Gi meg en blomst mens jeg lever

Hvorfor jeg skriver så mye om dette? Vet du, det går inn på meg og treffer meg rett i hjerterota, på absolutt alle plan. Jeg kan relatere meg til jentene som står igjen, for jeg har selv stått igjen, 13 år gammel på tredje juledag da min pappa ble borte. Han ble riktignok dratt ned i dypet og aldri funnet igjen, men følelsen av plutselig tap og bunnløs sorg i en høytid som egentlig skal være fylt av glede og forventning om gode dager er den samme.

 

Jeg kan relatere meg til fargeklatten som har måtte tålt så mye latterliggjøring, så lenge, bare fordi han var seg selv og turte å leve det ut. Dette var neppe noe som startet i voksen alder. Ingenting starter plutselig. Jeg har også blitt ledd av, og vitset om, i hele mitt liv. Bare fordi jeg er den jeg er. Ikke av alle, men av mange nok til at det kunnet gått begge veier også med meg. Det går ikke veldig inn på meg lenger, men det var tøft da jeg var liten.

 

Men først og fremst skal dette handle om blomster. Det slo meg da vi mistet Lille Vakre i sommer hvor utrolig mange blomster vi fikk etter at han ble borte, mens vi fikk nesten ingen da han ble født. “”Han fikk flere blomster i døden enn i hele sitt liv” sa jeg til Kjærest er par dager etter at han var død. Man reagerer ofte irrasjonelt og gjør seg mange rare tanker når man mister, og jeg reagerte ganske sterkt på dette. I stedet for å glede meg over de som faktisk viste omtanke i en ubeskrivelig tung tid, så tenkte jeg på at de kunne vel brydd seg mens han faktisk levde. Dette betyr naturligvis ikke at jeg ikke ble glad for blomstene som kommer etter hans bortgang. De betydde uendelig mye, men det var et tankekors.

 

Tror han fikk 2-3 buketter som han fikk se med egne øyne. Over hundre fikk han aldri sjansen til å lukte på. Nå ble han riktignok bare fjorten dager gammel og det hadde sikkert kommet noen flere etter hvert, men vi venter ofte til det er for sent med å bry oss. For vi bryr oss jo. Det er ikke der det ligger. Jeg vet egentlig ikke hvor det ligger.

 

Det er derfor denne nasjonale tragedien går slik inn på meg. Plutselig bryr vi oss alle så voldsomt. Du må ikke misforstå, jeg syns det er vakkert å observere all denne kjærligheten som nå rettes mot ham og hans døtre, men igjen gjør vi altså dette for sent. Han kan ikke lukte på blomstene, lese alle de fine ordene eller se alle lysene som er tent for ham. Hvem tenner vi da lys for? Er det egentlig for oss selv?

 

På bildet ser dere noen av blomstene som jeg og vi har fått bare den siste uken. Blomster med ukjent giver. Blomster som er gitt utelukkende for å glede oss. Mens vi fortsatt lever.

 

Tusen takk!

 

Les også:

Heldigvis kan vi fortsatt le av sjamanen

Hvorfor venter vi til de er døde?

Et hjerte til Aris barn

 

 

 

 

23 kommentarer
    1. Du er en jævel med ord 💖

      (Oversatt slik at ingen misforstår meg mener jeg at du er veldig flink til å sette riktige ord på viktige ting.)

    2. Man tror jo at man har så mye mere tid. Til å si noen fine ord, til å gi en klem eller til å gi blomster…. så er det plutselig for sent .-Det var ikke mere tid… så gir vi allikevel da 💕
      Vi må huske å ta vare på hverandre ⚘🤗

    3. 🌹🌹🌹🌹🌹🌹🌹🌹🌹🌹 En bukett tel dokker. Når æ kommer forbi Alta så skal du få en ny. Liker å overbringe personlig. Ha en fin dag videre.

    4. Fine ord igjen Asbjørn ❤, fortsatt go mellomju te dåkker, å kos dåkker med de blomstene dåkker har fått😍

    5. Så sant, og vi må aldri glemme å takke. Takk din neste når noen har gjort noe for deg, vis takknemlighet for andre. ❤ Selv erfarte jeg at jeg var for sen å takke en som hjalp meg, han vandret like etterpå, og jeg fikk ikke vist han takknemlighet. Det har lært meg å aldri utsette en takk. Takk, Kokkejævel og Kjærest for deres rause bidrag til åpenhet om livet, døden, gleden og sorgen😍😍

    6. Takker for dyp og viktig refleksjon over de VIKTIGE ting i livet, Asbjørn 🙂 Pleier ikke å lese blogg, men plutselig den 27.desember hadde en av mine venner delt “Heldigvis kan vi fortsatt le av sjamanen” – og der dukket en kokkejævel opp……
      “Gi meg en blomst mens jeg lever” – følger opp. Vi trenger mennesker som deg som setter våre holdninger og livets realiteter i et større perspektiv. – Takket være dine delinger og din blogg har jeg nå blitt inspirert til å gjenopprette blogg, Asbjørn 🙂 – Takker 🙂

    7. Du har så rett i dine ord, hvorfor kan vi ikke gi blomster til hverandre mens vi lever.
      Jeg har også tenkt på alle blomstene, rosene omtale og lys som det nå «hagler ned» hvorfor nå og ikke mens han levde. Kanskje det kunne gjort en forskjell. Jeg var ikke en av hans tilhengere , men synes det er trist for hans barn og oppleve dette. Tror han var en god og fargerik far.

    8. Du er er en “mesterkokk” også når det gjelder å skrive ,dine utsagn treffer så skikkelig på kornet. Ja hvorfor gjør vi slik eller slik ?vi tror vi har god tid men morgendagen kjenner vi ikke ,men plutselig så kommer aldri morgendagen . Trist

    9. Min far ga min mor en blomsterbukett hver fredag mens hu levde🌹Og det gjorde han med hu som han ble med og helt til sin død. Han sa alltid gi meg heller en blomst da je lever, en å kaste bort penger på noe je ei vil se. Koselig å få blomster at man blir datt pris på eller bare overraske. Ønsker meg en sånn mann som min far var ❤️

    10. Skulle så gjerne ha gitt dere mange blomster , men eg vet ikke hvor eg skal gi dem. Men eg gir dere disse 💐🌷🌹🌺🌸🌼🌻💖Klem fra meg

    11. Så sant!
      Jeg har tenkt på det at det sies “si det med en blomst”
      I det tilfellet at noen mister et menneske så er det veldig vanskelig å finne ord, hva skal en si i en slik setting. Jeg tror det ofte er slik at blomstene man får etter tap av et kjært menneske er et medmenneskes uttrykk for medfølelse som man ofte ikke klarer å få frem med ord. Jeg synes det er en fin gest, men det hadde også vært mye sakt om men hadde fått en blomsterkvast i en annen sammenheng, gjerne uten grunn også. En fin måte å vise at man setter pris på noen❤

    12. “Gi meg en blomst mens jeg lever” er mamma sitt motto, og hun sier det med jevne mellomrom. Derfor har jeg også blitt flink til å sende henne blomster, og ikke bare på merkedager. Synes det er helt rett det du skriver. Det er SÅ viktig å si/vise hva de rundt oss betyr for oss, mens de ennå lever❤ Det forstår jeg så mye bedre nå, etter at pappa plutselig gikk bort tidligere i år… det var så mye jeg gjerne skulle ha sagt til han, som jeg aldri fikk gjort⚘

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg