Det høres jo både idyllisk ut og koselig ut, men la oss være helt ærlige, det er ingenting annet en skikkelig irriterende klokka fem om morgenen 1. pinsedag. Mitt skarpe ornitologblikk fikk kjapt utpekt en morgenfrekk fluesnapper som den verste synderen. Prøvde meg på støvel i hodet på fluesnapper-trikset og det fungerte veldig godt. Fikk lagt meg igjen og sov helt til halv ti. Ikke en lyd på utsiden. Ryktet om at Kokkejævel er i bygda spredte seg nok fort i fuglemiljøet.
Min nye bestevenn, Teho, lå og ventet på meg da jeg sto opp. Fantastisk snill og rolig hund med kun EN interesse i livet, nemlig å bli klødd bak øret. Gjerne i timevis. Utrolig at dette er samme hunderase som faktisk spiste middag av leggen min da jeg var liten. Har faktisk ikke vært i nærheten av en golden retriever siden den gang. Tror faktisk dette besøket bidrar til at min hundefrykt blir mindre.
Fantastisk vær! Vi skal spise frokost nå, bordet fylles opp rundt meg her jeg sitter, og etterpå skal vi ut på tur. Skal endelig besøke det hamle, idylliske handelstedet Havnnes. Det har faktisk vært en boplass i 6000 år og jeg gleder meg skikkelig. Er bare en liten fergetur unna, men har faktisk aldri vært der før selv om broderen har bodd her i over 20 år. Da er det kanskje på tide. Vi får se hva vi gjør. 17 grader allerede. Blir en varm dag!
Nei, nå får jeg strenge blikk om at jeg må legge bort pcen og delta i frokosten. Ikke særlig tung å be jeg, lukter egg og bacon, og da må nesten blogg bare være blogg.
Klokka 12:00 satte vi oss i bilen og var klar som hellige ånder for en langhelg hos min bror og hans familie i Rotsund. Måtte bare fylle diesel først. Og stikke innom apoteket for å kjøpe kvalmestillende. Og butikken for å kjøpe vann og potetskruer. Og hjem igjen for å sjekke om ovnen var skrudd av. (Det var den). SÅ var vi klare!
Ca 2,5-3 timer på veien. Koselig tur, og det er ikke noe jeg skriver for å framstå perfekt og vellykket på sosiale medier. Datter satt i baksetet med øreplugger og hørte på musikk. Kjærest strikket. Jeg kjørte og hørte på P2. Hvorfor er det forresten slik NRK, at dere tror at bare fordi man er interessert i nyheter og litt dypere stoff at man samtidig er kjempefan av jazz, klassisk, og folkemusik? Jeg har ikke empirisk forskning som understøtter min antagelse, men jeg vil tro at vi stort sett liker helt vanlig musikk. Sånn, da var det sagt. Har irritert meg i mange år!
Møtte noen bitte små lam på veien. Datter var livredd og trodde de kunne angripe henne. Jeg har åpenbart feilet et eller annet sted i oppdragelsen. Jeg jagde henne ut for å ta bilder og og oppleve disse villdyrene på nært hold. Hun ble jaget tilbake av flekkende, sylskarpe tenner. Kom seg heldigvis tilbake i bilen med skinnet i behold. Preget naturligvis, men levende.
Endelig framme! Litt kaldt, men koselig.
En rykende varm solbærfocaccia ventet på oss da vi kom. Frisk, passe søt og god. Gjorde godt i en mager, hengslete kropp.
Herregud, en hund!
Litt spesielt å kunne kjøre scooter i hagen 30. mai. Heldigvis hadde de en blå strikkahjelm liggende i garasjen…
Nå får jeg beskjed fra alle hold at jeg må legge vekk pcen. Ungene lager mat og bordet fylles med den ene retten etter den andre, så da er det bare en ting som er riktig å gjøre i slike situasjoner, nemlig å spise.
Vi har vel alle fra tid til annen fantasert om homsegutter dekket i krem og syltetøy. Helt naturlig det, for de er saftig, søte og utrolig deilige. Jeg ble utfordret av en homofil blogger til å lage en “priderett” til hjemmebruk siden det ikke blir noen offentlig Pride i år. Midt i blinken for meg siden jeg er litt mer enn gjennomsnittlig opptatt av toleranse, utenforskap og annerledeshet, og mer enn gjerne sier det høyt til alle som vil høre.
Først tenkte jeg å lage noe helt perfekt med skikkelige klare homsefarger slik at folk kunne si “WOW, SÅ FLINK HAN ER”, men så ombestemte jeg meg og tenkte jeg heller skulle gjøre stas på den helt alminnelige hverdagshomsen og traktorlespa, for homofile er, og dette er helt sant, har slått det opp i leksikon, helt vanlige mennesker som deg og meg. Derfor lagde jeg en homovariant av den klassiske “Tilslørte bondepiker”.
Kjøres på foodprosessor sammen med 1 ts vaniljesukker. Helst ekte.
2 pk kremfløte
Piskes stiv med 2 ts vaniljesukker. Helst ekte.
Blåbærsyltetøy
Jordbærsyltetøy
Eplesyltetøy
Aprikossyltetøy
Legg kjeks og krem lagvis. Bland inn litt syltetøy i hvert lag slik at du får fine farger. Hvis du vil kan du farge litt ekstra med matfarge, men jeg liker homseguttene helt naturelle og uten sminke, men smaken er som baken, artig ordspill forresten i denne sammenhengen, den er delt.
Jeg hadde både krem og syltetøy for hvert lag, men det ble litt for mektig. Neste gang jeg skal ha meg en homsegutt, så orker jeg ikke suge i meg alt det syltetøyet. Holder med kremen.
Ja, det var mitt lille bidrag til #pride. Håper jeg ikke blir rævkjørt i kommentarfeltet nå, for føler at denne bloggposten kan slå begge veier. Jeg er stiv av skrekk.
Ha en stolt dag!
IKKE GJØR DEG TIL KJELTRING FOR EN TILSØLT HOMSEGUTT!
Dette er en originaloppskrift fra sjølvaste Kokkejævel, og alle Kokkejævels oppskrifter koster min. 2 kroner pr oppskrift, ev. 100 kr for et helt år. Dette er en ordning basert på tillit, men kulinarisk tjuvpakk som nekter å betale for seg vil oppleve Kokkejævels veldig vrede, og det vil kastes en gastronomisk forbannelse over både deg og hele din slekt sju slektsledd fram i tid. Edder og galle kan også forekomme. Trolig å både bøtter og spann.
Har du problemer med 2 kroner som engangssum, så tilbyr vi naturligvis en nedbetalingsplan som begge parter kan være fornøyd med, og du vil være kvitt gjelden i løpet av få år.
Ikke gjør deg til kjeltring for et par kroner! Gå inn på VIPPS og skriv KOKKEJÆVEL (ikke telefonnummer) og betal for godsakene. Betaler du 100 kroner så kan du bruke så mange oppskrifter du vil i et helt år! 😀
Jeg hadde lagt meg. Klokka var vel kvart på elleve. Hadde sovet på sofaen siden seks. Var så trøtt. Christine vekte meg flere ganger, men jeg klarte ikke å sette meg opp. Til slutt ga hun opp og la et pledd over meg. Hun er snill, men da sto jeg i alle fall ikke opp. Ikke før rundt ti. Våknet litt og fikk med en voldsom kraftanstrengelse tvunget meg opp i sittende stilling og ranglet meg ned på badet, pusset tennene og la meg som et lite barn i senga. Kjente at søvnen igjen innhentet meg og det bare sto om sekunder før bevisstløs tilstand var gjenopprettet. Deilig. Så ringte telefonen.
“Hei pappa, kan jeg sove hos deg i natt?” hørte jeg noen si da jeg til slutt fikk samlet krefter nok til å bøye meg ned å ta telefonen som lå på gulvet og ikke ville gi seg. Det var den hjemkomne sønn som ringte. Hadde det skjedd noe? Han har faktisk aldri overnattet hos meg før siden jeg flyttet til Tollevika. Neida, alt sto bra til; han ville bare tilbringe den siste natta hos faren sin før han reiste dagen etter.
Så koselig da! sa jeg. Kom bare nedover. Han var hos mora, og det er bare 10 minutter unna. Jeg sto opp. Glad jeg hadde sovet hele kvelden og vi satt oppe en times før vi gikk å la oss alle tre. Veldig, veldig hyggelig og jeg er glad han ringte. En time er ikke så mye, men det er veldig mye mer enn ingenting. I dag reiser han igjen og det er måneder til neste gang vi møtes, så det gjelder å sette pris på den tiden man faktisk får tildelt. God tur, Sønn! Pappa er stolt av deg og veldig glad i deg.
I kveld kommer Isabella. Vi planlegger å kjøre og besøke min bror og hans familie i Rotsund i morgen etter jobb. Det er bare 2,5 timer unna, men har faktisk ikke tatt turen siden Christine og jeg ble sammen. Da er det sannelig på tide! De har stort hus, men vi planlegger å legge oss inn på en campingplass i nærheten. Jeg liker campinghytter. Vet ikke hvorfor, men det er trivelig. Eier jo ikke hytte selv, så jeg kan leie veldig mange campinghytter til prisen av hva jeg måtte betalt hvis jeg hadde eid en selv. Dessuten slipper jeg vedlikehold. Det er jeg veldig glad for, for er ikke spesielt fan av vedlikehold.
Håper dere alle får en fabelartig pinse! For to tusen år siden sendte Vår Herre den hellige ånd ned til menneskene i pinsen. I fjor skjenket han meg en sønn siste pinsedag og i år sendte han en annen sønn på besøk i forkant av pinsen. Herrens veier er i sannhet uransakelige. Heldigvis.
Jeg selger mye bagetter. Det er kanskje ikke så rart, for vi ser ikke på dette som kjapp og simpel mat. For oss er en bagett et helt måltid. Et måltid som vi er stolte av å kunne servere. Og kom ikke med den at det er dyrt med over hundre kroner for “et stykke brød”. Det er ikke dyrt i det hele tatt, snarere tvert i mot. Hadde ikke “en bagett” hatt et så “billig” rykte, så burde prisen vært rundt 150 kroner, men la oss nå ikke gå ned i skyttergravene og krangle så busta fyker om prisen. Pust med magen. Dette skulle jo bare være en reklame for Hoftepluss sine bagetter. Jeg er virkelig ingen reklamemann! 😉
Bacon, biff og bearnaissaus. En sikker vinner. På bildet øverst ser dere de luxe-utgaven med roastbiff i tillegg. Ikke utpreget slankende, men vi lever tross alt bare en gang. Hvis du er av suicidale typen kan denne anbefales da livet trolig kortes voldsomt ned ved stort inntak.
Vanlijerøktrein. Vår absolutte bestselger. Forståelig, for den er ikke fryktelig stygg akkurat med multe- og rosmarindressing under vaniljereinen og tyttebærkrem på toppen.
Vaniljerøkt rein med bacon. Alt, absolutt alt blir bedre med bacon! Til og med enkelte muslimer drister seg til å kjøpe denne når ingen ser, for denne er trolig verdt å havne i helvete for. Jeg banner ikke, det er sant!
Ole “Baggis” Hætta. Ja, er et teit navn, men er inspirert av storebroen Ole Mattis Hætta. Røkt rein, grønnsaker, urterørte tyttebær og hvitløksdressing med røyksmak.
Finnes naturligvis også i de luxe-utgave. Fetaostkrem på toppen. Min favoritt hvis jeg skal velge noe med kjøtt!
Men egentlig liker jeg Røkt Kranelaks best. Sinnsykt god røykalaks fra Ulf Krane på Sørøya, eggerøre og hvitløksdressing. Enkelt og greit. Ikke noe dill og dall. Litt persille eneste.
Eller Randi Rekvåg da. Den spiser jeg også en del av. Samme fyll som laksen, men med et pepperdryss og sitron på toppen. Bare godt rett og slett.
Hvis man er lei av å være tynn og slank kan man kjøpe de luxe-utgaven med friterte scampi på toppen. Det hender seg jeg blir lei, men ikke så ofte.
Kylling er godt! Lang lykke med revet ost under og ostekuler på toppen. Varmes gjerne ett minutt i ovnen slik at osten smelter litt. Beltet kan man eventuelt fyre opp i peisen med.
Kylling, bacon og bbq. Ikke min favoritt, men mange liker denne. Er jo godt da, men er ingen stor fan av kylling egentlig. Baconet trekker opp da, så det hender seg jeg tar en slik også altså.
Nå sitter jeg bare og irriterer meg over at jeg har gitt denne et engelsk navn. Flaut! Karrikylling og couscoussalat.
Bacon & Brie derimot er jeg IKKE flau over, selv om det jo i grunn ikke er noe norsk navn det heller. Veldig, veldig god!
Alle våre bagetter er basert på havre og marineres natten over i litt god, hjemmelaget rosmarinolje før vi steiker dem på morgenen i varm ovn. Ikke fine, ikke kjempegrove, men akkurat passe til et godt måltid.
Min yngste sønn på jorden er i Alta noen dager og da blir det selfølgelig bergfiske med far. Ingen nåde her i gården. Vi fikk en helt fantastisk fin kveld nede på bergene. En kveld jeg kommer til å leve lenge på. Ikke voldsomt med fisk, men nok til at katta kan legge litt på seg ut over uka.
Ikke HVER dag man får fjordtorsk på 75 kg med fiskestang i Tollevika. Artig uansett. Når det rykker til og spreller spiller det liksom ingen rolle hvor stor fisken er.
Ikke samme fiskelykken på meg. Går helt greit. Liker egentlig ikke å få fisk. Mye artigere å stå time etter time uten et eneste napp. Folk er forskjellig.
Bror og søster. Hjerte.
Kjærest. Min Kjærest. Ble ikke noe på henne heller, men mulig det ordner seg litt senere i aften.
Hun leser visst tankene mine, slukker bålet og bestemmer at moroa er over. Vi skal hjem!
Ok ja, hun hadde visst andre planer. Her skal det produseres sitteunderlag av alle ting. Er jo tross alt bare sju måneder igjen til jul. Får se litt på tv jeg da. 😉
Neida, prøvde bare å være litt artig. Jeg har hatt en fantastisk kveld. Virkelig.
Jeg er ikke sint, jeg er bent ut sagt forbanna! Neida, så ille er det ikke, men jeg forstår ikke hvorfor vi som kjemper en desperat kamp mot sukkeret ikke kan få de samme gode smakene i Tines utsøkte serie med Gomorgen-yoghurter. I absolutt alle de sukkerfrie variantene har de tilsatt en eller annen smak som fraviker fra originalen. Hva er egentlig poenget? Jordbær for eksempel. Originalen inneholder jordbær, mens den sukkerfrie også har fått tilsatt lime. Hvorfor? Den er ikke like god!
Min favoritt, den brune med hakkede nøtter, smaker også helt annerledes som sukkerfri variant. Der har de funnet ut at de helt fantastiske, og naturelle, nøttene skal erstattes med et slags grusomt nøttekrønsj. Det er ikke sukker i nøtter, hvorfor endre det i den sukkerfrie varianten?
Synes Tine synd i oss med stramme belter og derfor prøver å gi oss noe ekstra siden vi ikke får sukker? I så fall, slutt med det! Hvis dere hadde ment at alt det rare dere putter i de sukkerfrie variantene hadde vært spesielt vellykket, så hadde dere jo brukt det i originalene også. Kan dere ikke heller gjøre de sukkerfrie variantene mest mulig like de vi egentlig har lyst på? Det eneste dere oppnår er jo at vi bare kjøper den sukkerfrie varianten en gang og det var vel ikke meningen?
Nei, kjære bondeorganisasjoner, dette er ikke et angrep på lille Tine, men rett og slett bare en enkel oppfordring til å lage gode sukkerfrie varianter av Gomorgen-yoghurten. Jeg vet de kan, for originalene er nydelige.
Da jeg var liten, 9-10 år tror jeg, ble jeg, bokstavelig talt, spist på av en golden retriever. Han glefset i seg store stykker kjøtt fra foten min og jeg har ennå arr på brystet etter tennene når han hoppet opp og prøvde å bite meg over strupen. Han mislyktes med drapsforsøket og endte opp med leggen min. Jeg sparket han i hodet som besatt, men han bare fortsatte og fortsatte. Til slutt fikk eieren av hunden revet han løs med tvang, men han var helt fullstendig rabiat. Dette var familiehunden til bestekompisen min og jeg hadde kjent hunden siden den var en liten valp.
Slikt setter spor. Jeg er redd for hunder. Til og med de små. Kan ikke for det. Jeg vet at en puddel ikke kan drepe meg, men likevel sitter angsten fra det galskapsangrepet i barndommen fortsatt så hardt i at jeg kan bli helt lammet. Det oser sikkert frykt ut av hver en eneste pore og det har jeg hørt ikke er den lureste lukten å utsondre hvis du møter på en aggressiv hund.
Ironisk nok så elsker jeg hunder. På bildet ser dere Zico, hunden til svigerfar. Mitt favorittvesen i hele verden. Snillere hund finnes ikke og vi har blitt skikkelige bestiser. Det samme sier sikkert de eierne som ikke evner å forstå at det er båndtvang. “Han er så snill atte. Dessuten er han jo (nesten) lydig”
Det spiller faktisk ingen rolle! Jeg vet ikke om hunden er snill. Det ødelegger turen min. Da ungene var små ødela det turen deres da det plutselig dukket opp fremmede hunder med eierne kanskje både femti og flere hundre meter bak. Det er ikke lov! Er det virkelig så vanskelig å forstå? Hvorfor gjør dere dette i tettbygde strøk?
Jeg skrev et lite avsnitt om dette i en bloggpost i morges og har fått enormt med tilbakemeldinger fra folk. Dette er et stort problem for veldig mange. Om ikke alle er livredde så er det svært ubehagelig å vandre i fred og ingen fare og det plutselig dukker opp en løs hun rett foran deg. Det er ikke greit. Slutt med det!
Hold hunden din i bånd!
Til slutt vil jeg sende en stor takk til de aller, aller fleste hundeeiere som faktisk respekterer båndtvangen. Dere bryr dere! For det er faktisk bare et lite mindretall av hundeeiere som gir seg jamt faen, men det skal bare EN hund til for å ødelegge turen min. Resten av tiden går jeg rundt og er nervøs foran hver bakketopp og hver en sving. Selv om jeg er 116,4 kg og egentlig bare kan sette meg på puddelen så er den død.
Jeg slutter aldri å undre meg. Ikke nødvendigvis fordi jeg har varig svekkede sjelsevner, men fordi det alltid er et nytt prosjekt på gang. Som regel et overraskende et. Jeg forstår vattnisser til jul og luer, våtter og lester i gave, men å hekle 17. mai-duker i slutten av mai? Den så jeg ikke komme! Fin duk da. Passer fint på bordet OM ET ÅR!
Les mer på Kjærest sin Instagram hvis du er like klin kokos 😉
Mens hun satt i sola i singlett eller hva det heter og heklet 17.mai-duker gjorde jeg det eneste riktige og presset meg inn i ullgenseren og tok med meg mine 116,4 kg og jogget i raskt tempo opp på Komsatoppen. Med raskt mener jeg hvis jeg hadde vært en kjempeskilpadde. Sannheten er vel heller at jeg slæbde mine ben efter mig, men jeg kom meg opp til slutt. Tok den lengste løypa og brukte 45 minutter opp. Deilig på en slags suicedal måte. Ned kom jeg meg også, men det er lettere. Ruller bare.
Og mens jeg har oppmerksomheten din: Hold den jævla hunden din i bånd! Det er båndtvang hele året i tettbygde strøk og ja, Altas mest populære toppturmål regnes som tettbygd strøk. Hvis du på død og liv bare må slippe bikkja løs så gjør man det rett og slett ikke der det ferdes folk. Det verste jeg vet er når det plutselig står en hund foran meg i løypa og eieren er 200 meter bak. Hva er egentlig greia? Ødelegger hele turopplevelsen for folk!
Og forresten, tusen hjertelig takk for alle hyggelige tilbakemeldinger i går etter det innlegget mitt! Setter enormt stor pris på det og gir meg motivasjon til å fortsette med mitt underlige prosjekt.
De siste dagene har jeg vært i tenkeboksen. Det koster relativt mye å være personlig blogger. Ikke i rene penger, men i tid, fokus og energi. Hver eneste dag legger jeg hodet mitt, helt frivillig, på blokka og inviterer gud og hvermann til å kappe det av. Av og til står folk i kø. Egentlig er det den skjæreste galskap å holde på med dette. Hadde enda millionene rullet inn, men jeg har ikke sett noe til dem ennå.
Egentlig er jeg ganske hardhudet og bryr meg ikke så mye om hva andre sier om meg, men det er rart med det. Sakte men sikkert siver giften inn i porene og fester seg. Det trenger slett ikke være ondsinnet. Det rister man bare av seg som useriøst, men såkalte velmenende råd som går rett på meg som person. Misforstå meg riktig, en personlig blogger som ikke tåler kritikk av seg som person må finne seg noe annet å gjøre. Jeg tåler det, men prøver bare å fortelle på en personlig måte at det av og til koster mer enn det smaker.
Egentlig burde jeg ikke klage, og gjør det heller ikke. Jeg har trolig Norges mest positive leserskare som følger meg i tykt og tynt, og jeg får ufattelig mange positive tilbakemeldinger på det jeg skriver. Det har hjulpet meg på gode og dårlige dager. Jeg ønsker å takke dere for det. Betyr utrolig mye for meg.
Hva er det så jeg sutrer over? Det hører jeg ofte, at jeg sutrer og klager, enten over økonomi, sykdom, overvekt, død og jeg vet ikke hva. Det sårer meg faktisk. Føler ikke at jeg jamrer og bærer meg. Jeg forteller hvordan jeg har det og prøver å gjøre det på en åpen og ærlig måte. Forsøker til og med å gjøre det med både humor, selvironi og glimt i øyet. Jeg kan vel ikke noe for at jeg har dårlig humor, he he.
Ofte føles det litt urettferdig. Spesielt dette med at jeg er “brautende”, “snobbete” og “høy på meg selv” finner fremmed. Jeg, en egentlig stille og litt sjenert kar med all verdens komplekser og lidelser, klarer rett og slett ikke å forstå at noen har et slikt inntrykk av meg. Det sårer ikke, men jeg finner det veldig underlig. Sett bort fra enkelte bilder så er tekstene mine rimelig ydmyke og ganske lite selvforherligende. Verden er rar.
En annen ting som jeg gjentatte ganger har registrert skrevet er at jeg skal være så “dårlig å ta i mot kritikk”. Jeg innrømmer at jeg ofte svarer kritikerne med mine motargumenter, og det er langt fra alltid jeg er enig i kritikken, men det betyr vel ikke at jeg er dårlig å ta i mot kritikk likevel. Hva er det egentlig forventer at jeg skal svare? Legge meg flat og si “Unnskyld, du har rett. Beklager at jeg finnes”. Det gjorde jeg nok av da jeg var liten. Jeg er ferdig med å legge meg flat bare fordi noen mener de har rett til å trampe på meg.
Ingen kan bli likt av alle. Det er heller ikke noe mål for meg. Jeg har mer enn nok med å like meg selv. Det gjør jeg ikke alltid. Jeg forsøker å tro på meg selv og at det jeg gjør er riktig og viktig. Klart jeg anger noen ganger på det jeg har skrevet. Går av og til litt for langt, av og til for kort. Jeg ble sendt ned til menneskene for å spre kulinarisk nytelse og glede, men jeg ble sendt i en menneskekropp. En stor en. Og mennesker feiler. Også jeg. Det har jeg aldri vært redd for å innrømme. Kanskje til og med litt for ofte.
Vet egentlig ikke hvor jeg vil med denne bloggposten, men dere som har fulgt meg en stund, noen av dere kanskje i mange år, vet at sinnstemningen min går i bølgedaler. Jeg kan være voldsomt kreativ, til og med artig, og produsere godt innhold flere ganger om dagen i ukevis og jeg kan være det stikk motsatte. Tvilende. Usikker. Kjedelig. “Kulinarisk bipolar” kalte jeg det litt humoristisk i Dagsrevyen, men det er nok en liten sannhet bak spøken.
Facebook renner over av “visdomsord” og memes om at vi alle er gode nok og at vi skal være trygge og tro på oss selv, men gjør vi det blir vi kaldt kjepphøye og innbilske. Er vi ydmyke og deler tro og tvil om oss selv snakker vi oss selv ned og folk etterspør selvtillit og ståpåvilje. Egentlig er man dømt til på tape uansett.
Jeg hadde en “lang barndom” som jeg kaller det. Da jeg var 18 år skrev jeg dette diktet om hvordan det var å stå på utsiden som liten.
Krigen er faen ikke over
Du står for deg selv
Har vent deg til baksnakk og tatt imot slag
Du vet ikke hva du kan gjøre
Du prøvde så klart
Å smelte i mengden og bli slik som dem
Du klarte det aldri, det ble med forsøket
Du ga opp til slutt
Innså du alltid forble den du var
Det var ingenting du kunne gjøre
Du så på deg selv
Kanskje de andre har rett likevel?
Det er faktisk deg det er feil med?
Men du reiser deg opp!
Barndommen er kanskje for lengst et tapt slag
Men krigen er faen ikke over!
Når jeg leser dette diktet nå går det opp for meg at jeg for alltid kommer til å stå på utsiden, men denne gangen står jeg der med hevet hode. Jeg er meg selv og verken kan eller vil være noen andre. Jeg er stolt over hva jeg har fått til og jeg er ikke redd for å fortelle om det. Jeg er heller ikke redd for å fortelle om det jeg ikke har fått til. Jeg er meg og jeg er faktisk god nok, uansett hva andre måtte mene.
