I går, 23. januar, var det akkurat sju måneder siden det skjedde. Vi gjennomførte dagen som vanlig. Kjærest var i praksis i barnehagen mens jeg satt hjemme med den etter hvert så berømte boken min. Jeg lagde middagen klar til henne da hun kom hjem. Kylling i pita. Enkleste sort, men kjøpte noe ferdig indisk saus for å piffe opp. Den var helt ok. Ekstremt sterkt, etset vekk begge visdomstennene, men med fire og en halv kilo rømme på gikk det greit å spise.

Shopping

Black Week: Sjekk de råeste tilbudene som gjelder nå!

Det har vært mye dårlig vær her oppe i dagevis, for ikke å si ukevis, så har vært et par dager hun ikke har vært oppe på grava. Selv har jeg ikke vært der på et par uker, men av en eller annen grunn bestemte vi oss for å dra sammen i går ettermiddag. Måke snø og tenne lys. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde lyst til å bli med.

Kommer opp dit og ser at noen har vært og måket allerede. Så hyggelig. Da trenger vi ikke være der så lenge. Er alltid så iskaldt der. Kirkegården ligger i en slags kuldegrop som gjør at det alltid blåser en isende kald vind der. Kan være kjempevarmt og vindstille når man kjører hjemmefra, men der oppe blåser det alltid. Underlige greier, og nei, tror ikke det er ånder, men et lokalt værfenomen.

Da vi kommer fram til grava, eller gravene, det er jo to ved siden av hverandre, så ser vi det. 23.06.19. Akkurat sju måneder siden. Det gikk plutselig opp for oss begge. Vi sa ingenting, men vi smilte til hverandre. Begge to forsto. Kjente jeg blir litt glad. Vi har ikke tenkt på det. Det betyr at vi kommer til å få dette til. At vi er i ferd med å skape en ny hverdag der man ikke teller de gamle dagene, men heller ser fram mot de nye som skal komme.

En lys og framtidsrettet dag ønskes dere alle!

Les også: “Man kan ikke sitte 50 år gammel og skylde på en ødelagt barndom”

Er forresten heldigvis aller siste dag dere kan stemme inne på Vixen 

Tusen takk for alle stemmer! Dere er helt utrolige 🙂