Aldri noen sinne har en tale, eller ord generelt, gått slik inn på meg som når 16 år gamle Maud Angelica holdt minneord, på vegne av seg selv og sine to mindre søstre, for pappaen sin. En pappa som bare ble revet bort fra henne uten at hun fryktet eller visste noen ting. Hun fortalte at de visste at han slet, men ikke i sin villeste fantasi så de for seg at det skulle gå som det gikk.
Tydelig preget, men heller ikke uten humor og alvor, holdt hun en sterk, rørende tale om kjærligheten mellom faren og barna og oppfordret samtidig, inderlig og bestemt, andre som slet med lignende tanker om å kontakte profesjonell hjelp. Om å fortelle. Ikke være alene med de vondeste tankene. Få hjelp!
Oppfordrer alle til å gå inn på 13:23:45 og se denne talen fra en jente som må stå og holde minnetale for sin egen far etter noe som være være et barns verste mareritt, og som klarer å gjøre det på en så sterk, rørende, og hjerteskjærende ærlig måte. Jeg finner ikke ord, men det gjorde hun. Respekt!
Jeg husker jeg gledet meg på en måte. Hver eneste gang. Få en slags avslutning. Fullføre det umenneskelig maratonet av sjokk, sorg, savn og fortvilelse som uken fra bortfall til bisettelse er. Komme i mål på en måte. Selv om det ikke er noen som jubler når du snubler deg over målstreken. Selv er det så vidt du er i live, men du puster fortsatt. Du klarte det, men du vinner ingenting. Absolutt ingenting.
I dag går tankene mine til Oslo domkirke og de tre jentene som sitter på første rad. De har også kommet seg gjennom denne uken. Jeg vet hvor slitne de er. Jeg har sittet der selv, på første rad, 12 år gammel. Framtiden virker uovervinnelig. Håpløs. Svart og meningsløs. Et helt liv, det eneste vi har, uten pappa. Det er tøft for en unge.
Vit at hele landet bryr oss. Vi har brydd oss hele tiden. I dag tenner vi et lys for dere og for ham. Det kommer til å gå fint.
Hadde avtalt at jeg skulle kjøre henne til skolen i dag. Første skoledag etter juleferien og siste hele dagen hun er hos oss. Det er ikke voldsomt langt å gå, ca 15 minutter i oppoverbakke, men av og til er det godt å bli kjørt i varm bil. Dessuten er det litt koselig. Litt sånn far, datter greie.
Jeg sto ikke opp før halv sju. Hadde egentlig god tid. Skulle gjøre meg ferdig med varetellingen i dag og trengte ikke være på jobb før jeg hadde kjørt henne. Drakk litt pulvekaffe og leste litt nettaviser og enkelte blogger. Må jo holde meg litt oppdatert. Vekte henne ikke før kvart over sju. Tungt å stå opp den første dagen etter ferien. Hun lå helt til halv åtte.
Hun spurte om hun rakk å dusje. Jada, svarte jeg, vi trenger ikke kjøre før kvart over åtte, men du må være rask da. Hun gikk inn i dusjen. Hørte at hun sang. En fin morgen. Trøtt, men god stemning. Lagde meg enda en pulvekaffe og skulle akkurat til å smøre skolemat til henne da telefonen ringte.
“Hei, er det noen som er syk? Det er jo ikke folk her.” Å nei! Hadde glemt at det faktisk var jeg som hadde åpningsvakta i dag! Den starter klokka seks og nå var klokka kvart på åtte. Jeg kommer!
Sprang ned trappa og dundret på badedøra. Du må gå likevel, jeg må på jobb!!!! “Hæ?” Jeg må kjøre på jobb, du må gå selv, og du må være rask!
Med tungt hjerte åpnet jeg døra til soverommet. Kjærest sov tungt og hadde ikke fått med seg noe av den intense dramatikken som utspant seg like utenfor døra. Jeg må på jobb, jeg har vakt likevel!
“Hææ?” Jeg må kjøre på jobb, har tatt feil av dagene og Datter står i dusjen med vått hår og klokka er snart åtte. Mat er ikke ordnet og bilen er full av snø. Ha en fin dag, kjære! Ha det!
Noe i den duren. Jeg hadde skikkelig dårlig samvittighet da jeg dro. Det som skulle bli en fin morgen for både Datter, Kjærest og meg selv ble plutselig, pga. min vet ikke hva, forvandlet til inferno av stress og dårlig stemning. For en start på et nytt semester!
Og ikke nok med det. Takket være meg ble det naturligvis ekstra stress for den arme stakkaren som kom på jobb og ingenting var klargjort uten at han visste noe som helst. Han tok det med fatning, og det gikk jo bra, men det er ikke noe artig å påføre andre unødvendig stress, i alle fall ikke så tidlig på dagen, for noe som kunne vært unngått hvis man selv hadde fulgt litt med.
Man kan si hva man vil, og det blir sannelig også gjort, om både meg selv og andre på denne plattformen, men det er ikke tvil om at vi som blir lest av så mange hver eneste dag har en formidlingsmakt som er få andre forunt. Det å kunne sette dagsorden for flere titalls tusen mennesker om temaer som opptar deg er absolutt en velsignelse, men det hviler også et stort ansvar over våre ytringer. Det er lett å tråkke feil. I alle fall når det er fem millioner forskjellige grenser. Om akkurat det samme temaet.
Jeg er heldigvis blitt en voksen mann. Livet har lært meg at sannheten sjelden finnes på ytterpunktene. Den finnes ikke i midten heller. Sannheten oppleves rett og slett forskjellig for oss alle. Det som er riktig for meg kan være riv ruskende galt for deg, men begge hevder vi rett. Uten at noen av oss nødvendigvis tar feil.
Jeg har vært et forbilde siden 1981. Da ble Lillesøster født. Jeg var ikke rollen bevisst, ikke i det hele tatt, men et forbilde, en hun så opp til, var jeg like fullt. I 1997 ble min første av seks sønner født. Da ble jeg et forbilde på heltid. Ikke alltid et like godt forbilde, sett i ettertid langt der i fra, men jeg var rollen min bevisst og gjorde så godt jeg kunne med de forutsetninger jeg hadde. Det gjør jeg fortsatt.
Et dårlig forbilde, hva nå enn det måtte være, er også et forbilde. Det å se andre feile kan være den beste måten å lære på. Jeg har feilet mye, gjør det fortsatt, og kommer nok til å fortsette med det til jeg dør. Jeg prøver imidlertid å lære av mine feil. Rette dem opp. Ikke alltid jeg får det til, men jeg prøver. Noen ganger ser jeg ikke en gang at jeg har tråkket feil. Da er det vanskelig å rette opp noe som helst. Andre ganger gjør jeg noe som jeg mener er riktig, men andre mener jeg feiler. Da må jeg reflektere over situasjonen. Det finnes alltid noen som mener du har feilet. Ikke alltid det nødvendigvis stemmer, men det kan være greit å se seg i speilet for å sjekke likevel. Skader i alle fall ikke.
Det er en veldig tung dag for meg i dag. Har mange slike dager av ulike årsaker. Noe skyldes meg selv, noe skyldes andre mennesker. Slik det ofte gjør. For meg har det vært viktig å skrive så åpent som jeg kan om disse dagene, for på den måten fortelle verden at også vi som i utgangspunktet framstår vellykkede, glade og suksessfulle har akkurat de samme problemene som alle andre. Vi er alle støpt i samme form, men har blitt tildelt, eller tatt, ulike roller her på jorden. Jeg fikk denne rollen. Og jeg bruker den aktivt.
Jeg håper og tror at jeg med min åpenhet om livets skyggesider, men også alle de vakre soldagene, bidrar til at andre kan kjenne seg igjen og kanskje åpne seg opp slik at, om ikke verden, så i alle fall deres egen verden, blir en litt lysere sted å leve i. Det å tørre være seg selv fullt ut, samtidig som man naturligvis må ta hensyn til omgivelsene rundt seg.
Vi kan ikke bare nyte og realisere oss selv. I alle fall ikke på andres bekostning. Vi skal bry oss. Vi skal ta vare på. Uten at vi nødvendigvis duller oss inn i et teppe av medynk og medlidenhet for alle som faller utenfor. Hvor dette utenfor enn måtte være. Det er heller ikke av det gode. Vi står alle utenfor. For noen. Og slik må det være.
Jeg er ingen klok mann. Har alltid drømt om å være det, men er det altså ikke. Jeg er ikke det grann bedre enn deg. Det eneste som skiller meg fra de fleste av dere er at jeg har evnen til å formulere setninger der andre bare tenker tanken. Jeg er veldig gald for den gaven. Er den svært bevisst, men det gjør ikke meg til noe bedre enn deg av den grunn. Det gjør meg ikke til noe verre heller, og det er viktig for meg å presisere. Det er dette jeg kan og jeg tør si det høyt. Jeg er også veldig flink til å lage mat. Det tør jeg også si høyt. Ellers er jeg egentlig ikke flink i noe som helst. Det tør jeg også si høyt. Er forresten også ganske god på systemer og organisering. Ser helheten der andre kanskje bare ser et kaos, men bortsett fra det har jeg ikke fryktelig mye å slå i bordet med. Og det er egentlig helt greit.
Jeg ser fram til et nytt år. Dere har blitt litt kjent med meg i året som har gått. Vet litt hvordan jeg tenker. Vet litt hva jeg har opplevd. Ikke alt, men nok til at det bildet dere har dannet dere av meg stemmer sånn noen lunde. Både dere som liker meg og dere som ikke kan fordra meg. Begge har grunner til deres valg og jeg kjenner, og forstår, dem alle. Jeg er i alle fall meg selv. På godt og på vondt. Jeg later ikke som. Holder ingen bak lyset. Lyver ikke. Har jeg aldri gjort. Prøver ikke å framstå som verken en bedre eller verre utgave av meg selv. Jeg er meg og har ingenting annet å tilby. Til noen.
Dette bildet er et fjernt minne fra i fjor sommer. Øyeblikket jeg endelig kom meg under 100 kg for første gang på over 15 år. Prosessen startet siste påskedag 2016. Da veide jeg 120,5 kg. Det er fryktelig mye for en mann på 183 cm, selv for en som har såkalt “kraftig beinbygdning”. Kiloene hadde kommet gradvis. Ca ett i året. Ingen krise det ene året, men på ti år blir det 10 kg. På 20 år osv.
Der og da bestemte jeg meg for å ta grep. De kan si hva de vil de som forteller oss at vi skal være stolt av den kroppen vi har, men det er ikke sunt å være overvektig. Tungt er det også. Vanskelig å gå opp trapper. Eller ned trapper for den saks skyld. Knærne verker når du bøyer deg, noe du forresten prøver å unngå, for det er tungt å komme seg opp igjen.
Jeg visste hva som måtte til for å klare det. Matematikken er skremmende enkel, nemlig å spise mindre kalorier enn kroppen bruker. Slanking var uaktuelt, for det kom jeg ikke til å klare. Det er en grunn til at man blir så stor, men jeg kunne kutte ut enkelte varegrupper. Jeg valgte å kutte ut sukker og hvetemel. Ellers spiste jeg akkurat like mye som før.
Det hadde ingen umiddelbar effekt, men gradvis så jeg vekta krype nedover. Enkelte måneder bare 100 gram, andre så mye som et halvt kg, men nedover gikk det. Helt til i fjor sommer.
Det starta gradvis. Begynte å spise brød igjen i stedet for knekkebrød. Pizza, som jeg hadde holdt meg unna var nå ikke lenger forbudt. “Litt må man jo få lov til å unne seg”. Etter hvert ble det bakt rundstykker. Først grove, siden saftige, lyse og fine. Godteri, kaker og snacks holdt jeg meg fortsatt unna, men potetmos er jo så godt. Bare litt til.
Kjente at vekta, like gradvis som den hadde blitt borte, nå var på vei tilbake, men jeg hadde fortsatt kontroll. Fortsatt klarte jeg å moderere meg. I alle fall til en viss grad. Bare mat, ingen kaker og sukker i ren form, men varsellampene blinket. Alarmen var gått.
Alt raknet i sommer. Alkoholforbruket gikk opp. Matinntaket like så. Grensene var borte. Jeg brydde meg ikke lenger. Spiste kaker når jeg var i bursdager og slikt. Bakte til og med kaker hjemme til bloggen og spiste dem opp etterpå. Vafler er vel det eneste “tabu” jeg ennå ikke har spist siden påsken 2016, men ellers har vel det meste gått ned på høykant det siste halve året.
Desember har vært en eneste lang frotsefest. Jeg har spist akkurat det jeg har villet, når jeg har villet. Har til og med spist peanøtter og jeg liker det ikke en gang! I begynnelsen hadde jeg dårlig samvittighet, men den ble til slutt helt fraværende. Hele forsvarverket var brutt sammen og jeg sto helt forsvarsløs tilbake.
I morges veide jeg over 112,7 kg. Det er ikke 120,5, men hvis jeg ikke tar grep nå er jeg tilbake til start i løpet av året. Dit vil jeg ikke!
Fra og med i dag, og med hele landet som vitner, kutter jeg herved ut alt som heter tilsatt sukker og alt som finnes av snacks! Det gir meg ingen glede i det hele tatt. Kroppen trenger det ikke, den blir bare stor og tung av det. Jeg skal fortsatt spise godt, men jeg skal moderere meg. Holde meg til en porsjon. Den skal kunne være stor, men den skal være i entall!
Jeg vet det virker. Har gjort det med stort hell før. 2020 er året jeg skal under 100 kg igjen! For helse, trivsel og velvære. Det er tungt å være stor og jeg vil ikke være det lenger!
