. Skulle gjerne hatt en katt i min egen munn også enkelte ganger.

(Det virkelige navnet til min eks er ikke Miriam, men har valgt å anonymisere henne. Jeg, min tosk, brukte det virkelige navnet. )