Hvor mye er det egentlig mulig å savne en unge?

Etter over en uke i “fangenskap” var det deilig å komme seg ut av sykehusrommet , sette seg i bilen og kjøre over fjellet og hjem til pizza og pils, men fy faen som jeg har lyst til å kjøre tilbake med en gang. Det eneste som holder meg igjen er promillen.

 

Nei da, men dette er helt vilt. Vil bare være sammen med dem. Vil tilbake i “bobla”. Skal bare gjøre unna litt jobbting et par dager, så bærer det rett tilbake til framtiden. Lillebror, jeg savner deg sånn!

Blir ikke heeelt det samme med katta…

 

Måtte selvfølgelig innom Stalloen på vei fra Hammerfest. Hadde ingenting å ofre, men håper at stalloen  godtar publisiteten dette innlegget gir som offergave. Hvis ikke vil det gå meg veldig vondt. Det ønsker jeg ikke. Klikk inn HER for å gi publisitet.

 

Jeg savner ham enormt! Hva gjorde egentlig mannfolka før i tiden da de skulle være tøffe og uanfektet etter en fødsel og heller gikk ut på byen og for å drekke og sloss i stedet for å ringe til kjerringa for å få henne til å filme ungen mens han sover fram til midnatt på facetime?

 

Jeg er glad i ungene mine og jeg er stolt av det!

 

Herregud som jeg gleder meg til å treffe ham igjen. Tenk å bli velsignet med en sønn som 43-åring! Hadde det ikke vørt for at Gud hadde tatt så mye fra meg i fortiden, så hadde Lillebror alene vært nok til å gjøre meg religiøs. Han er helt perfekt. 100%

 

Skal lage meg litt mat nå. Etterpå ringer jeg Kjærest. Hun savner meg sikkert. Er jo tross alt nesten en time siden jeg ringte sist. Hun sitter sikker t å tripper og lurer på hvorfor jeg ikke har ringt. Har jeg funnet meg en annen? Er jeg virkelig utro bare noen et par dager etter at hun født vår felles sønn?

 

Kjæreste Kjærest; hvis det er EN ting du kan være helt sikker på, så er det at jeg aldri noensinne kommer til å være utro med deg. Jeg vet hva jeg vil ha, og det er deg alene. Det eneste jeg vil er å gi deg og barna våre et godt, trygt og trofast liv. Dere er min hovedarbeidsgiver. Alt annet gjør jeg  er på hobbybasis.

 

Enkelte ganger leser jeg ikke over teksten jeg har skrevet. Dette er en slik gang, selv om jeg allerede nå vet at dette pål langt nært er i nærheten av det beste jeg har skrevet.. Savner han for mye. Ville  bare at hele verden skulle vite det før jeg igjen ringte til Hammerfest. Forstår nå hvorfor vi skal gifte oss. Det er riktig.

 

 

 

 

Morgen, dag 1

Når ungen din dør så ønsker du at hele verden skal stoppe opp i et minutt i resept og medfølelse for ham og din bunnløse sorg. Likeledes, bare motsatt når ungen din blir født. Det eneste du vil er å stille deg opp midt på torget og skrike i lykkerus til alle som går forbi at du har blitt pappa. Jeg har stått på “torget”, les bloggen, nå en uke og i går kunne jeg endelig skrike ut av full hals til hele verden at jeg var blitt pappa igjen!

 

Responsen har vært så overveldende at selv en kjepphøy kokk fra nord får klump i halsen. Tenk at vår etterlengtete lille skatt skulle bli møtt med begeistring og glede av så vanvittig mange mennesker.

175 000 sidevisninger fulgte Lillebror i går. Helt vilt!

Lillebror, min sønn, var Norges mest delte sak i går!

 

Og tusener på tusener på tusener av gratulasjoner, lykkeønskninger og gode ord. Det er nesten så man mister pusten og sliter med å ta at det gode inn over seg. Det er virkelig mange som bryr seg om oss, som har fulgt oss siden tragedien i fjor og som ønsker oss alt det beste som finnes i hele verden. Jeg vet det er mange som i dagevis har gått spent rundt som om det var noen i helt nære relasjoner som skulle føde. Slik er det. Lillebror har allerede flyttet inn i hjertet til veldig mange over hele Norge.

 

Det er riktignok ikke alle som er like imponert over verken den nye verdensborgeren eller kanskje aller helst, faren til gutten:

Deretter blokkerte hun meg for å kunne svare henne, så jeg må gjøre det her i stedet:
Tusen takk for gratulasjon! Kjærest var kjempeflink og har det etter forholdene bra. Vondt naturligvis, men lykkelig. Lillebror? Han spiser og spiser og spiser. Og sover. Og du, har forresten ikke vært i kontakt med Dagbladet i det hele tatt. De bare lagde en sak. Sorry!

 

Allerede dagen etter kjenner jeg at magen begynner å trekke seg litt tilbake. Målet er å være tilbake til normalen etter bare tre måneder. Det burde være et realistisk mål. 😉

 

Igjen, tusen, tusen takk for alle hyggelige meldinger og kommentarer!

 

<3

 

 

 

 

 

Folkens, nå skjer det!


  1. Da var ventetiden over. Vi kjører over fjellet til Hammerfest, der sykehuset ligger, jeg i bil, hun i ambulanse. Turen tar i overkant av to timer hvis ikke fjellet et stengt grunnet uvær. Det skjer ofte på vinteren, men vi finnmarkinger lar ikke en stengt fjellovergang stoppe en god fødsel, vi bare graver ut en snøhule i veikanten med inngang øverst, så mor bare kan føde ungen rett ned i den lune hula.

Skjer rett som som det er, men ikke så vanlig i oktober. Fjellet er nok glatt, men åpent. Var å skifta til piggdekk i går for sikkerhets skyld. Fikk bare på følelsen at jeg fikk bruk for dem og det gjorde jeg.

 

Nå drar vi. Takk for at dere bryr dere <3

Wish us luck!

 

Stor skuffelse på ultralyden

Jeg hadde gledet meg skikkelig! Ultralydi 6., snart 7. måned. Hvem får det liksom? Gutten har blitt stor, nesten 34 cm leste vi på forhånd og nesten halvannet kg. Litt tynn, men en stor gutt. En fullbåren baby som bare trenger å legge litt på seg. Der har jeg en del gode tips jeg kunne gitt ham, men han er ikke lydhør ennå dessverre.

 

Jeg så for meg at vi skulle se en stor og vakker skapning på ultralyden. Kanskje var vi til og med så heldig at han vinket til oss og vi kunne le og fryde oss over det. Selv om vi selvfølgelig ville være klar over at han ikke visste han ble “fotografert”. Slik ble det ikke.

 

Ble møtt av en veldig hyggelig og voksen, erfaren jordmor. Hun satte i gang, men til min store skuffelse var faktisk gutten blitt for stor til at ultralydapparatet kunne “filme” ham skikkelig. Fikk bare inn deler av ham og det ble liksom ikke det jeg hadde sett for meg. Ikke kunne hun 3D-ultralyd heller.

 

Skuffet, men herregud, slutt å jamre og bær deg, gutten var frisk! Ingen tegn til noen som helt farlig eller risikabelt. Vekten og høyden og hjertet og nyren og magesekken og bæra og absolutt alt det andre så helt perfekt ut. At han da var for stor til en perfekt fotosesjon er egentlig og absolutt helt ubetydelig! Har opplevd lengt verre ting.

 

Etter ultralyden hadde vi time hos barnelege. Planla hvordan fødselen og dagene forut og etter skulle gjøres. Opplæring i pustealarm og førstehjelp til spedbarn. Hjerte- og lungeredning på så små barn er jo noe helt annet enn på et større barn eller en voksen. Selv erfarne ambulansefolk blir nervøse når ungen er så liten. Dette skal vi kurses i. Skulle det aller verst tenkelige skje igjen, alle “gode” ting er tre liksom”, så skal vi kunne, men hjelp av alarmen, i alle fall holde blodsirkulasjonen og oksygennivået i gang fra 25 sekunder etter pustestopp fram til vi får profesjonell hjelp. Ingenting, absolutt ingenting skal være overlatt til tilfeldighetene!

Nok om det, og beklager at jeg i det hele tatt nevnte det. Ligger som et beksvart bakteppe over hele dette svangerskapet. Vi prøver virkelig å være positive og ikke være alt for redde, men det er klart vi tenker på det. Ønsker å være mest mulig forberedt hvis det skulle skje igjen, for vi vet nå at det slett ikke er utenkelig. Forrige gang var trodde vi oddsene var for små. Nå vet vi bedre.

 

Jeg syns Hammerfest er en vakker by og jeg tuller ikke. Landskapet er litt sånn grønt månelandskap og det er helt spesielt. Nesten ikke et eneste tre. Til gjengjeld er det mye rein! De er overalt og de har absolutt ingen respekt for digre kjøretøy som veier 1500 kg mer enn dem, neida. De står, eller ligger, akkurat der de vil. Litt irriterende, men mest koselig. I alle fall for oss fra Alta som bare kan kjøre fra dem etter at vi har vært på sykehuset, ha ha.

 

Viktig å holde tunga rett i munnen, he he 😉

 

Mat må man ha! Hjemmelaget burger. Ganske godt, men jeg vil ha FRØ på burgerbrødene mine. FRØ!

 

Kjærest ba meg hilse dere før hun gikk å la seg. Var så sliten etter turen. Det er klart at alle lykkehilsningene berører henne også. Vi setter ufattelig stor pris på dere 🙂

 

Nå skal jeg en liten tur ned på jobb for å “vise ansikt” og kanskje hjelpe litt til. Hvem vet, kanskje møtes vi til og med  😉

 

Vi smattes!

 

(Og i morgen kommer BOKA MI ut! 😀 )