Av ulike grunner tenker jeg mye på døden for tiden. Gjøre ungene mine farløse og dømme dem til en oppvekst i evig lengsel etter en trygg farsfigur. En pappa som er der. Uansett. Overalt. Alltid.
De beste fedrene er kanskje de vi lengter etter. De som ble borte. De som ikke finnes lenger. Personlig er jeg ikke så mye å skryte av. Jeg gjør så godt jeg kan selvsagt, kanskje til og med vel så det, men likeve. Noen slag er tapt, trolig for alltid. Det kan man velge å sørge over til evig tid, eller man kan prøve å leve videre på en slags måte. Jeg har valgt det siste. Mennesket utholder alt, så det går selvsagt greit som regel, men det er alltid noe som mangler. Alltid.
I år er jeg like gammel som min far ble, 45 år. Han druknet bare plutselig en juledag i Lofoten. Etterlot seg ingenting, ikke en gang en livsforsikring. Det har jeg. Tegnet livsforsikring altså, men jeg har så mange barn at jeg ikke er klar for å dø riktig ennå. Jeg må i tillegg jobbe hardt og målrettet noen år til før jeg kan dra.
Jeg vil etterlate meg trygghet. Økonomisk ro. Ikke rikdom. Det får de jobbe for selv hvis de er av det slaget. Det bruker ikke jeg tiden jeg har igjen på. Jeg vil bare være der for dem på en måte. Selv når jeg er borte.
Det har vært en lang dag, så jeg skal fatte meg i korthet. De første prøvene var fine. Leveren var, til tross for en voldsom indre krigføring, frisk. Flere prøver følger. Blod, piss og bla, bla, bla. Jeg lever videre. Så lenge det varer. Vet egentlig ikke hva annet jeg skal skrive. Burde sikkert ikke skrevet noe i utgangspunktet. Skal la dette temaet ligge nå.
Herfra og ut er det morgenene som teller! Det er så enormt mye arbeid som følger de neste månedene. I første omgang for å, i tillegg til den daglige driften, forberede den forhåpentligvis crazykokos, ville bananas julehandelen, både på nett og i butikk, som starter om bare veldig få uker. Kanskje bare to. Dernest blir det jo å faktisk gjennomføre denne ville julehanden:
Jeg grugleder meg, men det er klart det går ut over familien. Det sier seg nærmest selv. En time på jobb er en time mindre hjemme. Derfor er disse morgenstundene så viktige for meg. (Og forhåpentligvis også for dem…). “Heldigvis” starter de allerede mellom halv fem og fem, så det blir noen timer kvalitetstid med de jeg elsker mer enn meg selv, de som (forhåpentligvis) skal nye godt av alt jeg jobber så hardt for for, hver enste morgen.
Uten disse timene hadde jeg ikke klart å stått slik på som jeg gjør. Ja, jeg vet at jeg kommer til å være mye mer hjemme i kundetomme januar og februar, men barndommen venter jo ikke til januar, den leves her og nå. Derfor suger jeg til meg hvert eneste minutt med familietid jeg kan få. Det betyr alt for meg.
Nå er klokka 22 og jeg må legge meg. Konemor venta til jeg kom hjem fra jobb bare for et muss og noen ord før hun la seg. Det er en stund siden, men jeg håper hun er våken fortsatt når jeg kommer. De er så fin de minuttene fra vi legger oss til vi sovner.
Jeg syns jeg har et fint liv. Til tross for alt, eller nettopp derfor. Setter ekstremt stor pris på alle de bitte små øyeblikkene som til sammen blir til et smil.
God natt, folkens, og tusen takk for alle gode tanker som blir sendt min vei! Blir nesten rørt, men bare nesten. Store gutter gråter ikke for sånt!
Jeg har hatt vondt inni meg i flere uker. Kanskje hele sommeren, men de siste 4-5 ukene har smerten vært bekymringsfullt stikkende. Som en litt rusten kniv i bløtt vev. Inntil i forrige har jeg ikke turt å si noe til legen, for, dere vet, det er så mye annet å ta opp når jeg møter dem. Å trekke ENDA en lidelse opp av kjøpmannsskjorta ORKET jeg rett og slett ikke. Da får da være en grenser for hva en og samme fastlege skal ta inn over seg av lidelser fra dette medisinske mirakelet av en (kjøp)mann, som mot alle odds og til tross for nesten alt, fortsatt holdt seg gående. Om enn haltende og bare i minutter av gangen.
Forrige uke gikk det ikke lenger. Smertene hadde vært litt for vonde, litt for lenge, på en litt for skummel plass der inne. Jeg hadde legetime ang. den foten som bare ble verre og verre for hver dag som går. Fikk resept på enda en trekant. (Som faktisk, bank i bordet og kirkedøra, ser ut til fungere litt bare jeg blir ferdig med opptrappingen!)
På slutten nevnte jeg den indre smerten. Han endret umiddelbart stemmeleie og satt meg opp på en masse blodprøver allerede dagen etter. “Dette må vi ta alvorlig!” sa han med en stemme som han prøvde å holde i normalt stemmeleie.
Dette lover jo meget godt, tenkte jeg, og så umiddelbart for meg det aller verste, at ungene skulle bli farløse allerede før jul,og at hele det fantastiske varelageret jeg har brukt alle pengene mine på, og som jeg skulle selge som varme kakemenn i julehandelen, bare skulle bli stående urealisert, og ungene mine ble stående ribbet tilbake. Farløse og fattige.
Vi får se. Uansett hva de blodprøvene viser på tirsdag, så skal jeg gjennomføre julehandelen slik at ungene får en økonomisk arv etter meg. Det betyr ENORMT mye for meg. Jeg ble selv farløs i 12-års alderen. Ingen forsikring og ingen jordisk gods. Båten han døde fra hadde riktignok liten forsikring som alle etterkommerne fikk på deling, men det ble ikke mye på hver.
Hvis jeg skulle bli borte, og det forbereder jeg meg på, så skal både min kone og mine etterkommere i alle fall sitte igjen med en god slump penger. Jeg vet at penger aldri kan erstatte en forelder, men hadde jeg vært i live ville jeg hjulpet dem inn i boligmarkedet når de kom så langt. Alle penger etter meg skal gå til den første leiligheten/huset. Det står i testamentet jeg holder på å skrive.
Nok av død, nød og elendighet! Hadde ikke jeg sluttet å blogge??? Jo, stemmer det. Torsdag 10. mars kl. 09:13 postet jeg det som jeg definitivt trodde skulle bli mitt siste blogginnlegg. Jeg var helt tom. Det hadde vært noen helt ville år etter at jeg postet mitt FØRSTE blogginnlegg, “Vær hilset Norge!“. Jeg var sliten. Hadde ikke mer å melde. Dessuten følte jeg at miljøet på plattformen, Blogg.no, var så råttent og destruktivt at jeg rett og slett ikke klarte å se navnet mitt ved siden av enkelte av disse menneske som brukte så mye tid på å trakassere, sjikanere og tidvis nesten terrorisere. Det føltes som å prøve å svømme gjennom skittent oppvaskvann, med gamle, råtne matrester som tidvis kom inn i munnen og ble svelget. Ble kvalm og uvel av det. Hver dag.
Da er det egentlig bare en ting å gjøre, nemlig å trekke seg bort. I begynnelsen var det befriende å deilig. Både det å ikke bli omtrent daglig trakassert, men kanskje først og fremst at man slapp å være “på” hele tiden. Slippe å tenke på det neste blogginnlegget. Og det neste. Og det neste. Aldri hvilende. Alltid på topp. Alt annet er et nederlag.
Nå er alt annerledes. Har i lengre tid lagt merke til at statusene mine på FB blir lengre og lengre. Har for første gang på lenge kjent igjen gleden av å skrive, formidle, dele. Derfor har jeg bestemt meg for å blåse liv i bloggen igjen.
Denne gangen blir imidlertid ALT annerledes! For det første har jeg bedt Blogg.no om at jeg ikke skal vises på den såkalte topplista. Jeg klarer fortsatt ikke se navnet mitt ved siden av noen av de 3-4 verste der inne. Det vrir seg faktisk fortsatt i magen, etter snart et år, bare med å skrive om dem. Da kan du tenke deg hvor jævlig det var da de holdt på. Merker selv at jeg ikke helt klarer å la det ligge. Jeg burde jo det, så lenge etterpå, men det blir nok å sitte lenge i meg. Etter hvert blir det nok bare en erfaring jeg kan brukte konstruktivt, men kjenner jeg ikke er der riktig ennå.
For det andre kommer jeg ikke til å skrive daglige bloggposter. Jeg skriver når jeg har har tid og lyst. Hovedplattformen min vil fortsatt være FB, med Instagram som en god nummer to. Bloggen skal heretter bare være et overskuddsprosjekt. Har koblet ut Google Analytics, så kommer ikke til å ha noen oversikt over hvor mange lesere jeg har.
Ja, jeg har kanskje fått skrivegleden tilbake, for å være HELT ærlig, så er hovedgrunnen til at jeg tar opp bloggingen igjen fordi jeg er så jævlig redd for de prøvesvarene på blodprøvene at jeg rett og slett klargjør meg mentalt til å ta dere med på min siste reise. Hvis prøvene skulle vise seg å ikke være så gode, så vil jeg skrive om det. Dele. Sorgen. Redselen. Angsten. Lengselen. Humoren. Livsgnisten.
Det var slik bloggen startet. Slik skal den også avsluttes.
