Tusen takk, Norge!

Jeg kan verken fatte eller begripe hva vi har gjort som har fortjent denne voldsomme omtanken, gleden og kjærligheten som dere sender fra absolutt alle kriker og kroker av dette langstrakte landet, men vi er ufattelig glade og takknemlige for den. Vi har lest absolutt alle kommentarer og meldinger dere har sendt. Det er intet mindre enn overveldende. Dere bryr dere virkelig. På ordentlig. Det varmer. Skikkelig.

 

Av alle mine bloggposter så var To blå streker det som for meg var aller mest personlig. Det vanskeligste å dele. Det føltes så skjørt, så tidlig. Så usikkert og så sårt. Jeg er så redd for at vi gleder oss for tidlig. At vi skal bli slått rett ned i bakken igjen. Helst skulle jeg ventet til ungen ble konfirmert for jeg fortalte, men jeg vet jo at selv da er det ingen garanti for noe som helst.

 

Derfor velger vi heller å glede oss. Til det motsatte er bevist. Sier vi til oss selv. Igjen og igjen. Sannheten er nok litt mer sammensatt. Jeg er livredd. Selv om jeg er veteran. Jeg vil ikke at Datter skal oppleve dette igjen. Det er faktisk det jeg er aller mest redd for. At hun skal bli knust. Igjen. For hun er så glad nå. Storesøster. Og brudepike. Samtidig.

 

Det er så komplisert alt sammen. Her skulle jeg bare skrive et enkelt lite innlegg for å takke for alle gratulasjonene fra dere, så surrer jeg meg inn igjen, i kjent stil, i tro og tvil, forventning og redsel, glede og sorg. Jeg er håpløs, he he!

Tusen takk, alle!

 

From Kjærest, Kokkejævel og Datter, with love

Og Knøttet

 

 

 

 

 

 

70 kommentarer

Siste innlegg