Fredag og tredje dag under dyna. Har begynt å venne meg til livstilen og helt ærlig har det vel egentlig vært ganske deilig. Høygravide og bekkenløse Konemor er snill, løper rundt og vet nesten ikke hva godt hun kan gjøre for meg. Det unytter jeg selvsagt og får henne til å gjøre masse ærend for meg. Små som store. Det er utrolig hva hjelp en helt vanlig syk mann kan trenge. Da kan du selv tenke deg hvor mye hjelp en egosentrisk og  narsissistisk mann som meg klarer å pønske ut av hjelp og ønsket pleie når han er syk. Graviditet er jo tross alt ikke en sykdom, men en velsignelse…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nok prat om Florence Nightingale, aka Konemor, og tilbake til sakens kjerne, nemlig meg selv og mine fryktelige lidelser. For å avkrefte omikron-smitte i huset, så måtte jo jeg, arme mannen, lide meg gjennom en koronatest på onsdag. Det blir jo sakt at disse hjemmetestene ikke skal være like ubehagelig som som PCR-tester, men de har tydeligvis ikke fått testen utført av en sadist i gravideklær!

Der de fleste normale koner trolig putter testpinnen litt for kort inn i nesa til den stakkers ektemannen sin, så gjør Konemor det stikk motsatte. Hun stikker den så langt ned at jeg kjenner den helt nederst i lungen! Der nede lar hun den stå i flere sekunder før hun snurrer rundt på den flere ganger før hun sakte og sadistisk trekker den opp igjen så vondt som hun bare klarer.

Da jeg endelig kom til bevissthet igjen etter denne umenneskelige behandlingen, så sier hun at vi må stikke pinnen ned i det andre neseboret også! Hva, det kan da umulig være riktig???!!! Joda, det står her, sier hun men heksestemmen sin og vifter med den ufattelig digre bruksanvisningen. Jeg gir opp. Er så svak at jeg ikke orker å lese. Gir heller opp og hun setter ivrig i gang prosessen i neste nesebor

Testen var negativ. Jeg ble litt skuffa. All denne umenneskelige lidelsen til ingen nytte. Dessuten hadde Camilla Stoltenberg sagt at alle kom til å bli smitta i løpet av våren, så jeg hadde håpet på å gjøre meg ferdig før fødselen i alle fall. Det har jo vært balluba og dramatikk rundt begge de to siste fødslene.

Lille Vakre kom overraskende til verden siste pinsedag mens faren, altså jeg, satt ute på ei øy langt uten i havgapet på Nord-Vestlandet uten veiforbindelse. Rakk ikke selve fødselen, men kom meg i alle fall opp til Alta dagen etterpå.  Mandag 10. juni og snøen lavet ned da jeg steg ut av flyet. Perfekt! tenkte jeg, for jeg skal jo over fjellet til sykehuset, har sommerdekk på bilen, vinterdekkene er på dekkhotell og alt er stengt siden det er pinse…

Jeg kom meg helskinnet over fjellet og vi fikk 14 vidunderlige dager sammen.

Fødselen til Lillebror var ikke mindre dramatisk. Hvem kan vel glemme alt som skjedde den uka vi lå alene innelåst på et lite rom på et koronanedstengt sykehus og ventet på at han skulle komme…

Vel, jeg fikk ikke omikron i denne omgang. Sykdommen er på retur og i “gamle dager” hadde jeg aldri i verden vært hjemme fra jobb i dag, men som jeg skrev helt øverst så er det tross alt ganske deilig å tusse rundt hjemme, sove, spise, ligge. Kunne fort blitt en livstil jeg kunne trivdes med, så for sikkerhets skyld har jeg allerede nå bestemt meg at jeg SKAL på arbeid i morgen!

Vet dere, mens jeg har sittet her og skrevet på denne bloggen så har det tikket inn en melding fra en person som står mitt hjerte svært nær. Hun inviterte seg selv på kyllingtaco klokka 17:30. Jeg ble selvfølgelig glad, men advarte om at faren nærmest har ligget for døden de siste dagene og smitterisikoen derfor nok er til stede, men hun valgte å ta sjansen og komme likevel. Hun har sett faren ha manneinfluensa før og har ikke latt seg skremme av verken dramatisk jamring eller overdrevne stønn…

Riktig god helg, alle!

(Og igjen, tusen millioner takk for alle god bedring-kommentarer både her inne og på Facebook! Takk også for alle manneinfluensa-vitsene som aaldri går ut på dato. 😉 Jeg har for øvrig lært et og annet om manneinfluensa på Abels tårn, men det får jeg ta en annen gang. Nå skal jeg gå og skylle ansiktet i vann slik at det det ser ut som jeg har feber når de kommer hjem…)