Jeg skvatt til da jeg så meldingen som tikket inn på mobilen min tidligere i dag. “Hei, pappa! Husker du meg?”

Hva i all verden er dette for noe, tenkte jeg. Er dette en slags spøk? Ukjent nummer. Åpenbart utenlandsk. +64 startet det med. Det kjenner jeg igjen. Det er landskoden til New Zealand. Kjenner jeg noen jeg burde ha husket, men som jeg har glemt på New Zealand?

Selvfølgelig! Nå demrer det for meg. Jeg har jo en sønn der borte! Han har bodd der et par år faktisk, og jeg er åpenbart ikke flink nok til å sende han meldinger. Har faktisk ikke snakka med han siden 12. november, og han har tydeligvis skiftet telefonnummer siden sist. Hadde det ikke vært for at vi faktisk satt og planla julegaver til han hadde jeg nesten fått litt dårlig samvittighet, og fikk det faktisk også. Selv om han er voksen burde jeg være flinkere med meldinger. Koster så lite og betyr så mye, for oss begge.

Julegaver ja. New Zealand har en laaaang liste over ting som ikke er lov å sende til landet. Nesten ingenting av det jeg hadde planlagt er tillatt. Hadde tenkt å sende et grantre, men det er visstnok ikke lov. Ikke granater heller av en eller annen grunn. Den fine revolveren jeg opprinnelig hadde tiltenkt han i et fremmed land må jeg også skrinlegge. Det samme med all cannabisen jeg kjøpte i Oslo tidligere i vinter. Hadde også skrevet en uanstendig og umoralsk artikkel som jeg tenkte kunne more han med, men dette er også i følge Posten ulovlig. Penger da? Nei, ikke snakk om.

Vi får se hva det blir til. Noe må jeg i alle fall sende. Jul på andre siden av kloden, i sommervarmen, langt vekk fra familien er spesielt og kanskje også litt trist. Da er det koselig å få en gave fra pappa. Hvis jeg finner noe som er lov å sende da, he he.

Ha en fin onsdagskveld, alle, og sorry den litt spekulative overskriften