Det ble brått litt skummelt å dele dette bildet, for forrige gang vi delte et slikt skikkelig koselig kveldsbilde etter at vi hadde hatt en over gjennomsnittlig koselig kveld, så var vi plutselig bare to igjen dagen etterpå. Jeg tror ikke det skjer og tenkte heller ikke på det da jeg tok bildet, men ser det nå når jeg sitter foran pc-en og ser rett på bildet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det neste jeg ser er gulvet og vurderer faktisk om jeg skal klippe bildet før jeg poster, slik at dere ikke ser hvor skittent det er. Litt flaut, men heldigvis er jeg helt uten filter og hemninger, så jeg lar bildet være.

Det er slik et gulv ser ut etter at far i huset har balet på kjøkkenet hele dagen og dagen før ut. Det ble bare 17 retter. Klarte rett og slett ikke mer. Ikke for å klage altså, gjør visst mye av det, men de rosa pillene er nå helt uten virkning og det har bare vært helt intenst i dag. Jeg har definitivt sittet mer enn jeg har jobbet. Ikke for det, det er jo faktisk relativt vanlig å sitte når man skriver en bok, så slik sett har det vært praktisk. Normalt ville jeg utsatt skrivingen til senere, og dere vet hvordan det er. 20 sider med uleselig klodder som skal føres inn i et manuskript. Slik sett er jeg fornøyd med dagens, og helgens dont. Frikant gjør maten til gull i morgen uansett. Fan de er flinke!

Nei, nok smerter og jammer! Det kan stå en fyr og slå meg i nakken med en jernstang med en spiker sveiset i enden, men hver gang det kommer en liten krabat krypende mot meg glemmer jeg absolutt alt jeg måtte ha av smerter, sorger og bekymringer. Det er bare helt vanvittig, og jeg hadde faktisk glemt hvor fantastisk deilig det var med en blidfis som krabbet rundt.

Jeg har tre store gutter, en medium jente og en lillebror. Jeg er like glad i dem alle sammen, men de er så klart forskjellige. Han yngste av de eldste er den som ligner mest på Lillebror, i alle fall i lynnet. Har var også en slik ekstremt glad unge som krabbet rundt og smilte til alt og absolutt hele tiden. Det er ingen skriking her hjemme. Kun litt når han er sulten, men da er det slik “gi meg mat-skriking”. Han skriker også litt nå han skal legge seg, men det varer ikke lenge før det blir stille og han sovner, og når han våkner igjen er han like blid igjen.

Det er ingen hemmelighet at jeg har mine utfordringer. Når jeg har de nederste periodene mine kan bli ekstremt opphengt av negativitet. Jeg oppsøker det negative som en slags psykisk selvskading. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, for det preger meg i svært stor grad. I de gode periodene derimot, så kan folk være så negative de bare vil uten at jeg bryr meg det aller minste grann.

Slik er det og slik har det alltid vært. Å være blogger med en slik personlighetsforstyrrelse er vel kanskje ikke det lureste “yrkesvalget”, men bortsett fra et par ekstremt tunge perioder, slik som den jeg er inne i nå, der jeg har følt kritikken mot meg så urimelig at det nesten har vørt tungt  å puste,  så mener jeg i alle fall selv at jeg har klart meg relativt bra.

Jeg er glad i bloggen min! Glad i å kunne dele livets humpete landevei med de som måtte bry seg. Har lært masse det siste halvannet året, ikke minst om meg selv. Jeg registrerer at ikke alle er like ening, men jeg føler i alle fall selv at bloggen har bedre. Blitt mindre privat og mer personlig, hvis du forstår hav jeg mener. Jeg skriver heller ikke bare for å skrive. Hvis jeg ikke føler for å blogge en dag, så lar jeg det være. (Har ikke skjedd så ofte he he). Føler jeg for tre innlegg på en og samme dag, så gjør jeg det. Sparer aldri på innlegg. De må ut med en gang, selv om det kanskje kunne vært greit å spart til dagen etter. Jeg vil at de tankene som jeg deler skal være ufiltrerte. Altså ikke ugjennomtenkte, men heller ikke bearbeidet.

Jeg er veldig, veldig glad for at ChristineEmilie og Lillebror har kommet inn i livet mitt. Det er de som holder meg oppe gjennom en hel dag. Tenk å være så heldig som meg, som får denne sjansen den siste halvdelen av livet. Jeg gjør så godt jeg bare kan å ta godt vare på dem, for tror jeg er egentlig en snill type, selv om jeg litt for ofte leser det motsatte. Kjenner jeg snart er i ferd med å komme i den fasen der jeg ikke bryr meg om slikt, og det gleder jeg meg veldig til!

Faen, jeg skriver meg alltid bort! Egentlig skulle jeg bare innom for å fortelle dere at kvelden har vært så fin. Lillebror ar krabbet rundt, jeg har stått på kjøkkenet og kokt og ChristineEmilie har strikket, lekt med ham, kysset meg når hun har vært innom, et lite streif over rumpa. Det har vært nesten nyforelsket stemning i heimen. Deilig med slike kvelder!

Nei, nå skal jeg rydde litt på kjøkkenet før hun kommer opp fra soverommet. Vi skal knø litt på sofaen og se litt på tv, men blir ikke så lenge. I morgen tidlig er ikke langt unna, og den starter allerede klokka fem slik at jeg rekker å gjøre alt klart før første bilde blir tatt klokka 09:00. Hektisk, men herlig.  Det er ikke synd på meg i det helt tatt. Jeg er en svært  privilegert mann på mange måter 🙂

Hvem som vant fenalåret? Skal vi si i morgen tidlig, ok?

Takk for at dere finnes og god natt!