Reklame | Kokkejævel.no

Der var det hele over. Det var en trøtt, men lykkelig gutt, og en enda trøttere og kanskje enda lykkeligere mamma som sovnet som en stein i går kveld. Jeg skal ikke skrive så mye om henne, det er hennes egen historie å fortelle, men det har naturlig nok også hos henne vært svært sterke følelser og stor spenning knyttet til denne helt spesielle dagen.

 

Det var veldig godt å få gjennomført. Nå kan vi liksom “gå videre” på en helt annen måte. Være bekymret på en normal måte. Tror faktisk jeg til og med skal driste meg til et aldri så lite “Vi klarte det!”

 

På mange måter er bloggen nå fullendt. Selve nerven, den røde tråden i bloggen, har helt siden starten høsten 2019 vært å vise, på en ærlig og oppriktig måte,  hvordan, (eller om) en voksen mann klarte å stable seg på beina igjen etter at livet plutselig bare ble bombet sønder og sammen.

 

Vel, nå står jeg. Selv om det har vært et eventyr av en reise, så har det vært langt flere nedturer og tøffe tak enn jeg har kunnet dele med dere. Både fordi jeg ikke har vært herre over mange av disse tunge takene, men også, og kanskje mest derfor, fordi det er grenser for hvor mye elendighet man kan prakke på andre.

 

Folk når til slutt et metningspunkt, og det kommer egentlig ganske fort. Etter det gjelder det å stramme seg opp, smile og være glad og framtidsrettet. Selv jeg, som hadde satt meg fore å fortelle åpent og ærlig hvordan jeg faktisk hadde det, måtte på mange måter tilpasse meg denne ganske knallharde sentimentaljustisen. Hvis ikke kunne det komme ganske knallharde, og sett fra mitt ståsted, iskalde, kommentarer som var så pass vonde å lese at jeg gjorde det jeg kunne for å redusere denne delen av bloggingen til et absolutt minimum.

 

Etter tre måneder var det stort sett bare på merkedager at jeg egentlig kunne fortelle fritt om hvordan jeg hadde det uten å bli sablet ned av en eller annen, men det første året var det stort sett rom for en og annen tung dag uten at det ble brukt mot meg. Etter et halvt år er ikke de vonde kommentarene iskalde lengre, men glir ofte over i rene spydigheter. Gjerne fra medbloggere med store, selvgode hjerter.

 

Jeg har lært ufattelig mye, ikke minst om meg selv, i løpet av disse to årene. Tenk, det er faktisk bare litt over to år siden alt sluttet, og alt begynte. Samtidig.

 

Alt jeg kunne og var god på var å fange de gode smakene inn i retter som jeg solgte videre til folk. Jeg levde godt på det i 20 år. Etter at han døde mistet jeg ikke bare ham, men også gleden over å lage mat til folk. Jeg klarte det rett og slett ikke lenger, “musikken” var borte, og jeg hadde ikke annet valg enn å selge levebrødet mitt, Hoftepluss. Det snakkes om å møte veggen. Vel, jeg var murt fast i den.

 

Nå sitter jeg her på kontoret i den nye butikken min og egentlig ikke vet hva jeg skal gjøre. Det er ikke bare bloggen som må redefineres, men hele meg, både som yrkesutøver og menneske. Jeg må klare å gjøre denne nye butikken, Kokkejævel.no, ikke bare noe vi kan leve av, men noe vi kan være stolte over. Et sted vi kjenner at ryggen rettes når vi forteller hvor vi jobber.

 

I begynnelsen skulle det bare være en nettbutikk som solgte de beste småskalaproduktene jeg så langt har smakt fra Norge, men etter hvert som sortimentet bare ble større og større, så så vi at dette også kom til å bli en butikk som lokalbefolkningen i Alta kom til å få stor glede av å besøke. Derfor har vi nå kjøpt oss kassasystem, (som vi opprinnelig ikke skulle ha, som straks er helt på plass, og håper på et myldrende liv her i ukene før jul. (Gjerne før altså)

 

Nå må jeg rette meg opp i ryggen og ikke se på meg selv som et nederlag bare fordi jeg ikke hadde krefter til å jobbe som kokk og kjøkkensjef lenger, men heller klappe meg på skulderen for at jeg klarte å rive meg løs fra noe jeg ikke maktet lenger, og skape noe nytt og spennende. Både for meg selv og for familien min, men også for kundene, både de som besøker butikken fysisk i Løkkeveien 2 eller de som besøker nettbutikken fra sin egen sofakrok.

 

Dette ble en veldig rar blogg, men slik ble den. Jeg vet aldri hva som kommer ut av tastaturet når jeg setter meg ned. Hadde egentlig tenkt å skrive om at mamma plutselig dukket opp i går, (hun bort på Harøy, en veiløs øy en halvtime med båt utenfor Ålesund), og tenkte å servere henne, Datter og Sønn noe godt i kveld. Det er sannelig ikke ofte vi alle er samlet, så derfor kjørte jeg og kjøpte noen ferske lammelårskiver før jobb i dag, og saltet dem med mitt eget urtekrydder. Planen er å lage en slags “moderne” fårikål i kveld, med urter, kål og masse andre gode grønnsaker. Mulig også jeg bruner kjøttet før koking. Blir så god smak av det! Legger sikkert ut oppskrift i morgen hvis det blir bra 🙂

 

Folkens, tusen, tusen hjertelig takk for alle gratulasjoner i anledning Lillebrors bursdag! Det er helt overveldende og vi setter umåtelig stor pris på alle hilsninger og gode ord. Tusen takk! 🙂

 

Nei, nå må jeg jobbe! Klikk HER , først og fremst for å kjøpe de beste julegavene til deg selv eller noen du er glad i, men også for å holde meg i aktivitet. Kan ikke sitte på ræv å vente på at vekta skal gå ned!

 

 

PS! Denne bloggen er i sin helhet dedikert til Konemor som har stått ved min side i både gode og onde dager de siste tre årene. Noen av de onde dagene har vært voldsomt tunge, men

Baby, vi klarte det!