I mange år har folk spekulert på hvilken psykisk lidelse jeg har, for noe er det jo helt åpenbart, men jeg kan røpe at ingen av dere har så langt gjettet riktig. Narsissist og psykopat har vært de mest vanlige spekulasjonene, men jeg kan dessverre slå fast at det i alle fall ikke har framkommet på utredninger.  Diktator og despot har jeg også sett foreslått, men de er ikke en psykiske diagnose så vidt jeg vet, og føyer seg egentlig mer inn i rekken av generelle skjellsord som ynkelig, patetisk, latterlig osv. som jo heller ikke er heller ikke er diagnoser og jeg har derfor ikke lagt dem til grunn

Det heter forresten ikke manisk depressiv lenger, det heter bipolar, men jeg syns den gamle betegnelsen er langt mer beskrivende for hvordan det egentlig i er. Det humper og går, si! 😉

Det må nevnes at jeg ikke er rammet i den grad at det går ut over jobb og familieliv, i alle fall ikke i utpreget grad, kanskje snarere tvert i mot.

Når jeg er “oppe” blir jeg blir ikke manisk, men noe som kalles lett hypoman. Hos meg vil det si at jeg blir voldsomt kreativ og får masse idéer som jeg, pga. økt arbeidsevne, klarer å sortere og sette ut i livet. Jeg blir oppstemt og får stor tro på framtiden og mine egne ferdigheter. Selvtillit rett og slett.  Siden jeg er så lett rammet ligger jeg ikke våken om nettene uten ro fordi tankene og idéene bobler i hodet. Nei, da, bortsett fra snorkingen, så sover jeg så fredelig som en liten unge.

Hypomanien kan også gjøre meg også mer impulsiv. Som regel av det gode, som da jeg åpnet opp Hoftepluss i 2013 med bare 6 uker fra idéen traff hodet mitt til første åpningsdag. Helt vilt egentlig, men det gikk bra 🙂 Ikke alltid den “dårlige” impulskontrollen har vært positiv, som de gangene jeg ikke klarer å holde meg borte fra negative kommentarfelt, og liksom har prøvd å stå opp for meg selv og det jeg har følt belastende. Jeg vet jeg taper på det. Jeg vet jeg ikke får svar på det jeg spør om. Jeg vet jeg ikke overbeviser noen inne på slike kommentarfelt, det eneste det fører til er økt oppmerksomhet til trollet. Likevel har jeg skrevet, forsvart og forklart. Som en idiot. Ikke gjør det, tenker med meg selv når jeg skriver, dette taper du bare på.De vil verken lese det du skriver eller forstå det du mener.  Likevel trykker jeg enter. Gang på gang. Dust!

Det må sies at som regel klarer jeg å holde meg altså. Jeg er heldigvis også en rasjonell mann med noe som heter en slags viljestyrke. Den fungerer svært dårlig på fersk rullekake med bringebærfyll, men som regel veldig godt på netthetsere.

Som Kjøkkensjef i snart 20 år så har jeg hatt stor bruk for denne hypomanien. Både med tanke på arbeidspress og mengde, men kanskje først og fremt med tanke på den kreative biten. Bortsett fra sjokoladekaka til Hanne og Oreokaka til ChristineEmilie, smultringene til Irene og pepperkakene til Svigermord så har jeg ikke fulgt en eneste oppskrift siden læretida. Jeg har hele tiden kreert oppskriftene mine selv. Det var faktisk det jeg syntes var artigst da jeg jobbet som Kjekkensjef på “ordentlig”, det var å sette seg ned med en pakke sigaretter og fire lavkarboøl og skrive førsteutkastet til en meny. Sitte der og sette sammen smaker i hodet og prøve å finne på noe som ingen andre, få i alle fall, hadde gjort før. Jeg sitter ikke slik lenger, men det var en helt fantastisk tid. Menyskifte 4-6 ganger i året. Skrev vel til sammen mellom 50 og 60 menyer på Alfa Omga. En ekstremt kreativ periode!

Så har du de dårlige periodene da. De er ikke svarte, snarere gråaktige, men de kommer veldig mye oftere enn før, og varer dessuten lengre. Jeg er ikke trist, jeg bare gir faen. Siden jeg ikke er så hard rammet, så klarer jeg å gå på jobb, gjøre det jeg skal, men det stopper stort sett der. Etter jobb drar jeg hjem. Går ikke rundt og sukker og stønner hjemme altså, jeg bidrar, men det er lite sosialt liv, eller annet enn familien, når jeg er “nede”. Man har mer enn nok med å bruke krefter på å ta seg av dem på en skikkelig måte. Det er jo ikke deres feil at livet er grått.

Det er naturligvis nyanser, overgangsperioder og fram og tilbake, men jeg har lært å leve med dette, og ville faktisk ikke vært det foruten fordi det er de kreative periodene som har gitt meg det jeg har i dag. Likevel har det vært tyngre enn før de siste par årene. Det skjedde noe sommeren 2019 som nesten tok knekken på meg fullstendig. Det tok fryktelig lang tid å komme seg opp igjen, lengre enn “normalt”, og jeg vet faktisk ikke om jeg er ferdig med det riktig ennå. Den hendelsen har nok uten tvil både forlenget og forsterket de tunge periodene, uten at jeg føler jeg har “dyrket” det tunge på noen som helst slags måte.

Jeg er en glad fyr, også når jeg er nede. Bortsett fra overgrep og den slike ting, som finner jeg humor i det aller meste, og spøker om alt, men spøkene henter jeg fra eget liv. Et liv som mitt er dømt til å bli galgenhumoristisk, så når jeg forteller at dåpsbarnet ombestemte seg og ikke møtte opp til dåpsbryllupet vi hadde planlagt i fjor, så er jo det bare en slags overlevelsesmekanisme for å prøve å gjøre en i utgangspunktet helt forferdelig situasjon levelig. Samme som når vi er oppe ved gravene og jeg ber dem ligge i ro og ikke plage naboene når jeg drar. Vi ler av slikt.

Jeg kjenner jeg er i ferd med  å bevege meg inn i “godsonen”. Kan fortsatt bli lett irritert og fortvilet, (spesielt i trafikken, (Helvetes idioter!)), men er voldsomt kreativ nå og, til tross for den forbanna ryggen/foten, har jeg stor arbeidskapasitet som gjør at jeg både er effektiv mens jeg jobber, og kan jobbe veldig lenge.

Det trengs, for det tar tid å både røkte nettbutikk, spisesteder, blogg, skrive kokebok, familie, samtidig som man skal drive psykisk selvskading og tråle nettet opp og ned etter  negativ omtale om seg selv. Ja, prøvde å være selvironisk. Flir for faen!

En annen ting mens jeg har dere på “tråden”. Jeg får ufattelig mange henvendelser, både på sms, messenger (privat og på Kokkejævel), mail og på Instagram. Bortsett fra de som omhandler at jeg er en feit idiot med et oppblåst ego, setter jeg enormt stor pris på dem alle sammen. Hvis jeg ikke har svart etter tre dager, så er det ikke fordi jeg er arrogant, det er rett og slett fordi jeg har glemt det. Send bare en ny mail 🙂

Hvis dere står fast med en av mine oppskrifter og trenger hjelp nuh, ring meg på 913 80 129 i stedet, så får du hjelp med en gang. Tjenesten koster kun 49,99 pr påbegynt halvminutt, og for at du skal forstå snakker jeg veeeldig sakte og tydelig under disse samtalene og legger ikke på før du gjør det.

Nei, nå har jeg utsatt jobben lenge nok! Klokka er halv tolv og jeg har ikke skrevet en eneste oppskrift! Tuva, redaktøren, hadde blitt rasende hvis hun hadde fått vite om det. Får håpe hun ramla av halvveis i denne bloggen, så jeg ikke plutselig står her kontraktsløs.

Ja, det med telefonen var en spøk. Ring gjerne hvis du trenger svar med en eneste gang, ellers ikke. Ikke ring når du er full. Det er slitsomt for meg, og flaut for deg, men ja, det er gratis.

Jeg har det veldig fint i dag. Håper du også har det. Ha en psykt god dag!