Sol eller regn, deilig å våkne opp et annet sted enn på jobb. Akkurat nå er jeg på pulverkaffe nummer to og prøver å skrive noen stemningsfylte morgentanker til dere. La liste litt for høyt og tror jeg nøyer meg med å bare skrive noen morgentanker. Det er mye lettere, he he.

Iskaldt på rommet. Har hatt verandadøra åpen i hele natt, men vi glemte at det var blitt høst. I tillegg til nevesmerter har jeg nå også fått frostskader på høyre fot. Hele låret og leggen er lillablå og dekket med et tjukt lag med rim. Egentlig var det dyrlege og ikke nevrolog jeg burde gå til…

Kjærest sover fortsatt. Dvs, akkurat nå sover hun, men vet ikke om det varer ut hele setningen. Hun begynner å bli stor nå, (for guds skyld ikke si det til henne!) og da er det vanskelig å sove mer enn et kvarter i slengen i samme stilling. Dessuten har hun det der feilslåtte bekkenet som hun sliter med. Nei, det var ikke meg, det var hunden til broren min som sprang inn i henne for noen måneder siden. Siden har bekkenet vært skjevt og hun må på behandling og “knekke” det på plass en gang i uken. Går det to uker går det ut over meg, så jeg pleier å minne henne på det.

Jeg håper de finner ut av den der prolapsen min her nå i Tromsø. Jeg kan ikke i lengden være avhengig tabletter for å holde meg på beina. Slik det er nå klarer jeg 15 minutter, og det er litt i overkant lite for en som jobber i det private næringsliv. Hva skrev jeg nå? Tirret jeg akkurat på meg over halvparten av norsk arbeidsliv, pluss de som tråkker hjemme på trygd. Er dette mitt siste innlegg med lesere?

Følg med i morgen! 😉

PS! (Har fått en diger hvit flekk på iris på venstre øye, men gidder ikke skrive om det. Er liksom nok nå. For lenge siden)

Les også: Tilbake på rom 601