Våknet kvart over seks. På rygg. Snur meg på siden og plukker opp telefonen fra gulvet for å sjekke bloggen. Det skulle ikke være mulig! Ikke så fort. Skulderen brenner ikke lenger. Bedøvelsen virket!
Det var en voldsom coctail jeg fikk fra legen. Han lo litt på apoteket da jeg hentet den ut. “Det går hardt for seg” sa han. Måtte gi han rett i det. Det har vært ville tilstander. For første gang på veldig, veldig lenge har jeg sovet gjennom en hel natt uten å bli vekt av alle disse knivene som roterer inne i den jævla skulderen. Kjenner jo at jeg har vondt nå også, men i forhold til hvordan det har vært de siste månedene er det virkelig ingenting.
Jeg vet jo at dette ikke er en permanent løsning, men det er godt med en liten pustepause. Er satt opp på venteliste til ny konsultasjon med kirurgen, og jeg skal gå gjennom alle tipsene jeg fikk fra dere i går ang. alternativ behandling. Det siste jeg vil er operasjon. Ikke nødvendigvis pga selve operasjonen, men den lange opptreningen etterpå.
Vi får se. Har i alle fall sovet. Kjennes litt rart, men er helt sikker på at jeg klarer å venne meg til det hvis det skulle utvikle seg til en vane.
Lag en strålende dag!
(Helt fram til 15. januar kan du stemme meg fram til en Vixen Awarsd. Jeg er nominert i ikke mindre enn fire kategorier. Stem på meg HER hvis du mener jeg fortjener en pris. Tusen takk!)
Plutselig kjenner jeg en intens smerte i brystet. Ut av ingenting. En kniv. Borer seg inn. Tror rett i hjertet, men vet ikke sikkert. Noe er i ferd med å slå rot. Inne i meg. Næres av meg. Finne næring. Fra meg. Der er ikke mye å hente, men noe må det være. Jeg åpner øynene og ser at bladene slår knopper og blir grønne. Fra meg. Jeg tror det ikke skikkelig, men jeg ser det jo. Jeg ser at jeg betyr noe. For noen.
Jeg hadde en lang barndom. Var ikke spesielt godt likt. Hadde det ikke så enkelt ellers heller. Det var mye. Hele tiden. Overalt. Hjemme også. Utviklet en forkjærlighet for søvn. Være bevisstløs. Borte. Mitt beste øyeblikk er fortsatt akkurat i det jeg faller til søvn og forsvinner. Noen timer.
Alle mennesker trenger å bli likt. Ikke av alle, men av noen. Vi som har blitt mislikt av så mange, så lenge, spesielt i de viktigste små årene, har kanskje et ekstra sterkt behov for bekreftelse. Kjenne at vi betyr noe vi også. Har en slags verdi. Er noe. Spesielt,
Jeg skal ikke legge all verdens inn i disse nominasjonene til Vixens Awords, men jeg ble virkelig oppriktig glad. Og helt ærlig veldig overrasket. Og veldig, veldig takknemlig. Det finnes faktisk noen som finner også en slik som meg verdig. God nok. Best?
Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg. Ønsker ikke krype og kravle. Jeg er ikke ydmyk over nominasjonene, er bare oppriktig glad for at det til slutt var tilstrekkelig mange som mente at jeg var den rette. At nettopp jeg hadde det som skulle til. Så mye sitter faktisk barndommen fortsatt i. Til tross for hva jeg har oppnådd de siste tjue årene. Ikke millionær, langt i fra, men suksessrik i alt jeg så langt har gjort. Tenk litt over det dere som slo, baksnakka, utestengte, terroriserte og rakket ned, på meg eller andre. Hvor mye dere ødela og hvor mye det faktisk skal til før man føler man betyr noe. Er noe. Finnes. For andre. For noen.
Tusen takk, igjen! Betyr mye mer enn du tror, og veldig mye mer enn jeg trodde var mulig.
Det er nesten ikke til å tro, men den tette kokken med den vonde skulderen fra kulden og mørkets rike er ikke bare nominert til en Vixen Awards. Heller ikke to. Tre? Nei, til hele fire priser! Er det mulig? Det er deres skyld!
Skal innrømme at jeg ikke ble veldig overrasket, såpass cocky må det være lov å være, over at jeg ble nominert som Årets stjerneskudd. Jeg har jo tross alt hatt ca over halvparten av førsteplassene på bloggtoppen siden jeg skrev mitt første blogginnlegg torsdag 12. september 2019 kl. 17:10, men at jeg i tillegg skulle bli nominert til Årets gullpenn, Årets influencer og sist, men ikke minst, Folkets favoritt hadde jeg faktisk ikke en gang håpet på. Langt mindre trodd. Konkurransen er for sterk. Sa jeg tusen, tusen takk? Tusen takk!
Så nå er det bare å presse kokkekroppen inn i den alt for trange dressen og ta med seg Kjærest til Oslo. Klart man gjør! Håper jeg har Datter-helg da, for dette er sikkert litt stas for henne å være med på. Er det 18-års grense mon tro? Aldri vært der før, så aner jo ikke. Artig blir det uansett, enten man vinner eller ikke. Skal i alle fall late som så godt jeg kan, men er en elendig skuespiller.
Skal skrive en “skikkelig” blogg om dette i morgen, men allerede nå kan dere faktisk stemme på meg HER
Man kan stemme helt fram til 15. januar. Man kan selvfølgelig også stemme på de andre kandidatene, gratulerer til ALLE nominerte, for det er veldig mange dyktige folk, men blir selvfølgelig mest glad hvis du stemmer på meg 😉
Nei, dette var skikkelig artig! Trengte en liten oppsving nå. Tusen, tusen takk!
Jeg har utsatt det lenge nok nå. Får nesten ikke sove lenger. Aldri en hel natt. Smertene er for intense. Jeg sovner på kvelden etter å ha funnet en god stilling, men våkner igjen etter bare en time. Paralysert av smerte. Finner en grei stilling igjen. Sovner. En time senere er det i gang igjen. Til slutt gir man opp og bare står opp. Da er klokka kanskje halv fire. Går ikke i lengden. Måneder i strekk. For noen.
Vi menn er litt redde for å gå til legen. Noen av oss venter i det lengste. Noen alt for lenge. Av og til er det en fordel. Mye går over av selg selv, men denne gangen ser jeg at det bare blir verre. Hjelper ikke med hvile, for dagene jeg ikke jobber fysisk er kanskje de aller verste. Løsningen finnes ikke i en sykemelding. Akkurat nå må jeg bare ha smertestillende. Helst noen som opprinnelig er beregnet for hester.
Har vært plaget med dette i mange år. De femten siste faktisk. Det har vært opp og ned, men stort sett til å leve med. I fjor vår gikk det imidlertid ikke lenger og jeg ble til slutt klarert for operasjon. Ingen ønskesituasjon for en som driver for seg selv. Ikke er det noen garanti for å bli frisk heller. Tenkte derfor jeg skulle prøve trykkbølgebehandling først. Legen anbefalte det også. Og det fungerte fantastisk!
Etter to behandlinger følte jeg at dette fungerte så bra at jeg, impulsiv og optimist som jeg er, kontaktet kirurgen og sa at han kunne slette meg fra alle systemer. Jeg var i ferd med å bli frisk! Operasjonen ble avlyst. Trengte den ikke lenger. Etter femten år i smerter var det bare noen få timer med trykkbølge som som skulle til. Hvorfor hadde jeg ikke prøvd dette før? Følte meg som en idiot, men en glad idiot. Smertene var i ferd med å forsvinne. De ble i alle fall redusert.
Gledet meg for tidlig. Framgangen stoppet opp. Reverserte til og med. Fullførte likevel 6-7 behandlinger. Av og til blir det verre før det blir bedre. Jeg trøstet meg med det og så lyst på det. Selv om det så mørkt ut.
Avsluttet den siste behandlingen i november. Smertene var intense, brennende, konstante, men kom meg gjennom julehandelen på et eller annet vis. Satset på at jula, med rolige dager og julemagi, skulle gjøre alt bedre. Ingenting ble bedre. Det eskalerte.
I dag ringer jeg til legen. Jeg har så mye annet jeg må ta meg av at jeg ikke kan ha denne skulderen på toppen av alt. Suger ut absolutt alt som er igjen av energi ,og jeg har egentlig ikke så mye å ta av lenger. Er farlig nær en grense. Uansett hvor positiv jeg prøver å framstå utad.
Vi menn er litt redde for å gå til legen. Noen av oss venter i det lengste. Noen alt for lenge. Jeg har ventet lenge nok. Bestiller meg en dobbeltime. Har et par andre ting som jeg også vil snakke om.
I tre dager til ende nå har jeg fokusert på den store kloke boken som blir utgitt til høsten. Det har vært veldig deilig å neste klare å legge alt annet til side og bare fokusere på akkurat denne jobben. Føler jeg er meget godt i gang. Spesielt fredagen var jeg veldig produktiv. Lørdagen også. I dag har jeg egentlig ikke produsert så mye. Har vært litt på jobb. Hatt besøk av en gammel venninne. Vært i middag hos svigerfar. Gikk både fram og tilbake. Slike ting.
Dagen ble plutselig borte, men det gjør ingenting, for nå har jeg sendt materialet til redaktøren for gjennomlesning. Blir spennende ,med tilbakemelding. Det er alvor nå. Ikke bare prat og planer. Det er nå det skjer. Akkurat nå.
Er forresten femte dagen nå (nesten) uten hvetemel og sukker. Går helt greit, men kjenner et sug gjennom hele dagen. Ikke etter sukker, men hvetemel som brød og rundstykker. Blir ikke helt det samme med havreknekkebrød, men noe må ofres. Kan ikke bare kose seg gjennom et helt liv. På et eller annet tidspunkt må man bli venn med måteholdet. Enten man vil eller ikke.
Ellers har jeg ikke så mye jeg ønsker å melde. Ønsker dere alle en fortsatt fin søndagskveld.
Dagen hadde sakte men sikkert fylt seg opp og kvelden hadde umerkelig sneket seg inn i både huset og i oss. Vi satt og spiste pizza, en skikkelig god en, og hadde gjort klar en film vi skulle se etterpå. Vi ser aldri på TV mens vi spiser. Prøver å gjøre måltidet til en sosial greie, uansett hvor enkel mat vi spiser. Plutselig ringer telefonen. Kjenner ikke igjen nummeret, men det er jo ikke spesielt uvanlig i disse dager.
Han presenterte seg. “Kjenner du igjen navnet?” Jeg merker at dette er et navn som jeg absolutt har hørt før. og som jeg på en eller annen måte kanskje burde husket. Det er noe med klangen i stemmen. Tonefallet. Likevel klarer jeg ikke plassere stemmen til et ansikt. Langt mindre til et minne.
“Du var hos oss en periode da du var liten”
Det smeller inn. Selvfølgelig! Kyrre. Avlastningsgården jeg var på en periode det var spesielt vanskelig.
Jeg skal ikke gå inn på samtalen, men det var ekstremt hyggelig å snakke med ham så mange år etterpå. Vi har ikke hatt kontakt i det hele tatt de tretti siste årene før han plutselig ringte meg i går kveld. Han er ikke på FB, men har fått med seg denne bloggen og at jeg klarte meg bra etter hvert. Han bestemte seg for å ringe meg. Det er jeg glad for.
Selv om de ikke er så mange, så har jeg utelukkende gode minner fra perioden på gården. Godt å komme seg litt bort når det stormer. Det er heller ikke et nederlag. Det viser klokskap å kunne gi barna sine en pause fra hverdagen hvis de trenger det. Jeg trengte det og jeg er glad jeg fikk det. Det var til og med kanskje helt avgjørende for at jeg sitter her i dag. Det bidro i alle fall sterkt. Sett i ettertid.
Gjennom den tvers gjennom gripende og dønn ærlige talen Maud Angelica holdt ved sin egen pappas båre i går gjorde hun ham igjen til et menneske. Det tror jeg var veldig bra. Media, og meg selv inkludert, flommet i dagevis over av lovord om denne helt unike mannen som etter sin død mer og mer framstod som, ja nesten som en slags helgen. Et overmenneske. En misforstått martyr som kun i døden kunne skinne som han fortjente.
Ari Behn fortjener absolutt alt av lovord som har kommet i ettertid, alle vennene som dukker opp og forteller hvor mye han, og de, har betydd for hverandre, og jeg er helt sikker på at familien har satt pris på dem alle sammen, men Maud Angelica tok oss ned på jorden igjen. Denne fantastiske unge kvinnen som hadde styrke nok til å stå og tale til en hel nasjon, for det visste hun at hun gjorde, med helt enkle ord fortelle at pappen egentlig bare var et menneske. Han var en fantastisk pappa, men han tok også feil, sa hun, alvorlig feil, den siste dagen i sitt liv. Han tok sitt eget liv og det er ingenting å glorifisere.
“Det er så mange mennesker der ute som er så uendelig glad for at du er i livet deres og trenger deg. Aldri tro at det er bedre at du går bort, det kan jeg love deg at er så feil.”
Vi kan forsøke å forstå, forebygge, hjelpe og støtte, men vi må aldri glorifisere. 6000 mennesker forsøker hvert årlig å ta sitt eget liv i Norge. Veldig mange er menn i min alder. Ingen av oss kommer til å få særlig med mediedekning. Lite hyllest. Jeg blir sikkert nevnt i Altaposten og på Jodel, men det er ikke verdt det.
“Jeg vil bare si til alle som har gått gjennom psykisk sykdom, at det finnes alltid en utvei. Selv om det ikke føles sånn. Det er folk der ute som kan hjelpe. Alle fortjener kjærlighet og glede. Det er aldri svakhet å be om hjelp, men styrke.”
Norges klokeste og tapreste 16-åring holdt i går kanskje vår tids største tale. Hun fikk meg ikke bare til å gråte, for dette har jeg opplevd på nært hold selv også, men hun fikk meg meg til å tenke. Jeg har kanskje med mine bloggposter i etterkant av denne tragedien bidratt til å glorifisere selvmord. Det tar jeg selvkritikk på og linker ikke til disse i dette innlegget. Sletter dem heller ikke, for de er en del av en samfunnsdebatt, men selvmord er aldri vakkert. Bare tragisk. For alle. Alltid.
Trenger du eller noen du kjenner hjelp? Mental helse kan nås hele døgnet på telefon: 116123.
Dette diktet skrev jeg sytten år gammel, voldsomt fascinert over en fantastisk statue som plutselig sto nede i fjærsteinene i Bø i Vesterålen, der min mor bodde. Et fantastisk kunstverk, statuen altså. Bildet av meg er tatt i dag i Tollevikfjæra der jeg bor. Et fantastisk vær! Ja, jeg vet at genseren er for kort. Krympet den med vilje i sommeren 2018 da vekta var noe annerledes enn i dag. Det burde jeg ikke gjort…
Sola har snudd her oppe i kulden og mørkets rike, og om bare en to-tre uker ser vi henne igjen. Jeg gleder meg! Selv om hun de første ukene bare tar med seg en voldsom kulde, vet ikke hvorfor, og og gjør det nesten plent umulig å kjøre bil siden hun sitter så lavt på himmelen at de iskalde strålene skjærer seg rett inn i øynene dine og blender deg fullstendig. Ser du, man finner noe å klage på uansett. Mennesket er helt utrolig!
Jeg liker dette bildet. Det er tatt i min morfars, fred lyses over hans minne, motorbåt i Vesterålen. Det er sommer og grått. Akkurat passe kaldt slik at jeg slipper å gå naken. Liker meg best med klær. I alle fall når jeg sitter. Magen ser bedre ut i en ullgenser. Ja, jeg burde hatt redningsvest på, men jeg hadde det ikke. Alle burde bruke redningsvest. Min far brukte det ikke den dagen for mange år siden da han trengte det som mest, men det er en annen historie.
Maud Angelicas ekstremt sterke tale sitter fortsatt i kroppen. Klarer ikke å slutte å tenke på den. For en styrke! Hun sa alle de rette ordene uten å pakke dem inn i noe som helst. Bare 16 år gammel. En uke etter at hun mistet sin egen far på aller verst tenkelige måte. Der ved pappas båre talte hun seg rett i hjertene til en hel nasjon. I går ble en stjerne født, men prisen hun betalte er umenneskelig. Jeg ønsker henne, og de to søstrene hennes, absolutt alt godt.
Dag to med bokskriving. Kom veldig godt i gang i går. Det gjør at jeg er veldig mye lysere til sinns i dag enn da jeg startet dagen i går. Jeg har mye bra stoff, så nå er selvtilliten på plass. Skal du skrive med troverdighet må du nesten tro på deg selv. Det gjør jeg nå og det gjør både meg og boken jeg skriver bedre.
Liten tur på jobb før jeg setter i gang for alvor. Skal ta dagsoppgjøret og sjekke om alt står bra til. Fylle snus. Slike ting. Blir borte maks en time. Hjemme igjen før ni. Dette blir en bra dag!
Ønsker dere alle en, om ikke lykkelig, så i alle fall en rikt god dag!
Epilog:
Akkurat i det jeg skulle til å poste dette innlegget ringer telefonen. Klokka er litt over halv åtte. Jeg ser hvem det er. Det er han som har åpningsvakt. Jeg stålsetter meg. Nå har det skjedd noe. De ringer aldri så tidlig hvis det ikke er noe som er galt. Ja, hallo, sier jeg livredd.
Stemmen i andre enden er spak. Høres syk ut. Å nei, tenker jeg, ikke i dag! Ikke si jeg må avlyse skrivedagen på grunn av sykdom! Ikke nå som jeg var i så god flyt og hadde satt av helgen til dette prosjektet. Helvete heller!
“Æ har forsovet mæ. E på tur nedover nu”
Aldri noen sinne har jeg blitt så glad for de ordene! Dagen er reddet. Min dag altså, ikke hans. Han kommer til å jobbe som et pisket skinn for å ta igjen en og en halv time med arbeid. Han skulle egentlig startet klokken seks. Vi åpner klokken ti og på lørdager er de bare to, ikke tre som vanlig. Kjenner jeg synes litt synd på ham, faktisk ganske mye, men er mest glad på egne vegne. Innrømmer det. Heldigvis er han en av mine aller beste menn, så det kommer til å gå bra.
Det var egentlig med dystert sinn jeg satte meg ned i morges, etter en liten tur på jobb, for å virkelig sette i gang med manuset til boken som kommer allerede nå til høsten. Hadde mistet det meste av troen på at jeg i det hele tatt er i stand til å skrive en hel bok. Det er for mye som skjer, for mye som tar energi. Dere aner ikke og kommer kanskje heller aldri til å få vite, men det har tappet meg langsomt for krefter. Klarer jeg en dag til? tenker jeg ofte når jeg slår opp øynene. Skal jeg ikke heller bare bli i sengen? Vi har jo NAV. Kommer ikke til å sulte. Likevel står jeg opp. Hver eneste dag. Og gjennomfører.
Dere forstår. Det vil si det gjør dere jo ikke, men dere forstår at midt opp i alt som ingen vet skal jeg skrive en bok. En god en. En som mange har gledet seg til. Ikke minst meg selv. Fallhøyden er stor. Akkurat det gjør meg ingenting, men man vil jo lykkes. Vil man ikke?
Uansett, har satt av absolutt, omtrent i alle fall, hele denne helgen til bokprosjektet. Har jo jobbet en del med dette i flere måneder, kanskje i mange år, så helt på bar bakke sto jeg ikke da jeg satte i gang, men jeg klarte ikke i min villeste fantasi se for meg at jeg skulle kunne klare å sluttføre prosjektet allerede 31. mars. Om under tre måneder! Kommer til å bruke hvert eneste våkne minutt i månedene jeg har til rådighet til å gjøre resultatet så godt som overhodet mulig. Det lover jeg dere!
Nå, etter denne dagen, ser jeg at jeg kommer til å klare det! Jeg skriver fort. Nesten like fort som jeg tenker. Det er både min styrke og min svakhet. Fra her jeg sitter ser tekstene gode ut. Noen til og med veldig gode. Rørende. Morsomme. Tankefulle. Tanketomme. Og oppskriftene vet jeg jo er gode, så der er jeg trygg.
I løpet av dagen gikk det opp for meg at dette faktisk kommer til å bli veldig bra. Det blir naturligvis en bok i min stil og i min ånd, men det er jo akkurat det jeg vil. Jeg kan ikke skrive en bok slik andre ser den for seg. Jeg må skrive en bok slik jeg vil ha den. Er jo min tross alt.
Dette kommer til å gå bra. Nå vet jeg det. Sender førsteutkastet til redaktøren min på søndag, men er ikke spesielt nervøs. Har den selvtilliten jeg trenger nå. Er i flytsonen. Jeg er meg og det er jo derfor Kagge ville signere meg. Fordi jeg har noe. Et eller annet. Som det er vanskelig å sette fingeren på, men det er der. Jeg må bare skrive det først. Og det gjør jeg. Hele tiden.
Dette kommer til å bli bra og veldig snart kommer muligheten til å forhåndsbestille boken. Garantert med signatur. Håper mange gjør akkurat det, Når den tid kommer 🙂
PS! Gir dere selvfølgelig rapport neste uke om redaktøren var fornøyd med mitt arbeid 😉
