Jeg hadde gledet meg skikkelig! Ultralydi 6., snart 7. måned. Hvem får det liksom? Gutten har blitt stor, nesten 34 cm leste vi på forhånd og nesten halvannet kg. Litt tynn, men en stor gutt. En fullbåren baby som bare trenger å legge litt på seg. Der har jeg en del gode tips jeg kunne gitt ham, men han er ikke lydhør ennå dessverre.

 

Jeg så for meg at vi skulle se en stor og vakker skapning på ultralyden. Kanskje var vi til og med så heldig at han vinket til oss og vi kunne le og fryde oss over det. Selv om vi selvfølgelig ville være klar over at han ikke visste han ble “fotografert”. Slik ble det ikke.

 

Ble møtt av en veldig hyggelig og voksen, erfaren jordmor. Hun satte i gang, men til min store skuffelse var faktisk gutten blitt for stor til at ultralydapparatet kunne “filme” ham skikkelig. Fikk bare inn deler av ham og det ble liksom ikke det jeg hadde sett for meg. Ikke kunne hun 3D-ultralyd heller.

 

Skuffet, men herregud, slutt å jamre og bær deg, gutten var frisk! Ingen tegn til noen som helt farlig eller risikabelt. Vekten og høyden og hjertet og nyren og magesekken og bæra og absolutt alt det andre så helt perfekt ut. At han da var for stor til en perfekt fotosesjon er egentlig og absolutt helt ubetydelig! Har opplevd lengt verre ting.

 

Etter ultralyden hadde vi time hos barnelege. Planla hvordan fødselen og dagene forut og etter skulle gjøres. Opplæring i pustealarm og førstehjelp til spedbarn. Hjerte- og lungeredning på så små barn er jo noe helt annet enn på et større barn eller en voksen. Selv erfarne ambulansefolk blir nervøse når ungen er så liten. Dette skal vi kurses i. Skulle det aller verst tenkelige skje igjen, alle “gode” ting er tre liksom”, så skal vi kunne, men hjelp av alarmen, i alle fall holde blodsirkulasjonen og oksygennivået i gang fra 25 sekunder etter pustestopp fram til vi får profesjonell hjelp. Ingenting, absolutt ingenting skal være overlatt til tilfeldighetene!

Nok om det, og beklager at jeg i det hele tatt nevnte det. Ligger som et beksvart bakteppe over hele dette svangerskapet. Vi prøver virkelig å være positive og ikke være alt for redde, men det er klart vi tenker på det. Ønsker å være mest mulig forberedt hvis det skulle skje igjen, for vi vet nå at det slett ikke er utenkelig. Forrige gang var trodde vi oddsene var for små. Nå vet vi bedre.

 

Jeg syns Hammerfest er en vakker by og jeg tuller ikke. Landskapet er litt sånn grønt månelandskap og det er helt spesielt. Nesten ikke et eneste tre. Til gjengjeld er det mye rein! De er overalt og de har absolutt ingen respekt for digre kjøretøy som veier 1500 kg mer enn dem, neida. De står, eller ligger, akkurat der de vil. Litt irriterende, men mest koselig. I alle fall for oss fra Alta som bare kan kjøre fra dem etter at vi har vært på sykehuset, ha ha.

 

Viktig å holde tunga rett i munnen, he he 😉

 

Mat må man ha! Hjemmelaget burger. Ganske godt, men jeg vil ha FRØ på burgerbrødene mine. FRØ!

 

Kjærest ba meg hilse dere før hun gikk å la seg. Var så sliten etter turen. Det er klart at alle lykkehilsningene berører henne også. Vi setter ufattelig stor pris på dere 🙂

 

Nå skal jeg en liten tur ned på jobb for å “vise ansikt” og kanskje hjelpe litt til. Hvem vet, kanskje møtes vi til og med  😉

 

Vi smattes!

 

(Og i morgen kommer BOKA MI ut! 😀 )