Jeg vet ikke om det kan kalles for en slags psykisk diagnose, men jeg har en helt egen evne til å uforvarende tirre på meg store befolkningsgrupper. Hvem husker vel ikke da jeg fikk kattefolket på nakken etter DETTE innlegget jeg skrev etter at kassa hadde pissa inne, igjen. Eller da Nord-Norske bønder gikk i høygaffeltog mot meg fordi jeg fortalte at jeg spiste Coop sin hvitost (produsert av Synnøve Finden) fordi det var mindre fett i den enn Norvegia. Les hva jeg skrev HER.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå har jeg altså gjort det igjen! Denne gangen er det selveste jarlehæren nede i Trøndelag jeg har tirret på meg. I et innlegg i går, som egentlig var ment som skryt til St. Olavs hospital for sykt mye kortere ventetid og “kundeservice” enn UNN i Tromsø, så utviklet teksten seg til en lang oppramsing over hvor vondt jeg har hatt det. Bla, bla, bla og stakkers meg osv.

Kan jo ikke avslutte på denne måten tenkte jeg. Jeg er jo på vei oppover og kjenner både kreativiteten og humøret begynner å boble igjen, og kom i vanvare til å avslutte innlegget med at jeg egentlig ikke likte den trønderske dialekten så godt. (Les hele innlegget HER)

Det skulle jeg ikke gjort! Mange tok det på ramme alvor og jeg fikk en drøss av skuffa, sinte og såra kommentarer, både her og på innboks. I all verdens navn, tenkte jeg, tok de seg virkelig nær av den lille spøken som i mine øyne var så åpenbart malplassert i teksten at alle garantert ville forstå at det bare var en helt uskyldig, og overhodet ikke ondsinnet spøk skrevet med gammaglimt i øyeeplet.

For anonyme “Berit” var dette tydeligvis bare begeret som rant over. Hen skriver:

“Og DER mista du meg. Jeg liker i utgangspunktet ikke cocky nordlendinger, men liker småskalaprodusenter som jobber for å få til et godt levebrød, samtidig så har jeg kjent nærhet til din historie pga lik historie med barnedødsfall og livshistorie. Har opplevd ustabiliteten din i starten av nettbutikken ved å sende inn en klage uten å få svar, men skrevet det på kontoen til utslitt mann. Nå opphører framsnakkinga mi her i Trøndelag. Lykke til videre i bobla di.”

Vel, så ikke denne voldsomme skuffelsen og sinnet komme for å si det på den måten. Jeg elsker både trøndere og spesielt Trondheim, der jeg hadde en fantastisk læretid på Royal Garden. Et hotell jeg hadde drømt om siden jeg var liten da mamma og pappa spilte Hans Rotmo/Ole Uteliggers “Fire fine lænestola” Jeg er kanskje ingen stor fan av DDE, men “Lys og varme” og “Eldorado” av Åge Aleksandersen har jeg sunget hver kveld til alle mine barn.

Normalt pleier jeg å legge meg paddeflat og be om unnskyldning hvis jeg mener jeg har trampet over streken, men i akkurat denne saken føler jeg ikke på noen voldsom anger. Jeg er overbevist om at de aller, aller, aller fleste av Trøndelags 468 702 innbyggere overhodet ikke tok seg nær av denne teite spøken.

Er også rimelig sikker på at dere som lot dere hisse litt opp av at satt en bloggkokk i Alta og skrev at han syntes trøndersk var litt irriterende å høre på,  om ikke trenger å le av selve spøken, men kanskje kan flire litt av dere selv og reaksjonen.

Til dere som fortsatt er både sint og oppgitt tror jeg rett og slett det beste er å finne seg en annen blogg, for jeg kan garantere at det kommer flere humørfylte bloggposter i året som kommer 🙂

Takk for oppmerksomheten!