Lillebror derimot, ikke bare overlevde, men han ranglet, supte og drakk som en sliten kokk med helgefri hele natten til kranene stengte klokka fire. Da stumpet han lykkelig og mett, men sliten av mellom brystene på jordmora. Stolt pappa! 😉
I morgen kommer de hjem. Det blir godt. Har satt av torsdag til søndag der vi skal gå oss til hjemme og bli selvstendige uten døgnvakt. Smelte sammen som en familie. Og på søndag kommer sikkert Storesøster.
Hvis ikke Lillebror dør i natt så har han overlevd den bitte lille storebroren sin. Rakk akkurat ikke å bli 14 dager. Han var veldig død da vi våknet. Det var så forferdelig. Jeg trodde ikke det var sant. Ikke en gang til! Likevel så jeg på det lett marmorerte lille ansiktet at det var sant. Det aller verste hadde faktisk skjedd igjen. Nå var det bare å brette opp ermene. Jeg visste så alt for godt hva som ventet oss…
Jeg er ikke redd! Tror ikke det kommer til å skje noe galt, verken i natt eller noen andre netter. Det trodde jeg for så vidt ikke i fjor sommer heller. Eller for tretten år siden for den saks skyld. Det er kanskje det som plager meg aller mest, det at jeg har erfart, gjentatte ganger, at du kan legge deg på kvelden som konge i ditt eget liv, og neste morgen står du opp og ser utover kongeriket ditt og det er bombet sønder og sammen, uten at du våknet av det en gang.
Men seriøst altså, jeg er ikke redd. Jeg er bare dønn ærlig. Klart jeg tenker på dette. Ikke først og fremst som katastrofetanker, men heller som et slags forsvarsverk, både under graviditeten og nå etter at han ble født. Det er skummelt å bli skikkelig glad i ham. Stirrer aldri lenge på bilder som Kjærest sender. Jeg ser på dem, med både glede og forelskelse, men jeg blar fort over dem. Jeg har sett for lenge på bilder før, og det gjorde vondt. Veldig, veldig vondt.
Redd er jeg likevel ikke, men gleder meg fryktelig til denne natta er over. Veldig glad Kjærest og Lillebror er på føden i Alta med døgnvakt, slik at hvis det aller verst tenkelige skulle skje, så er ikke medisinsk personell, og utstyr, ikke langt unna. Skulle det skje noe så klarer de garantert å redde ham.
Husker for tretten år siden. Helikopteret og ambulansen kom. Stua fyltes endelig opp med røde og hvite drakter. Jeg var helt sikker på at det skulle bra. Gikk inn på kjøkkenet mens de arbeidet med den lille kroppen ute i stua, satte på kaffe og røkte masse sigaretter under kjøkkenvifta. Dette går så bra så, tenkte jeg.
Et par sigaretter senere tømtes stua for de røde og hvite draktene, og tilbake, ved siden av tv-benken, lå en liten naken kropp. De hadde ikke fått det til. Nå var det bare å brette opp ermene. Ante ikke hva jeg gikk til, men jobben måtte gjøres.
.
Jeg er pissredd! Jeg orker ikke tanken på at det skal skje enda en gang. Vet ikke hva jeg skal gjøre da. Vet ikke hvordan jeg skal takle det. Ikke helt sikker på om jeg faktisk gjør det. Lillebror er siste sjanse. Det er grenser for hva én mann alene skal klare.
Ellers er jeg i veldig godt humør i dag. Dere vet jo at jeg er litt “Bjørnebo light”, så måtte faktisk sende melding til Kjærest tidligere i dag å fortelle at jeg hadde et lyst hjerte i dag. Da blir hun også glad. Ikke så lett for henne heller, å leve sammen med dette sammensatte lappeteppet av en mann. Beundrer henne stort for det, men både tror og vet at jeg gir henne så mye positivt tilbake at det veier opp for alt det negative jeg har brakt inn i hennes liv. Det er jeg veldig glad for og bruker en del krefter for å tilstrebe. Hun er ti år yngre enn meg og det forplikter. Da må jeg, av og til i alle fall, være større, sterkere og klokere. Det er langt fra alltid jeg får det til, nesten aldri, men jeg prøver. Det tror jeg hun både merker og setter pris på. (Og irriterer seg over, he he)
Jeg gleder meg vilt til i morgen tidlig! Har gitt beskjed til førstevakta på jobb at han tar oppgjøret, for jeg vil kose meg hjemme før jeg drar på jobb. Vil se på bilder, videoer. Snakke med Kjærest. Lillebror spiser sikker da. Dere vet hvile lyder en fornøyd baby lager når dem spiser? Den lykken finner mennesket aldri tilbake til, og den vil jeg høre på i morgen tidlig. Hvis han ikke dør. Da er det bare å brette opp erma igjen.
Jeg vet jeg bruker harde og stygge ord, men døden finnes ikke vakker.
I morgen tidlig blir alt bedre. Det er jeg helt sikker på.
Dette bildet er tatt 03:17 i morges. Lillebror og jeg hadde et par timer tidlige funnet ut at vi i stedet for å purke og sove bort en hel natt, så kunne vi mye heller valse rundt på gulvet å synge og vræle. Mye koseligere å gjøre noe sammen, når jeg først kommer på besøk, enn å ligge i hver vår seng å kaste bort verdifull kvalitetstid. Halv fire gidda han ikke mer og sovna bare. Dårlig gjort! Jeg som syntes vi hadde det så koselig. Ja ja, gikk bare og la meg jeg også.
Måtte bare tisse først. Toalettet er strategisk plassert rett foran senga slik at Kjærest kan ligge og slikke seg om munnen mens hun ser på denne skulpturen av en mann.
Hun har i det hele tatt hatt mye fint å se på dette døgnet, for tror noen hadde skrudd termostaten på minst 86 grader, så jeg gikk for det meste bare rundt i underbuksa.
‘
Tok på meg skjorte hvis vi gikk tur i korridoren da. Ikke for at jeg er sjenert, men ville ikke at Kjærest skulle se jordmødrene kaste sultne blikk på meg. Noe de garantert hadde gjort hvis jeg hadde skvulpet rundt i bar overkropp. Hadde lett blitt dårlig stemning.
Var forresten utrolig deilig å kunne bevege seg utenfor rommet. Husk at i Hammerfest satt vi innelåst inne på samme rom i over en uke. Ble litt lei til slutt.
Her i Alta fikk vi gå på kjøkkenet å ordne oss egen mat. Deilig å sitte med kjøkkenbordet i stedet for inne på et klamt rom.
Kjøkkenbordet ja, dette er de eneste stolene som finnes på hele avdelingen som gjester av de fødende har å sitte på. Finnes ingen stue, ingen sofagruppe, ingen tv-krok. Den splitter nye fødeavdelingen på Klinikk Alta er bare halvparten så stor som den gamle fødestua, og den er bygd slik at den er umulig å utvide med enkle grep. Veldig rart sett i lys av at Alta, med sine over 20 000 innbyggere, er en by i stadig vekst og kommer til å føde stadig flere barn de neste tiårene. Da er det litt rart at fødestuen faktisk reduseres når de bygger nytt. Forstå det den som kan.
Selv om babyer ikke bryr seg om fedrene sine i det hele tatt, de kunne rett og slett ikke brydd seg mindre, så betyr de jo ikke at vi bryr oss noe mindre om dem. Jeg hadde faktisk nesten glemt hvor mirakuløst fantastisk det er å bli pappa til en et sånt lite knøtt. Helt fullstendig hjelpeløs. Jeg skal hjelpe ham. Overalt. alltid.
Shows over! Nå har jeg kommet hjem igjen. Det var et altfor kort døgn. Jobb i morgen tidlig.
Han er så bitte, bitte liten. Hodet hans får god plass i hånden min. Likevel er han sterk, kanskje ikke som en bjørn eller en ulv, men heller som en liten røyskatt. Eller ilder. Han kan spenne tak når han ligger på rygg stellebordet og nesten rulle over på magen.
Jeg kom hit til føden i Alta i går på formiddagen og i løpet av bare noen sekunder klarte kombinasjonen Lillebror, Kjærest og milde jordmødre med munnbind å stenge all verdens problemer ute, og fylle barselsbobla med deilig bedøvende ammetåke. Jeg må dra hjem igjen i kveld, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg er her, her og nå, og nyter hver eneste sekund.
Vel, nå tok jeg kanskje litt vel hardt i. Skal ikke skryte på meg at jeg nøt hver eneste sekund i natt. Lillebror var så trøtt så trøtt, men klarte ikke å roe seg ned. Det gikk noen timer der jeg måtte ta fram gamle rustne barnesanger, og det hjalp en stund helt til han innså hvor jævlig det egentlig hørtes ut da jeg sang. Tror klokka ble over tre før han endelig sovnet skikkelig. Da sov han til gjengjeld til over halv åtte og nattens tårer og tenners gnissel var plutselig glemt. Rart det der.
Hun tok han da over i vår seng, er dobbeltseng her på føden, og ga han mat. Vi tre.
Og jeg ligger og følger med på pustealarmen. Hver gang han puster så lyser det. Det gir en veldig trygghet. Med alarmen på unngår vi i alle fall å finne han død etter to timer slik vi gjorde i fjor sommer. Nå går alarmen etter maks 20 sekunder uten pust og da er det nesten umulig å dø hvis foreldrene kan hjerte- og lungeredning, og det kan vi. Gir en voldsom trygghet, selv om den er et hvelvete om natta å drasse med seg når man bysser han rundt, men jeg vet at alternativet er så uendelig mye verre.
HVORDAN GÅR DET SÅ MED MARIA?
Joda, tror hun klarer seg bare fint
Wilma har blitt en lydig undersått somgjør alt for å blidgjøre den nye diktatoren.
Og all opposisjon slås hardt ned på og låses ute i kulden.
Nei, sorry folkens, jeg må gå og legge meg igjen! Klokka er tross alt elleve og jeg har en boble å gå inn i. Takk for alle meldinger angående forrige post. Jeg har valgt å ikke besvare noen kommentarer, for det ville tatt alle min tid og gjort vondt mye verre, men velger heller å takke dere her. Takk for at dere bryr dere <3
