Mine siste ord

I dag er det akkurat ett år siden vi lukket kista for aller siste gang og senket han ned i jorden ved siden av storebroren sin. Det var en vakker seremoni som vi hadde brukt all vår energi en hel uke på å gjøre så fin som over hodet mulig. Alt skulle være perfekt. Det ble det. Bortsett fra at det var en bitte liten kiste der. Ingen skal oppleve å bære en bitte liten kiste. Jeg har gjort det. To ganger. Det er to ganger for mye. Det er ikke all erfaring som er av det gode.

 

Jeg kommer aldri mer til å skrive om dette. Jeg har sagt mitt. Har vært åpen hele veien og fortalt om det første året etter at vi mistet. Det har ikke bare vært trist. Stort sett ikke, men det har vært en del nedturer. De har jeg fortalt om. Det har føltes godt og tror har hjulpet mange andre i sine egne kamper. For vi har alle kamper vi kjemper. Hver eneste dag. Overalt.

 

Åpenhet har alltid en pris. Jeg har måttet tåle både hets og hånord fra første dag, først og fremst, overraskende nok, fra kvinner, for min måte å dele følelsene mine etter tapet av min lille sønn. En eller to ganger er ok, men “manner” du deg ikke opp etter det er du en “tøffel”, “lite mandig”, “falsk faen som gjør alt for klikk” eller “bryr deg mer om Internett enn familien din”. Livet går videre liksom.

 

Det gjør ikke det. Livet leves, må jo det, dag for dag, det går ingen steder.

 

Ja, det har gått voldsomt inn på meg all “kritikken” om at jeg har omtalt Lille Vakre bare for å tjene penger. Jeg skriver om livet mitt og når sønnen din dør er det HELE livet ditt. Likevel tror jeg ikke at jeg har nevnt det mer enn ca 12 ganger i løpet av dette året. Uansett om onde tunger skriver at jeg skriver om det igjen, igjen og igjen. Det stemmer faktisk ikke og hadde det gjort det, hadde jeg skrevet om det dag ut og dag inn, hadde det vært riktig å henge meg ut for det? Hvor hjerteløs er det egentlig mulig å være?

 

Selv om siste delen av svangerskapet er voldsomt tungt, hvert eneste spark for eksempel er jo en gjentakelse av noe som ikke varte, så velger vi å ikke fokusere på det. Vi velger å gjøre vårt beste for å glede oss, ikke grue oss. V i klarer det som regel, men ikke alltid. Bedre enn det kan vi ikke gjøre det.

 

Jeg orker ikke ta dere med på en litterær reise gjennom dette året. Året er forbi, og det som betyr noe for meg nå er framtiden. Det som skal komme. Den lille som vokser inne i magen til Kjærest og som om bare tre måneder kjemper seg ut og forandrer livene våre totalt. Jeg er vettskremt. Redd. Og lykkelig.

 

Ønsker ikke  å skrive noe mer om dette nå. Dere som har fulgt meg, oss, vet hva vi har vært gjennom. Ser ingen hensikt i å ta dere tilbake til dagen for et år siden. Vil ikke dit. Klarer ikke. Vil bare fram. Vil ikke se tilbake. Klarer det ikke. Hvis jeg skal overleve. Og det skal jeg!

 

Takk for at du har brydd deg!

 

(Disse ordene er skrevet akkurat slik de kom ut. Jeg velger å ikke lese gjennom teksten. Beklager hvis den var dårlig, men det var slik de kom. Ordene. )

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Klar beskjed!

 

 

Det har vel kanskje blitt insinuert tidligere, men har liksom aldri følt at jeg har “brutt loven” de gangene jeg har glemt meg. Tydeligvis har det vært et større irritasjonsmoment enn jeg i min enfoldighet har innsett, for i morges da jeg sto opp er det et menneske som har brukt relativt mye av sin tid til å brodere den hellige doloven, ramme den inn og plassere den rett bak doen slik at jeg stirret rett inn i den da jeg lykkelig og glad gjorde det jeg skulle i morges. Ok, Kjærest, jeg lover! Kommer aldri mer til å tisse med dosetet nede.


Nå har det regnet konstant i nesten en uke til ende og med konstant mener jeg virkelig konstant. Det har ustanselig høljet ned og jeg kan faktisk ikke huske at jeg har gått ut i bilen denne uken uten å springe for livet for å unngå å bli våt. Derfor ble jeg litt overrasket da jeg sto opp i morges og det var stille. Ingen tromming på taket og ingen foss gjennom takrenna. God start på dagen!

 

Opphold betyr at vi endelig kan fortsette med blomsterbedet vi har balet med et par uker før regnet kom. Jeg med en arm og hun med bekkenløsning. Det har ikke gått fort, men det har vært deilig å kunne jobbe sammen og skape noe i lag. Jeg elsker hagearbeid og graving i jorda og det gjør hun også. Vi har en såkalt naturtomt og har bestemt oss for å gjøre den skikkelig fin før vi flytter.

 

Slik så det ut før samme dagen som vi begynte med bedet. Skulle egentlig bare ordne der nede med riddersporene, men det tok litt av kan du si… 😉

 

Ønsker dere alle en inspirerende helg!

 

Kjærest gir deg oppskriften HER

 

 

 

 

Min første røykalaks!

I helgen har en kompis og jeg røkt laks for aller første gang. Litt tidkrevende, men overraskende enkelt. Han kjøpte seg hus i vinter og oppdaget en røykovn på eiendommen når snøen smeltet bort. Hvor ofte skje DET liksom?

 

Vi starta med to villaks på ca 4,5 kg. Jeg syns det er den beste størrelsen. Det er ikke alltid det lønner seg å være størst.

 

Fileteres så relativt pent. Laks er enkelt å filetere. Start øverst ved nakken og før hele kniven langs ryggbeinet helt til du kommer helt ned, ferdig! Kompis ble overasket hvor enkelt det kunne gjøres. Han hadde gjort det på en annen måte i hele sitt liv.

 

Dekkes så helt med finsalt i åtte timer. På bildet ser dere hvordan laksen ser ut etter seks timer.

 

Etter salting skal laksen tørkes. Skyll av alt saltet i kaldt vann og legg laksen på et luftig sted. Vi hadde ingen luftig sjå tilgjengelig så vi lagde en anordning i garasjen med en vifte som blåste. Skal tørke i rundt et døgn. Du ser den er ferdig når fettet pipler ut. Hvor mye man tørker avgjør mye hvordan det ferdige resultatet blir. Tørkes den for lite kan den bli bløt og ekkel, dessuten fester røyken seg dårlig. Tørker du for mye kan den bli ubehagelig tørr og overflaten føles som en skorpe.

 

Ferdig tørket etter ca et døgn.

 

Vi fyrte opp med bjørk og litt lyng og satte i gang. Røykingen tar ca 8 timer og man må etterfyre flere ganger. Da ble det fyrt med både einer og bjørk.

 

Godt med røyk. Det er viktig at temperaturen inne i røykboksen ikke overstiger 22-25 grader for et godt kaldrøkt resultat.

 

Glad jeg ikke er en laks den dagen jeg dør

 

Ferdig røkt tidlig på morgenen. De mørke flekkene er garnmerker. De vises ikke når laksen er fersk, men kommer fram ved foredling.

 

Jeg henter min andel og drar av sted til rugbrød og majones. Laken ble nydelig! Litt mye einer kanskje, men perfekt saltet og tørket etter min smak. Dette skal vi definitivt gjøre igjen! Og bacon. Her skal det røykes skikkelig bacon!

 

Anbefaler alle som har en kompis som kjøper hus om vinteren og finner en røykbu på eiendommen når snøen tiner om å prøve å røyke selv. Får du ikke tak i villaks går det fint med oppdrettslaks også. Husk bare å tørk den ekstra godt.

 

Ha en røykfylt aften!

(Og hvis dere har råd til det, bruk litt penger på laksen dere kjøper i butikken. Det er enorm forskjell på god og dårlig laks og ofte får du det du betaler for)

Dette skjer ikke en gang på film!

For bare noen få minutter siden måte jeg hjelpe en kvinnelig kokk fra en annen restaurant. Hun hang fast i den ene armen helt øverst på bildet. Hun hadde stukken hånden inn i et av hullene i rulleporten fordi nøkkelkortet ikke fungerte slik det skulle, og rulleporten føk plutselig opp og stoppet ikke før armen ble rullet inn i porten øverst. Helt syke greier! Skjer liksom ikke i virkeligheten.

 

Jeg hadde vært nede på kontoret i kjellren med dagsoppgjøret da jeg hører et svakt “help” når jeg kommer ut i korridoren. Ser ingen, men da jeg skal gå ut av porten ser jeg at det henger en kvinne etter armen der oppe. I all verden! Innser ikke alvoret med en gang og spør henne hva hun gjør der oppe. Hun sier bare “help” en gang til og jeg ser nå hvordan armen ser ut der oppe. Prøver å løfte henne ned, men armen sitter bom fast.

 

Hun river og sliter mens jeg holder henne, men til ingen nytte. Armen må skjæres løs. Jeg finner heldigvis en tom melkegrind i nærheten og velsigner den som ikke har giddet å rydde opp etter seg og plasserer den unge kokken på toppen av melkegrinden og går selv etter en kniv.

 

Etter mye om og men får jeg skjært henne løs, men det var uhyre vanskelig helt inn med armen. Porten var rullet så hardt at armen var helt stiv og jeg måtte presse kniven mellom huden og porten like ved pulsåren. Litt skummelt, faktisk veldig.

 

Det gikk heldigvis bra. Fikk skåret henne løs. Ingenting var brukket, men armen så ikke ut. Hva gir dere meg? Slike ting skal liksom ikke skje. Det siste du forventer er at det henger en kokk etter armen fastklemt øverst i en rulleport. Heldigvis gikk jeg ned. Det er ingen andre på jobb så tidlig og hadde ikke jeg vært der hadde hun blitt hengende der i over en time før vaskerne hadde kommet. Det tror jeg ikke armen hadde tålt.

 

Syke greier!

Frokost

Man kommer ikke unna en god frokost hvis man skal ha en god start på dagen. Dette holder meg gående et par timer før jeg må ha ny dose. Det er neppe sunt, men det er nødvendig hvis jeg skal fungere. Slik det er nå klarer jeg å stå eller gå en halv times tid før jeg må sette meg, eller helst legge meg, et kvarter. Fryktelig tidkrevende og veldig, veldig irriterende.

 

Jeg skal ikke reklamere for tabletter, men de nye jeg fikk hos vikarlegen her om dagen har virkelig hjulpet på foten. Ikke alle jeg tar til frokost 😉 I går hadde jeg ikke vondt før kvart over ni. Jeg sendte til og med melding til Kjærest i halv ni-tiden at jeg var helt smertefri. Jeg var så glad. Som vanlig er jeg ikke glad så lenge 😉

 

Regnfullt i Alta i dag. Har regnet konstant siden mandag. Virker som om hele sommeren regner bort, men det er jo, så langt, bare snakk om fire dager. Menneskesinnet er i sannhet negativt (I alle fall mitt). Har jo tross alt vært nydelig vær i flere uker, men det er glemt nå. Nå regner vi bort.

 

Ellers spilte jeg radiobingo i går for første gang på femten år. Skulle gjøre noe koselig vi tre før leggetid. Sovna faktisk midt i spillet og Kjærest tok over bongen min. Herregud noe så søvdyssende! “Tallet er femten. En-fem” Snork!

 

Senere i dag skal jeg fortelle dere hvordan det gikk da jeg røkte min aller første laks. Meget spennende prosess og overraskende enkelt. Følg med!

 

Ha en vakker dag!

 

Ja, du så riktig. Jeg tar selvfølgelig mine vitaminer hver dag 😉

 

 

Slik lager vi salatene våre!

Reklame | Kokkejævel Hoftepluss

Vi selger ganske mye salat og derfor tenkte jeg å ta dere med på prosessen bak alle salatene som ligger i disken. De kommer jo ikke fra “fabrikken”, men et menneske står hver morgen ca tre timer for å gjøre alt klart til åpning. Det går omtrent slik:

 

Først skjæres lokkene av boksene og bunnen stables ut over benken.

 

Så fyller vi dressing i dressingbegrene og presser dem ned i midten. Før Viruset hadde vi 8 forskjellige typer hjemmelaget dressing, men nå har vi, i alle fall foreløpig, bare 3 typer: Hvitløksdressing, røkt hvitløksdressing og multe- og rosmarindressing.

 

100 gram isberg i hver boks. Alt kuttes og veies for hånd.

 

Alle salatene bortsett fra rekesalat får revet ost. Jeg liker ost. Derfor.

 

Alle får mais. Godt for fordøyelsen. Rekesalat får eggerøre og coscous, karrikyllingen bare couscous.

 

Agurkdryss

 

Paprikadryss

 

Og rødløk.

 

Her skulle det vært et bilde av miniplommetomater, men innser nå at vi faktisk glemte å ha dem på i morges. Ingen krise og hadde jeg ikke skrevet det her hadde ingen visst det. Nå vet alle det. Dumt av meg. Idiotisk faktisk.

 

Vaniljerøkt rein, varmrøkt rein, reker, karrikylling, krydderkylling og biff

 

Siste finish med bacon på noen, fetakrem og tyttebær på noen, fritert scampi og sitron på rekene, chiøicheeseballs på krydderkyllingen, cashew på karrikyllingen osv, osv, osv. Og persilledryss naturligvis så blir det så fint atte.

 

Så presser vi på lokket. Glemte bilde av det også. Reklamene mine er ikke akkurat gjennomtenkte. Innrømmer det, men husk at jeg tygger morfin, arme mann. Da er det lov å surre litt.

 

I forkant er selvfølgelig alt produsert klart slik at det skal gå fortest mulig.

 

Ønsker dere alle en knasende sprø dag!