Det var skikkelig tøft å reise fra Bodø. Det er ikke veldig ofte jeg gråter, men i dag har jeg gjort det mange ganger. Svære, voksne mannen på godt over 130 kg sitter i bilen og beljer som en unge. Det er tungt å måtte reise fra noen du har skapt, og så gjerne skulle hjulpet enda mer, for så å sette seg i bilen og reise til en annen jeg har skapt. Som jeg også skal hjelpe opp og fram.
Onde tanker, jeg vet, men kanskje har jeg malt meg selv ut for mye. Verken tiden eller pengene strekker til å virkelig være der for alle ungene mine. I alle fall ikke hele tiden. Alltid. Og det plager meg virkelig i dag. Det er så uendelig mye mer jeg skulle gjort, men nok en gang må jeg bare riste av meg min egen utilstrekkelighet og se framover.
Jeg gleder meg til å komme hjem. Starte hverdagen igjen. Har vært så lenge borte at jeg nesten har gått lei av hotellfrokoster med ubegrensede mengder med egg og bacon. Hotell-livet er definitivt ikke for store mannfolk som meg. Jeg trenger strilefsa og havreskjorta for å fungere over tid. (Altså leve til jeg passerer 50…)
***
Vi hadde en “en gang i livet-opplevelse” i Saltstraumen i går. Det blåste ganske kraftig da vi kom. Altså sånn skikkelig. Var vanskelig å kaste ut, for vinden bestemte hvor sluken havnet uansett. Jeg tente bål i gapahuken og grillet noe burgers, Koselig det også. Plutselig løyet vinden, men sundet ble fylt av en annen lyd. Lyden av fisk som “vaker” altså som spretter opp og over vannoverflaten. Millioner av småsei fylte hele sundet og det hørtes ut som en bibelsk gresshoppesverm.
Sønnen min bare kastet ut og trakk inn, kastet ut og trakk inn, kastet ut og trakk inn. Det var helt absurd. Jeg er oppvokst på kysten av Vesterålen, så har opplevd “svermer” av sei før, mange ganger, men dette har jeg aldri i mitt liv sett maken til. Et minne for livet!
***
Takk, kjære dagblogg, jeg har det mye (litt i alle fall) bedre nå! For meg hjelper det å skrive ned, fortelle, forklare hvordan jeg har det. I dag har jeg det ikke bra, og det må også være greit å fortelle. I alle fall etter å ha vært på det jeg må kunne karakterisere som en meget vellykket signeringsferd. Likevel treffer det virkelige livet meg midt i trynet som en knyttneve. Med nagler på. Heldig vis er jeg godt vant. Gråter et par liter eller to. Så er det over. For denne gang.
Livet svinger. Hele tiden. God natt!