De siste dagene, etter at jeg skrev “Man kan ikke sitte femti år gammel og skylde på en ødelagt barndom”, har jeg fått veldig mange mail og meldinger fra folk over hele landet. De fleste har takket meg for et åpent og ærlig innlegg, men langt fra alle, og det forstår jeg egentlig veldig godt. Innlegget traff nemlig rett i mellomgulvet til mange som sliter med ettervirkningene etter vold og overgrep i barndommen. Overraskende mange tolket det dit hen at jeg la skylden for eksempelvis seksuelle overgrep som de har vært utsatt på i barndommen over på den som har blitt utsatt, men det var aldri min hensikt og jeg skrev det heller ikke. Jeg skrev:

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Ville Black Friday-tilstander💥

“Så kan man selvfølgelig argumentere med at man trenger fortiden for å kunne skape en god framtid, men gjør man egentlig det? Ja, man kan lære av egne og andres feil, men man må innse at de feil man gjør er gjort av deg selv, ikke av moren din, en onkel eller en ond klassekamerat. Det var deres feil de gjorde. Du får selv ta ansvar for dine!”

Ganske sterke ord, men vi må jo det! Hvis vi skal komme oss noen vei videre i livet er det jo kun vi selv som kan stable oss på beina. Klart vi kan få hjelp og støtte fra fagfolk, helsepersonell og medikamenter, men de kan ikke gå for oss. De kan heller ikke bære oss gjennom livet. Vi må gå selv, hvor vondt det enn gjør i føttene.

Jeg forteller også i innlegget om min teknikk om hvordan jeg har klart meg gjennom livets litt for mange nedturer. Nei, jeg har heldigvis aldri blitt utsatt for seksuelle overgrep, men jeg har opplevd, helt siden jeg var liten, veldig mye mer enn jeg har rygg til å bære. Derfor forteller jeg om hvordan jeg på mange måter “glemmer” alt det vonde. Legger det til side. Går videre uten å se meg tilbake. Klart jeg er bevisst på hva jeg er gjennomgått, men jeg lar det ikke prege hverdagen min, livet mitt. Ikke husker jeg alt heller. Faktisk nesten ingenting. Det tror jeg har berget meg, men som jeg presiserer, det er min måte å gjøre det på. Ikke en absolutt sannhet, men min.

Jeg er verken psykolog eller psykiater og utgir meg heller ikke ut for å være det. Jeg har hele veien fortalt dere om min verden, sett fra mitt ståsted. Jeg dømmer ingen og jeg verken kan eller vil hevde at mine metoder verken er mer riktig eller bedre enn dine. Det eneste jeg kan dele er mine erfaringer og tanker om store og små temaer. Dette er et stort tema og dette tror jeg virkelig på. Jeg tror vi alle har en styrke i oss selv som kan hjelpe oss, men hvis vi gjennom et helt liv forsvarer egne feilvalg fordi vi har opplevd de meste grufulle ting, og det er det mange som har, så tror jeg det bærer feil avsted. Det kommer ingenting godt ut av det.

Som jeg skrev til en som sendte meg melding der hun fortale om en helt forferdelig barndom, og nå snakker vi virkelig grusom: “Trist og sterk historie, men fortid. Faren din, og alle som ikke grep inn, ødela barndommen din. Ikke la han ødelegge framtiden. Den ligger i dine hender.” Jeg skrev naturligvis mer med henne enn det, men avsluttet med disse ordene. Jeg fikk et hjerte tilbake. Tror hun forsto at jeg ikke dømmer noen. Ikke legger skylden over på noen, men bare forteller om min egen livsfilosofi.

Jeg har stor forståelse for at enkelte hendelser er så traumatisernede at man rett og slett ødelegges litt. Når dine aller nærmeste, de som skal være selveste tryggheten i en stor og farlig verden, vil deg så vondt, svikter deg så totalt, at de utfører grov vold og seksuelle overgrep mot deg, da forstår jeg at det kan være vanskelig å, som jeg skriver, “legge steinene fra seg i veikanten”. Det er kanskje ikke mulig. Man må trolig finne andre teknikker enn de jeg bruker, men man kan likevel ikke gi opp. Man må se framover og gjøre det beste ut av det livet man tross alt har fått tildelt. Alternativet kjenner vi alle. Vi vil ikke dit.

På bildet, som jeg tok i dag da jeg kjørte fra jobb, ser dere solen som før første gang står opp for mine øyne i år. Mørketiden er endelig over. Sola og lyset er tilbake. Det er iskaldt. Er alltid det når sola returnerer fra sin vandring, men det er lyst og jeg fokuserer på klyset. Ikke på at det er kaldt.

En vakker framtid ønskes!

(Og til deg som ødelegger barndommen til ungene dine: Vær så snill og søk hjelp, både til deg selv og ungene! Ja, du har ødelagt mye, men det er ennå ikke for sent. Barndommen kan fortsatt reddes. Hvis du ikke kan eller vil søke hjelp, så kan du i alle fall slutte.  Man ligger ikke med unger! Ikke ødelegg dem mer nå. Vær så snill!)