Jeg snakker med min fraflytta sønn omtrent daglig i telefon, så han kjenner stemmen min ganske så godt. Da vi snakka sammen nå i helga sa han til meg: “Pappa, hva er det som har skjedd med deg? Du snakker så rolig. Er du syk? Vanligvis snakker du så fort, og mye, at det RENNER svette ut av ørene mine når vi er ferdige. Selv når vi bare snakker et par minutter!”

 

“Nei, Sønn, jeg er ikke syk, (eller, jeg er jo i aller høyeste gras det, har jeg fortalt at jeg har fått nå også har fått leddgikt, men “don’t get me started!”), men ja, det HAR skjedd noe med meg. Jeg har solgt Hoftepluss. Det er som en stor verkebyll, fra skuldrene, via nakken og inn i hjernen, som plutselig er borte. Det har vært tungt, ofte veldig mye tyngre enn jeg har villet fortelle deg, men nå er det over. Det føles nesten som jeg forestiller meg det er å bli frelst, se Lyset. Kanskje det er derfor jeg snakker roligere, jeg vet ikke?”

 

Det begynner å bli mange år siden jeg har tatt meg tid til å sette meg ned, ta en kaffe og PRATE med folk i løpet av en arbeidsdag. Før i tiden, da jeg “bare” var kjøkkensjef, så skjedde det rett som det var. Daglig faktisk. Sette seg ned på rumpestumpen, trekke opp en sigg eller to fra alle lommene, og bare PRATE (og røyke da…). Ikke veldig lenge, har vel alltid vært litt “stressa”, (og fikk dessuten tross alt betalt for å JOBBE), men kom det en kompis, eller en annen utskremt innom, hadde jeg både kompetanse og VETT til å stoppe tiden og skape et øyeblikk på jorden jeg kunne ta vare på.

 

Livet skjedde. Flere ganger. Dessuten har jeg hatt en veldig mye større stilling de siste årene. Ondt har jeg også hatt. Gradvis handlet livet seg bare om å bli ferdig. Først med det ene, så med det andre. En uendelig rekke med gjøremål som måtte gjennomføres. Det var helt umulig å bli ferdig i løpet av en dag. Eller neste dag. Eller dagen etter der igjen.

 

På fredag eller lørdag, (det er ikke viktig når, snarere tvert i mot. Det bare bekrefter poenget mitt at jeg ikke husker det.), fikk jeg besøk i (nett)butikken av et MC-par fra Ålesund. De, (eller hun da 😉 ) hadde sendt et par meldinger i forkant, og de skulle prøve å komme innom og hilse på.

 

Absolutt hyggelig, men igjen, mine tanker er (var) flyktige, så om de rakk innom eller ikke var ikke noe jeg brydde meg om i det hele tatt.

 

Jeg satt faktisk og holdt på med noe på kontoret da de kom. Det er (var) alltid litt irriterende å bli avbrutt når man holder på med noe, men jeg gikk da ut, smilte og hilste dem velkommen.

 

Jeg satte meg ned i stolen på sofagruppa i hjørnet, (har så vondt i foten at det ikke er alltid jeg klarer å stå), og ba dem bare se seg rundt i (nett)butikken om de fant noe de hadde lyst på.

 

De så seg litt om, men det var tydelig at det egentlig ikke var selve (nett)BUTIKKEN som var hovedmålet for stoppen, men han som akkurat hadde veltet seg ned i den litt trange skinnstolen i høy uform (kjøpt på Aksis for 100 kr.)

 

Da de begge tok av seg MC-jakkene og satte seg ned i sofagruppa, (også den kjøpt på Aksis for 1500 kroner, inkl. salongbord. Et eldre ektepar som hadde eid det fikk jeg opplyst da jeg kjøpte det på, som alltid, impuls, og svært lite tydet på at det hadde vært ville fester i den sofagruppa, snarere tvert i mot.), skjønte jeg at dette ville bli en litt langdryg affære, men gjorde gode miner til slett spill.

 

Gode miner ble det mange av, (gode minner også), men det slette spillet gikk VELDIG fort over. Dette var fantastisk hyggelige folk, og jeg hadde en veldig liten time sammen med disse menneskene. Plutselig gikk det opp for meg hvorfor jeg i det hele tatt kjøpte denne brukte sofagruppa som den aller første investeringen i (nett)butikken. Det var for at jeg skulle kunne sette meg ned, fortrinnsvis med venner (som utrolig nok ennå ikke er jobbet bort), kjente og kjær familie.

 

Det er dette jeg virkelig vi! tenkte jeg drømmende, mens hun ivrig fortalte, nærmest i detalj, hva ektemannen hadde gjort med henne i teltet natta før da det hadde vært så inderlig varmt. Han hadde gått ned til vannet de campet ved og hentet iskaldt vann hun kunne leske strupen med i stedet for det lunkne vannet de hadde på flaska.

 

(Hæ, tenkte du på noe helt annet? Skyld på deg selv!)

 

 

“Pappa, hva er det som har skjedd med deg?”

 

Jeg tror rett sog slett jeg er i ferd med å finne tilbake til mitt “gamle jeg”. Riktignok en litt eldre, litt tjukkere og, forhåpentligvis, litt klokere versjon, men gammaglimtet i øyeeplet er i ferd med å komme tilbake.

 

Jeg velger å sette startdato for resten av mitt liv til dette hyggelige besøket av dette flotte MC-paret fra Ålesund. Det startet litt som en irritasjon (det er litt vondt å skrive det, men slik er det av og til), men det utviklet seg til å bli en skjellsettende opplevelse som jeg trolig kommer til å huske, med glede, for resten av mitt liv.

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Skjelsetter

 

(PS! Ja, jeg holdt inn magen…)