Kom hjem klokka fem etter å ha vært på kontoret hele dagen. Var ikke veldig motivert, men heller ikke umotivert. Toppturene må jo gjennomføres, enten jeg vil det eller ikke. I dag var det topptur 37 på rad som skulle til pers.

Småprata litt med Lillebror mens jeg kledde på meg og tappa meg 250 ml med vann. Har helt slutta å ta med meg kamelpungen med 3 liter vann, banan, energibar, smoothie og jeg vet ikke hva. (Se HER hva jeg hadde med meg på min aller første tur.) Jeg trengte det da, men gjør det ikke lenger. Glemte til og med vannet i vinduskarmen i gangen.

For aller første gang på 37 turer klarte jeg å gå helt til toppen uten en eneste pause! Framgangen er jo helt formidabel. Husk at jeg brukte 1 time og 35 minutter opp første gang.

og i dag gikk jeg både opp og ned på under en time!

Nå skal det feires med hjemmelaget fiskegrateng. 😀

Jeg er ganske stolt over meg selv. Selv om jeg ikke en gang er halvveis i topptur-prosjektet mitt, så kjenner jeg jo at det har skjedd noe. Før det første er det bare en brøkdel så vondt i ryggen når jeg går oppover som det var de første ukene. Husker jeg bokstavelig talt måtte krype langs bakken enkelte partier fordi det var så vondt. I dag plagde ikke ryggen min mer enn det som må forventes av tett mann, 43 og et halvt år.

For det andre har det skjedd noe nede i lungene. De første 10-15-20 turene kunne jeg pese så mye jeg bare ville, men lungene virket tette på en måte. De klarte ikke å ta til seg oksygenet som jeg pumpet ned. Det kjentes ut som lungeveggene var spaklet igjen. Luften gikk ned, men ble ikke tatt opp. Alt gikk tilbake.

Skal ikke skryte på meg en voldsom lungekapasitet nå heller, men jeg kjenner i alle fall at noe oksygen siger gjennom lungeveggene. Det har skjedd noe og det er så deilig!

Jeg har vært, og fortsatt er, så syk, så nede, så tung, så feit, så fæl, men jeg kom meg til slutt ut og opp, og nå gir jeg meg faen ikke!

#kanjeg,såkandu

  FACEBOOK          INSTAGRAM          NETTBUTIKK            PODKAST          YOUTUBE        KONEMOR