Hjemkomsten

Tro meg, jeg prøvde, igjen og igjen, men jeg fant rett og slett ikke ord som kan forklare den intense gleden det er å se denne lille mannen igjen. Sorgen, savnet og den frykteligste følelsen av dem alle, utilstrekkeligheten, fra i går sitter fortsatt godt i kroppen, men så smiler han med de to små tennene sine…

 

Sorry folkens, men ord strekker ikke til. Det var godt å komme hjem. Veldig, veldig godt. Kysse og klemme Konemor skikkelig. Se på magen hennes at Vilde, mitt aller siste mirakel, begynner å vises skikkelig. Snart stor familie igjen. Kjenner det er greit. Og riktig. Denne gangen skal jeg skaffe familien min en liten hytte. Og fri nok til å dra dit fra tid til annen.

 

Nå logger jeg av. Skal stelle i stand litt mat til oss. Ikke noe voldsomt, men noe godt for to. Det er også viktig, midt oppe i alt, å ta vare på hverandre. Pleie. Pjuske. Elske.

 

God natt fra Alta!

14 kommentarer

Siste innlegg