Det er heldigvis ikke ofte jeg gjør feil, men det hender selvfølgelig. Sist gang det skjedde var vel like før OL på Lillehammer i 94, og nå har det altså skjedd igjen!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I går, da jeg skulle gi dere triksene for hvordan man kunne gjøre en helstekt kalkun like saftig som og deilig som den langt feitere juleribba, (ja, det er faktisk mulig), så kom jeg i skade av å skrive at det var absolutt ingen i hele verden som egentlig likte rosenkål.

Jeg hadde jo naturligvis hørt gamle myter om at det fantes folk som knasket i seg disse prompebollene med den største vellyst, men jeg trodde helt ærlig og oppriktig at dette bare var gamle skrøner. Folklore fra en svunnen tid da de kanskje så på disse litt festlige små kålhodene som en kjærkommen avveksling fra den den langt bedre, men veldig mye traustere hodekålen.

Jeg tok feil! Det var liksom ikke måte på hvor høyt folk denne spretne lille rakkeren. Spesielt hvis den var overdynket med meierismør, bacon, parmesan, honning, pinjekjerner, pepper og jeg vet ikke hva. Til min store overraskelse formelig  kokte kommentarfeltet bokstavelig talt over av kjærlighetserklæringer for rosenkål. Det var liksom ikke så nøye å få saftig og deilig kalkun, bare det ble servert rosenkål til den så var Rosenkålens venner fornøyde, og vel så det.

Når jeg tenker etter har jeg jo selv både tilberedt og servert hundrevis av kilo med baconstekt rosenkål under læretiden på Royal Garden, og det var ingen illsinte gjester som som sparket meg i ryggen og kastet rosenkål på meg med krav om å bli servert noe annet.

Jeg legger meg derfor paddeflat og erkjenner at rosenkål har kommet for å bli. Ikke bare fordi det “alltid har vært sånn”, men fordi folk faktisk liker det. Faktisk så skal jeg legge alle fordommer til side og frese opp en god pose med ferske rosenkål til kalkunen på nyttårsaften. Jeg er jo ikke spesielt dårlig på andre grønnsaker, så jeg skal virkelig gjøre mitt beste og gi dem en sjanse.

Takk for oppmerksomheten!