Det er et Herrens mirakel, men jeg overlevde julekvelden med et nødskrik. I år også. Magen er forsatt relativt stram, men det står ikke lenger om livet. Jeg klarte faktisk lenge å moderere meg. Tok bare et par skiver ribbe, en av min egen og en av svigerfars, bare for å bespise forskjellen, samt litt tilbehør naturligvis. Slukte ikke maten, men tok det rolig. Begge ribbene var gode.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Runde to. Pinnekjøtt, morrpølser og tilbehør. Fantastisk godt pinnekjøtt, men tygger fortsatt rolig. Kjenner jeg svetter litt, men det kan like gjerne være den stygge julegenseren min som fårefettet, samt ettervirkningene av runde en. Kjenner faktisk håpet komme sigende. Kanskje jeg faktisk klarer å moderere meg i år. Tar en juleøl, til, for å fylle magen med noe annet enn mat. Da kan man lure kroppen til å tro at man er mettere enn man faktisk er og stopper fråtsingen før det er for sent.

Det hjalp ikke. Fikk bare mer motivasjon til å kaste meg over runde tre, men nå uten å bry meg om å skille ribbe og pinnekjøtt. Tar litt av absolutt alt. Alt som finnes av alarmklokker ringer, men tenker ikke klart lenger. Moderasjonsgrensen er passert og nå er alt for sent å snu.

Runde fire. Sliter med pusten nå, men får det for meg at jeg skal skjære meg en aller siste bit ribbe og spise den med bare litt surkål. Bare for å nyte. Jeg vet jo at det er dette stykket trolig er dødsstøtet og planlegger å skjære det ganske lite. Nå er det en gang slik at det er vanskelig å skjære gjennom bein, så stykket ble over dobbelt så stort som jeg planla. Trolig over to hundre gram, men det så helt fantastisk ut og alt ble borte. Kjenner jeg skjemmes litt, men slår tanken fra meg. Det er jo jul og da skal man liksom alene spise like mye til middag som en hel afrikansk landsby spiser i løpet av en hel måned. Er jo litt av greia.

Runde fem. Herregud! Tid for dessert. Etter all denne salte og fete maten er det godt med litt søt og fet mat. Jeg starter med en liten multepanna cotta. Jeg skulle stoppet med den. Da hadde kvelden på mange måter vert berga.

Jeg stoppet ikke. Spiste meg selvfølgelig gjennom karamellpuddingen med tilhørende saus og krem som Kjærest hadde lagd, og multekremen med goro og multesirup som svigerfar sto for. Var et eller annet med den puddingen som gjorde at jeg måtte ta et stykke til. Var noe med multekremen også.

Godt med kaffe, litt syre. Den inntok jeg intravenøst, for det var virkelig ikke mer plass i magen. Grensen var overskredet for lenge siden. Resten av kvelden skulle brukes på å dø sakte, men som vi allerede har konstatert så overlevde jeg på mystisk vis i år også, men det skulle bli en tung kveld.

La oss være ærlig, etter et slikt voldsomt måltid skjer det noe nede i magen. Et voldsomt maskineri er i sving for å fordøye alt du har stappet i deg. Det dannes avgasser i stor skala, men siden du sitter i en stue med folk det ikke er spesielt høflig å lette trøkket sammen med, så bruker dine aller siste krefter til å holde igjen. En fra før stor mage blir bare større og større. Du prøver å gå på do, men når du kommer dit er det plutselig ingenting som skjer. Du går tilbake til sofaen og da slår plutselig kraftverket seg på igjen. Du kjemper deg videre. Dette skal du klare!

Vi kjørte hjem rundt elleve. Godt å komme ut i bilen. Burde tatt med vernebriller, for det svei litt i øynene på slutten av bilturen, men med alle fire vinduene åpne klarte vi i alle fall å få sett deler av veien og kom oss, mot alle odds, velberget hjem.

I ettermiddag er det i gang igjen, men da skal vi gå, ikke kjøre. Godt å bevege seg litt. Tror til og med det er tvingene nødvendig hvis man skal overleve julen. Forsatt noen dager igjen ennå.