I dag er det akkurat ett år siden vi lukket kista for aller siste gang og senket han ned i jorden ved siden av storebroren sin. Det var en vakker seremoni som vi hadde brukt all vår energi en hel uke på å gjøre så fin som over hodet mulig. Alt skulle være perfekt. Det ble det. Bortsett fra at det var en bitte liten kiste der. Ingen skal oppleve å bære en bitte liten kiste. Jeg har gjort det. To ganger. Det er to ganger for mye. Det er ikke all erfaring som er av det gode.
Jeg kommer aldri mer til å skrive om dette. Jeg har sagt mitt. Har vært åpen hele veien og fortalt om det første året etter at vi mistet. Det har ikke bare vært trist. Stort sett ikke, men det har vært en del nedturer. De har jeg fortalt om. Det har føltes godt og tror har hjulpet mange andre i sine egne kamper. For vi har alle kamper vi kjemper. Hver eneste dag. Overalt.
Åpenhet har alltid en pris. Jeg har måttet tåle både hets og hånord fra første dag, først og fremst, overraskende nok, fra kvinner, for min måte å dele følelsene mine etter tapet av min lille sønn. En eller to ganger er ok, men “manner” du deg ikke opp etter det er du en “tøffel”, “lite mandig”, “falsk faen som gjør alt for klikk” eller “bryr deg mer om Internett enn familien din”. Livet går videre liksom.
Det gjør ikke det. Livet leves, må jo det, dag for dag, det går ingen steder.
Ja, det har gått voldsomt inn på meg all “kritikken” om at jeg har omtalt Lille Vakre bare for å tjene penger. Jeg skriver om livet mitt og når sønnen din dør er det HELE livet ditt. Likevel tror jeg ikke at jeg har nevnt det mer enn ca 12 ganger i løpet av dette året. Uansett om onde tunger skriver at jeg skriver om det igjen, igjen og igjen. Det stemmer faktisk ikke og hadde det gjort det, hadde jeg skrevet om det dag ut og dag inn, hadde det vært riktig å henge meg ut for det? Hvor hjerteløs er det egentlig mulig å være?
Selv om siste delen av svangerskapet er voldsomt tungt, hvert eneste spark for eksempel er jo en gjentakelse av noe som ikke varte, så velger vi å ikke fokusere på det. Vi velger å gjøre vårt beste for å glede oss, ikke grue oss. V i klarer det som regel, men ikke alltid. Bedre enn det kan vi ikke gjøre det.
Jeg orker ikke ta dere med på en litterær reise gjennom dette året. Året er forbi, og det som betyr noe for meg nå er framtiden. Det som skal komme. Den lille som vokser inne i magen til Kjærest og som om bare tre måneder kjemper seg ut og forandrer livene våre totalt. Jeg er vettskremt. Redd. Og lykkelig.
Ønsker ikke å skrive noe mer om dette nå. Dere som har fulgt meg, oss, vet hva vi har vært gjennom. Ser ingen hensikt i å ta dere tilbake til dagen for et år siden. Vil ikke dit. Klarer ikke. Vil bare fram. Vil ikke se tilbake. Klarer det ikke. Hvis jeg skal overleve. Og det skal jeg!
Takk for at du har brydd deg!
(Disse ordene er skrevet akkurat slik de kom ut. Jeg velger å ikke lese gjennom teksten. Beklager hvis den var dårlig, men det var slik de kom. Ordene. )
