Vel vitende om at det garantert er noen som har det mye verre enn meg, så må jeg være så pass ærlig å si at det har vært fire helt jævlige år, hva kronisk smertehelvete angår. De to siste nesten helt umenneskelige.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det startet for 3-4 år siden da min 15 år gamle kroniske skulderbetennelse plutselig begynte å vokse som en ondartet kreftsvulst. Etter 15 år med kronisk betennelse var jeg vant til at skuldrene gjorde vondt, plutselig var de nesten ikke til leve med. Fikk sterke smertestillende samtidig som jeg gikk på trykkbølgebehandling i tre måneder.

Til tross for en lovende start ble både betennelsen og smertene verre og verre. Spesielt om nettene. Det var som en diger glødende kullbit lå midt inne i skulderen og brant meg opp innvendig. Operasjon, som i 15 år hadde vært uaktuelt pga. at jeg, som mange av de andre som ligger på kirkegården, følte jeg var uunnværlig på jobb.

Så kom koronaen i mars 2020 og Fy Fader ble tvangstengt og Hoftepluss, (etter 4 stengte uker) kjørte bare for halv maskin i månedsvis. En perfekt tid for å få operert den jævla skulderen! Juni 2020 ble jeg operert her i Alta, (les om operasjonen HER), og smertene fra skulderen var helt borte. Herregud så deilig det var!

I alle fall så lenge narkosen varte, for nå som skulderen var bra kjente jeg virkelig hvor vondt jeg hadde i foten. Prolapsen som jeg hadde slitt med noen måneder ble bare verre og verre, og i juli, da de norske turistene kom (og berget driften), så var det så vidt jeg klarte å gå.

Likevel har jeg aldri noensinne jobbet så hardt som jeg gjorde den sommeren. Måtte jo det. Kontoen var bunnskrapt etter tvangstengingen og omsetningssvikten i kjølvannet av pandemien, så nå som det ble “Nord-Norge ferie” var det bare å stå på fra tidlig morgen til sene kvelden. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned.

Jeg spiste absurd mye piller for å holde det gående. Hvis jeg var “flink” å spiste pillene til helt tilmålte tider, så klarte jeg å gjennomføre dagen på en ikke-suicidal måte, men hvis jeg gikk bare en halv time over tiden, så måtte jeg hakke opp morfintablettene med kniv for at det skulle ha noen virkning i det hele tatt. Skulderverken ble bare barnemat i forhold til disse forbanna nervesmertene!

Sto på venteliste til operasjon og i januar 2021 ble jeg oppringt fra UNN i Tromsø. De hadde fått en avbestilling  og lurte på om jeg ville bli operert dagen etter. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og satte meg på første fly. Her skulle det opereres!

Det ble ingen operasjon. Jeg hadde visst ikke vondt nok. Riktignok hadde jeg ikke like vondt som på sommeren, men så var det jo også veldig mye roligere i januar enn i juli/august, så ryggen fikk jo heller ikke samme belastning. Uansett, jeg måtte reise uoperert tilbake.

Smertene holdt seg rimelig stabile helt fram til mars. Vondt, men til å leve med hvis jeg var flink til å ta regelmessig paralgin forte og Ibux. I mars tiltok smertene igjen, for de fra i mai av ble helt uutholdelige igjen. Ny runde med meget sterke smertestillende og ny MR (eller CT) og kø for ryggoperasjon.

Fikk brev fra UNN om at jeg trolig ville bli operert i september. Det var det eneste som holdt meg oppe den sommeren, for igjen var det enormt med kunder og jeg måtte jobbe på for å få inn så mye penger som mulig i fall det skulle komme en ny nedstengning. Det visste vi jo nemlig ikke, derfor gjaldt det å ha litt å gå på og da må man jobbe så mye som man kan selv.

Jeg kom meg gjennom sommeren uten å hakke av meg foten med øks, og i september begynte jeg å vente på brev fra UNN om når jeg skulle opereres. Hørte ingenting og ringte dem selv i slutten av måned. Nei, de var visst så lavt bemannet at de ikke en gang hadde tid til å sende ut brev om at operasjonen var utsatt. Hun ba meg benytte meg av fritt sykehusvalg. Kunne dere ikke sagt det tidligere da? spurte jeg oppgitt, men fikk ikke noe svar.

Ringte da St. Olav og de kunne på stående fot gi meg operasjon allerede i november. Da kan jeg ikke, sa jeg, for jeg må gjennomføre julehandelen i butikken, hvor vondt det enn måtte være. Ok, svarte hun, da tar vi det i januar. Ok, flott og tusen takk!

Julehandelen gikk overraskende greit. Morfin har jeg ikke tatt siden i høst og den siste boksen med paralgin ble tom i midten av desember. Jeg ringte ikke legen for å fornye resepten, mer var på en ny MR (eller CT) etter bestilling fra St. Olav slik at de fikk en statusrapport over hvordan ståa var der inne.

I dag ringte overlegen fra St. Olav og sa jeg hadde operasjon i neste uke, men bildene så så bra ut at det egentlig ikke var noe å operere. Jeg har ventet på den telefonen, sa jeg, for nå spiser jeg bare vanlig paracet og ibux og det er vel et tydelig tegn på at prolapsen har tørket rimelig godt ut på egen hånd.

Hun spurte om jeg ellers ville ha noen oppfølging fra dem, men jeg takket nei. Jeg sa jeg kontakter fastlegen hvis det skulle bli noen endring. Dessuten liker jeg ikke trøndersk så godt. Syns faktisk det er litt slitsomt å høre på.

Les også:

Kokkejævel slått ned av rasende trøndermobb etter bloggspøk!