Joda, fikk da til slutt, full av feber, verk og selvmedlidenhet, (Les Medaljens bakside) kreket meg ut døren, funnet fram stigen og satt den  der den skulle være, og kjørte til jobb. Kanskje ikke glad og lykkelig, men jeg kjørte i alle fall på jobb.

Der hadde det vært her noen siden i går…

Tror du fader meg ikke Konemor, trolig da hun kjørte ned for å hente hysefileten på kjølerommet (hun skal lage fiskekaker i dag), samtidig hadde blåst opp ballonger for å pynte litt opp i bursdagsuka.

Vi kan krangle så busa fyker om både mangt og meget, men alle disse små koselige tingene som hun bare gjør, det er de som gjør at jeg elsker henne. Hun gjør det ikke for at jeg skal skryte av henne på bloggen, hun gjør det for meg. Fordi jeg var pjusk og hun ville glede meg.

Konemor, suss og klem!