I går la jeg meg flat og ba om unnskyldning, (les det innlegget HER) fordi jeg i min hyllest til Kjærest hadde kommet med en dårlig spøk om shaken baby syndrome. Årsaken til at jeg la meg flat var på ingen måte fordi du føler forakt for meg og mener jeg “går over lik for klikk” eller fordi du syns jeg er både “kvalm og usmakelig” eller at “det er nok nå”.

Nei, på ingen som helst slags måte! Uavhengig av hva jeg skriver er det alltid noen, og ofte de samme) som mener at jeg er både kvalm og usmakelig. Det har det alltid vært og det lever jeg godt med.

Min oppriktige og ektefølte unnskyldning går til de barna som hver dag har det jævlig i sin egne hjem. Barna som i beste fall får barndommen ødelagt og i verste fall mister hele livet. Det er i respekt for alle disse små heltene jeg la meg så flat som en mann på over 120 kg kan legge seg.

Vold og overgrep mot barn er aldri artig. Nå er det heldigvis ikke så mange barn som leser bloggen min, ingen tror jeg, men med så mange lesere har jeg garantert noen som ikke er snille med ungene sine, og jeg vil på ingen måte bidra, gjennom dårlig humor, til å normalisere vold og overgrep mot unger.

Ja, de aller fleste med unger har nok tenkt både det ene og det andre, uten at det noen sinne kunne falle dem inn å skade sin egen unge på  noen som helst måte, men det er forskjell på hva du flirer fåret til kompisen/venninna di over en kaffekopp, og det du skriver for titusenvis av mennesker, der du ikke aner om akkurat dine ord rettferdiggjør kveldens denging.

Nå verken håper eller tror jeg at mine ord har så stor påvirkningskraft, men kjenner jeg blir uvel bare av tanken.

En gang, for riktig lenge siden, hadde jeg tre små gutter. Kun seks år skilte den eldste fra den yngste. Hver eneste dag i ti år ødela de leiligheten. En dag, tror de hadde knust tv-en eller noe, så sprang jeg etter de to minste, (tror de var 6-7 år) opp trappa og inn på badet. Der blåste jeg meg opp, illrød og overvektig, og tok tak i øret til dem begge og klemte til.

Det er det mest voldelige jeg noen gang har gjort mot en unge, og jeg ba om unnskyldning for det, men de husker det fortsatt begge to. Han yngste fikk til og med mareritt av det. Tenk dere da de ungene som virkelig opplever vold og overgrep, hvilke mareritt ikke de må ha.

Og det dro jeg en dårlig spøk på. Jeg gremmes faktisk over meg selv og angrer virkelig på dette!

Unnskyld igjen!

Og til deg, for jeg vet du leser meg du også, som faktisk aktivt går inn for å ødelegge din egen unge gjennom vold, omsorgssvikt og overgrep:

Vær så snill og søk hjelp før du ødelegger ungen fullstendig!