Når ungen din dør så ønsker du at hele verden skal stoppe opp i et minutt i resept og medfølelse for ham og din bunnløse sorg. Likeledes, bare motsatt når ungen din blir født. Det eneste du vil er å stille deg opp midt på torget og skrike i lykkerus til alle som går forbi at du har blitt pappa. Jeg har stått på “torget”, les bloggen, nå en uke og i går kunne jeg endelig skrike ut av full hals til hele verden at jeg var blitt pappa igjen!

 

Responsen har vært så overveldende at selv en kjepphøy kokk fra nord får klump i halsen. Tenk at vår etterlengtete lille skatt skulle bli møtt med begeistring og glede av så vanvittig mange mennesker.

175 000 sidevisninger fulgte Lillebror i går. Helt vilt!

Lillebror, min sønn, var Norges mest delte sak i går!

 

Og tusener på tusener på tusener av gratulasjoner, lykkeønskninger og gode ord. Det er nesten så man mister pusten og sliter med å ta at det gode inn over seg. Det er virkelig mange som bryr seg om oss, som har fulgt oss siden tragedien i fjor og som ønsker oss alt det beste som finnes i hele verden. Jeg vet det er mange som i dagevis har gått spent rundt som om det var noen i helt nære relasjoner som skulle føde. Slik er det. Lillebror har allerede flyttet inn i hjertet til veldig mange over hele Norge.

 

Det er riktignok ikke alle som er like imponert over verken den nye verdensborgeren eller kanskje aller helst, faren til gutten:

Deretter blokkerte hun meg for å kunne svare henne, så jeg må gjøre det her i stedet:
Tusen takk for gratulasjon! Kjærest var kjempeflink og har det etter forholdene bra. Vondt naturligvis, men lykkelig. Lillebror? Han spiser og spiser og spiser. Og sover. Og du, har forresten ikke vært i kontakt med Dagbladet i det hele tatt. De bare lagde en sak. Sorry!

 

Allerede dagen etter kjenner jeg at magen begynner å trekke seg litt tilbake. Målet er å være tilbake til normalen etter bare tre måneder. Det burde være et realistisk mål. 😉

 

Igjen, tusen, tusen takk for alle hyggelige meldinger og kommentarer!

 

<3

 

 

 

 

 

1. 
   Da var ventetiden over. Vi kjører over fjellet til Hammerfest, der sykehuset ligger, jeg i bil, hun i ambulanse. Turen tar i overkant av to timer hvis ikke fjellet et stengt grunnet uvær. Det skjer ofte på vinteren, men vi finnmarkinger lar ikke en stengt fjellovergang stoppe en god fødsel, vi bare graver ut en snøhule i veikanten med inngang øverst, så mor bare kan føde ungen rett ned i den lune hula.

Skjer rett som som det er, men ikke så vanlig i oktober. Fjellet er nok glatt, men åpent. Var å skifta til piggdekk i går for sikkerhets skyld. Fikk bare på følelsen at jeg fikk bruk for dem og det gjorde jeg.

 

Nå drar vi. Takk for at dere bryr dere <3

Wish us luck!

 

Jeg hadde gledet meg skikkelig! Ultralydi 6., snart 7. måned. Hvem får det liksom? Gutten har blitt stor, nesten 34 cm leste vi på forhånd og nesten halvannet kg. Litt tynn, men en stor gutt. En fullbåren baby som bare trenger å legge litt på seg. Der har jeg en del gode tips jeg kunne gitt ham, men han er ikke lydhør ennå dessverre.

 

Jeg så for meg at vi skulle se en stor og vakker skapning på ultralyden. Kanskje var vi til og med så heldig at han vinket til oss og vi kunne le og fryde oss over det. Selv om vi selvfølgelig ville være klar over at han ikke visste han ble “fotografert”. Slik ble det ikke.

 

Ble møtt av en veldig hyggelig og voksen, erfaren jordmor. Hun satte i gang, men til min store skuffelse var faktisk gutten blitt for stor til at ultralydapparatet kunne “filme” ham skikkelig. Fikk bare inn deler av ham og det ble liksom ikke det jeg hadde sett for meg. Ikke kunne hun 3D-ultralyd heller.

 

Skuffet, men herregud, slutt å jamre og bær deg, gutten var frisk! Ingen tegn til noen som helt farlig eller risikabelt. Vekten og høyden og hjertet og nyren og magesekken og bæra og absolutt alt det andre så helt perfekt ut. At han da var for stor til en perfekt fotosesjon er egentlig og absolutt helt ubetydelig! Har opplevd lengt verre ting.

 

Etter ultralyden hadde vi time hos barnelege. Planla hvordan fødselen og dagene forut og etter skulle gjøres. Opplæring i pustealarm og førstehjelp til spedbarn. Hjerte- og lungeredning på så små barn er jo noe helt annet enn på et større barn eller en voksen. Selv erfarne ambulansefolk blir nervøse når ungen er så liten. Dette skal vi kurses i. Skulle det aller verst tenkelige skje igjen, alle “gode” ting er tre liksom”, så skal vi kunne, men hjelp av alarmen, i alle fall holde blodsirkulasjonen og oksygennivået i gang fra 25 sekunder etter pustestopp fram til vi får profesjonell hjelp. Ingenting, absolutt ingenting skal være overlatt til tilfeldighetene!

Nok om det, og beklager at jeg i det hele tatt nevnte det. Ligger som et beksvart bakteppe over hele dette svangerskapet. Vi prøver virkelig å være positive og ikke være alt for redde, men det er klart vi tenker på det. Ønsker å være mest mulig forberedt hvis det skulle skje igjen, for vi vet nå at det slett ikke er utenkelig. Forrige gang var trodde vi oddsene var for små. Nå vet vi bedre.

 

Jeg syns Hammerfest er en vakker by og jeg tuller ikke. Landskapet er litt sånn grønt månelandskap og det er helt spesielt. Nesten ikke et eneste tre. Til gjengjeld er det mye rein! De er overalt og de har absolutt ingen respekt for digre kjøretøy som veier 1500 kg mer enn dem, neida. De står, eller ligger, akkurat der de vil. Litt irriterende, men mest koselig. I alle fall for oss fra Alta som bare kan kjøre fra dem etter at vi har vært på sykehuset, ha ha.

 

Viktig å holde tunga rett i munnen, he he 😉

 

Mat må man ha! Hjemmelaget burger. Ganske godt, men jeg vil ha FRØ på burgerbrødene mine. FRØ!

 

Kjærest ba meg hilse dere før hun gikk å la seg. Var så sliten etter turen. Det er klart at alle lykkehilsningene berører henne også. Vi setter ufattelig stor pris på dere 🙂

 

Nå skal jeg en liten tur ned på jobb for å “vise ansikt” og kanskje hjelpe litt til. Hvem vet, kanskje møtes vi til og med  😉

 

Vi smattes!

 

(Og i morgen kommer BOKA MI ut! 😀 )