Å leve med en Kjærest som er avhengig

Hun har vært så flink i hele år. Satte seg et knallhardt mål på nyttårsaften i fjor om å ikke kjøpe stoff i 2020. Holde seg unna nytt ull og nye nøster. Bruke det hun har før nytt ble kjøpt inn. I går sprakk hun så det sang i veggene.

 

Hun var så glad, strålte nærmest da hun kom innom meg på jobben. “Herregud, så fin du er!” utbrøt jeg. Hun glødet virkelig. Så nesten forelsket ut. Sa hun elsket meg og at jeg også var skikkelig fin. Jeg lot det være med det. Enkelte dager føler man seg bedre enn andre. Lite visste jeg da at hun hadde en lumsk plan.

 

Det var ingen hjemme da jeg kom hjem. Ringte henne og spurte hvor hun var. Det ville hun ikke si, men hun var lykkelig i stemmen og hørtes ruset ut. Stemmen var grøtete og hun snakket usammenhengende. Underlige greier, men jeg regnet med at hun ikke lå under en bru med en strikkepinne i armen så regnet med at hun holdt på med en eller annen gave til meg. Hun bruker jo det av og til, i alle fall før, så det var ikke helt usannsynlig.

 

Halvannen time etterpå kommer hun hjem. Bærer tungt og ser beskjemmet ut. Herregud, skal jeg hjelpe deg? spør jeg. “Ja takk, du kan hente de posene som ligger igjen i bilen er du snill”. Hæ, var det enda mer? Å jada, minst like mye som hun kom inn med.

 

“Jeg sprakk” sa hun overlykkelig og smilte fra øre til øre.

 

Det viste seg etterpå at hun faktisk hadde planlagt denne dagen lenge. Hadde gitt seg selv en dag hun kunne kjøpe det garnet hun trengte. Ikke at hun er spesielt trengende akkurat, med et garnlager på langt over 30 000 gram. Når man vet at ett nøste veier omtrent 50 gram så er jo matematikken rimelig enkel. Det er garn absolutt overalt! I skap, skuffer, hyller, boder og mørkeloft. Og hun vet nøyaktig hva hun har. Sirlig føres alt opp i garnprotokollen. Der står det på grammet hvor mye garn som er brukt så langt i år og hvor mye som er igjen. Hun har forresten strikket 3640 gram hittil i år. Jeg vet ikke om det er mye eller lite, men det er i alle fall over 70 garnnøster.

 

Jeg klager absolutt ikke! Hun strikker så mye fint. Mange gaver, både til meg og andre, samt fine plagg til han som skal komme. Dåpskjolen blant annet. Gleder meg forresten til å vise dere den. Nydelig!

 

Nei, det er vel ikke den verste avhengigheten å ha og da jeg så lykken som strålte gjennom hele henne i går, så tror jeg nesten at hun skal få bevilge seg en slik dag til høsten også.

 

Happy wife, happy life osv. 😉

Sjekk ut hva hun gjør med all galskapen på Kjærest sin Instagram

 

 

Jeg vil ikke gifte meg likevel!?

Jeg har verdens søteste Kjærest, men er hun verdt å betale 15-30 000 bare for en ring å sette på fingeren hennes? Svaret er et høyt og rungende ja, men problemet er bare at det finnes en til i dette kommende ekteskapet og jeg er slett ikke sikker på at han er verdt så mye. Et par hundrelapper kanskje, men på ingen måte flere tusen. Fatter ikke hva hun ser i meg egentlig. Mye åpenbart, siden jeg blir større og større, meg å gå til det skrittet å gifte seg med meg? Jeg hadde IKKE gjort det! Kan hun lide av varig svekkede sjelsevner? Psykotisk? Noe må det i alle fall være siden hun er villig til å bruke så mye penger på en mann som ikke en gang kan skifte en frontlykt på en bil. Kan fylle diesel da. Er da noe.

 

Innrømmer at det er veldig koselig å gå innom gullsmedene og se etter gifteringer sammen med Henne. Hun er så lykkelig. Vil virkelig dette. Gleder seg. Det gjør meg så glad. Det å kunne gi henne dette. Selv om jeg som sagt ikke forstår gleden over valget hennes. Ikke for det, noen liker jo gammelost også selv om de fleste andre brekker seg over både lukten og smaken.

 

Hvorfor er egentlig alle gifteringer så kjedelige? De koster skjorta, men ser ut som noe du kunne kjøpt i en rørleggerforretning og noen ser ut som nøkkelringer. For å være helt ærlig har de mye finere ringer på Glitter, men det tør jeg ikke si høyt. Peker bare på dem jeg synes er finest. Ofte er det den billigste.

 

Denne var ganske fin. Litt gravert og ikke så kjedelig

Uff, nå klarer jeg ikke å fokusere på ringen, men bare at fingre ser ganske ekle ut når de henger slapt ned og dingler.

 

DETTE er koselig og for meg mer verdt enn all verdens ringer! Det å handle inn babyklær til Framtiden, se han for seg og planlegge hvor fort han vokser. Ikke kjøpe for stort, men heller ikke for smått. Ofte får babyer alt for store klær siden de vokser så fort, men greit å kunne kjøpe noe som passer også. Spennende, for vi vet jo ikke hva som passer. Akkurat nå er han bare 200 gram, men jeg håper jo han blir noe større før han kommer ut.

 

Jeg spurte i overskriften om jeg  ville gifte meg likevel fordi det er så dyrt med ringer og at jeg nesten ikke kan tro at Kjærest faktisk vil ha meg på ordentlig, men jeg må vel begynne å tro på det snart. Kanskje er det et eller annet ved meg som hun elsker. Noe som gir henne trygghet og ro. Noe som binder oss sammen. Jo, jeg vil gifte meg. Med henne.

 

En romantisk dag ønskes!

Abstinenser

Det er ikke verdens undergang, men det er vanskelig nok. Oppdaget i går kveld at jeg var fri for snus og at jeg hadde kasta alle boksene. Hvis ikke kunne jeg jo bare gjenbrukt noen av de gamle. Jeg lette overalt, for det pleier å dukke opp en boks et eller annet sted når jeg leter, men ikke denne gangen. Det eneste jeg fant var en gammel uttørket pute som lå i vinduskarmen på soverommet. Innrømmer at jeg følte meg litt som en narkoman når jeg puttet den under leppa, men kanskje aller mest nå jeg tok den ut igjen og la den pent klar på pcen så jeg skulle ha når jeg sto opp. Det er den jeg har i dette øyeblikk.

 

Heldigvis skal jeg snart på jobb og da får jeg påfyll. Nydelig morgen i Alta forresten. Litt kaldt, men det har sikkert blitt varmere når jeg er tilbake. Har en del planer i dag som medfører kjedelig arbeid foran pcen. Da er det greit å kunne sitte ute i alle fall. Så kan man bli solbrent mens man kjeder seg.

 

Tiden flyr, har faktisk ikke tid til å skrive mer. Sto for sent opp og må kjøre nå.

 

Ha en abstinensfri dag!

10 tips for bedre analsex!

Våren har omsider kommet til kulden og mørkets rike og jeg sitter nå ute på verandaen og soler en vinterbleik, og koronafeit, kropp. Det har vært mye kunder i dag, tror faktisk det har gått litt over stokk og stein, men vi gjør så godt vi kan. Fortsatt har vi redusert bemanning for å komme oss helskinnet over kneika, så jeg håper på forståelse for det. Selv om alt tilsynelatende er over, så merkes to stengte måneder godt på bankkontoen.

 

Kjærest sitter nede på kontor- og hobbyrommet og forbereder seg til eksamen. Datter har jeg kjørt til sitt andre hjem for et par timer siden. Kyllingfiletene ligger i steikepanna og synder i krydder og fett og gode smaker og venter på kvelden. Jeg har det bra. Jeg har det faktisk veldig bra. Det gir meg litt dårlig samvittighet, ganske mye for å være helt ærlig, men slik er det og slik må det være. Jeg har blitt glad igjen. Denne gangen også.

 

Ble du skuffet over overskriften? Klikket du deg inn i håp for å finne det aller siste innen rumpekos? Noen nye teknikker eller redskaper? Sorry, men jeg skulle bare teste om det faktisk var noen som lot seg lokke og om det i det hele tatt er noen som tør å innrømme at de klikket seg inn bare for å sjekke ut tipsene. Ja, jeg ler så jeg rister. God humor har jeg aldri hatt, men ja, dette er klikkbait så det synger, men ingen i hele verden  kommer til å klage 😉

 

Ønsker dere alle en bakpå aften!

 

 

Årets første fisketur!

Fantastisk vær i Alta for tiden og siden vi bare bor fem minutters gange fra havet, så går vi ofte ned på berget og prøver lykken med stingsild og snøre. Blir mest kattfisk, men koselig å være ute. Kanskje tenne bål eller kanskje ikke. Være i lag.

 

Vi lot Kjærest sitte i den gule stolen og strikke. Hun var ikke helt i form, dessuten er det sikkert godt å slippe meg og Datter en time eller to. Jeg hadde i alle fall vært overlykkelig. Skulle gjerne hatt en pause fra meg selv noen timer. Om så bare noen minutter, for det er ganske slitsomt å leve med meg selv 24 timer i døgnet.

 

I alle fall, vi la av sted, Datter og jeg. Nydelig vær som sagt og hadde det riktig så trivelig. Vi fikk ingenting, men vi hadde med oss kjeks og brus, så vi overlevde helt fint uten fisk også. Tok en del bilder av Datter, men i følge henne selv er de så stygge at jeg ikke får ha dem på bloggen. Ble et bilde av meg selv i stedet. Håper dere overlever.

 

Ellers skal jeg dra til en rørlegger nå. Knakk blandebatteriet på kjøkkenet i går og det sprutet vann overalt. Kjærest hadde et svare liv med å vaske opp etter meg, men hun gjorde en god og grundig jobb. Det skal hun ha. Nå må jeg kjøpe ny. Ikke Kjærest, skulle tatt seg ut, hvem skal vaske opp da, men blandebatteri. Kanskje jeg rett og slett får en rørlegger til å utføre jobben også. Har aldri skiftet blandebatteri før, men det er vel kanskje på tide.

 

En fuktig dag ønskes!

Gikk jeg over en grense da jeg publiserte det ultralydbildet?

Spørsmålet er høyst relevant og svaret er ja. Aldri noensinne tidligere har jeg publisert et “identifiserbart” ultralydbilde av noen av mine barn. Jeg har sågar vært litt motstander av det. Vet egentlig ikke hvorfor, men det handler vel litt om at mors liv skal være det tryggeste og mest beskyttede stedet på jorden.

 

Likevel valgte jeg å poste akkurat dette bildet av min 9. unge og det står jeg for. Det bildet av den lille gutten, min sønn, symboliserer absolutt alt denne bloggen handler om. Nemlig livet selv. Les innlegget HER

 

Så kan man selvfølgelig diskutere samtykkekompetanse, for ikke å nevne samtykkemulighet, opp og i mente, men sannheten er at foreldrene tar valg, gode eller dårlige, for barna helt fram til de blir myndige og kanskje vel så det. Noen av oss indoktrinerer dem til og med i en religiøs tro helt fra dem blir født. Vi døper dem i Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds navn ofte før de har smakt annet enn morsmelk.

 

Vi prøver, etter beste evne, å oppdra dem til ærlige og anstendige mennesker, men vi har alle ulike metoder. Ikke alltid vi en gang er enig om hva som er en god oppdragelse, eller hva som er et ærlig og anstendig menneske. Noen oppdrar omtrent som det er hunder de har fått i hus mens andre igjen har helt flat ledelsesstruktur. De fleste av oss befinner seg vel på forskjellige nivåer mellom disse to ytterpunktene.

 

Hva er til barnas beste? Også det er jo i alle høyeste grad en definisjonsak. Jeg kan ikke for mitt bare liv tro at dette bildet, som bevisst ser helt likt ut som alle andre ultralydbilder, kommer til å bli en belastning for Aksel Johannes når han blir større. Ja, det beviser at han en gang i tiden lå inne i mamma sin mage, men er det egentlig så farlig? De fleste av oss har vel gjort det en gang. Tror heller ikke at det faktum at jeg skrev at han var 200 gram, noen har reagert på det også, kommer til å bli en ekstrabelastning i oppveksten.

 

Ja, jeg ønsket meg opprinnelig en jente og skrev åpent om det på bloggen. Les innlegget HER. Heller ikke dette tror jeg kommer til å tynge Aksel Johannes i særlig grad. I vår familie snakker vi om slike ting og vi kommer garantert også til å snakke om den intense redselen som fyller hele dette svangerskapet og jeg er helt overbevist om at han ikke kommer til å føle seg mindre ønsket bare fordi faren hadde vært litt mindre redd hvis det hadde vært en jente. Det finnes vel neppe noen mer ønsket unge enn han er, og verken faren eller moren kommer til å være redd for å fortelle akkurat det til han.

 

Tilbake til bildet og eksponering av barn. Jeg mener selv jeg er veldig flink til å skåne ungene mine på denne bloggen, men jeg vet jo at jeg har litt andre grenser enn mange andre. Hva Datter angår har hun full vetorett hva bilder og historier angår, men heller ikke hun er myndig og klarer å se de fulle konsekvensene av hva denne eksponeringen av henne betyr. Hvem gjør vel det?

 

I ytterste konsekvens så burde vil vel ikke dele bilder av noen barn, uansett alder, under 18 år, men ønsker vi egentlig oss dit?

 

Jeg er slett ikke ufeilbarlig, men jeg gjør begrunnede valg over alt jeg deler. Ja, jeg gikk over min egen grense da jeg postet ultralydbildet, men akkurat nå er det det aller fineste bildet jeg har og jeg er glad jeg gikk over streken, for den streken betyr alt for meg.

 

Aksel Johannes.

Pappa sin.

 

Ha en grensesprengende dag!

 

Aksel Johannes Pedersen Sandøy

200 gram. Så bitte liten og så stor på samme tid. Et fiks ferdig lite menneske. Det var ingen tvil om at dette var en gutt. Jeg elsker ham allerede og kommer til å gjøre alt som står i min makt for resten av mitt liv for at han skal kunne vokse opp og få et godt liv. Vite at jeg er der. For ham. Uansett. Alltid.

 

Jeg hadde håpet på en jente. Innrømmer det. Kjente det litt i hjertet akkurat da Kjærest sendte meg melding om at det kommer en sønn i hus i oktober, men det gikk over i løpet av et sekund, maks to. Lille storebror.

 

Jeg er ikke redd. Er faktisk helt sikker på at dette kommer til å gå bra. Gleder meg til Datter kommer hjem, hun er på besøk, og kan fortelle henne at Aksel Johannes snart kommer til å fylle huset med så mye lys som bare et lite barn kan. Jeg vet hun gleder seg, men er samtidig fryktelig redd. Det forstår jeg godt. Hun vet av egen erfaring hvor galt det kan gå, men jeg merker at også hun klarer å glede seg mer og mer over dette nye livet som spirer inne i Kjærest. Jeg ønsker dem alt godt. Alle tre.

 

Jo, jeg er fryktelig redd. Hvem er det egentlig jeg prøver å lure, men jeg skyver det vekk og fokuserer heller på dette lille mirakelet som snart kommer. Et nytt liv. En ny start. En sjanse til.

 

Lys.

 

 

 

 

 

Gutt eller jente?

Omstendighetene tatt i betraktning har vi allerede vært på mange ultralyder, oppfølgingen er svært tett, men i dag er det den “ordinære” ultralyden. Den som “vanlige” folk får. Den der ungen har blitt så stor at en flink jordmor, og det har vi, ser om det blir en gutt eller jente.

 

Man kan jo selvfølgelig si at det ikke spiller noen rolle hvilket kjønn det blir, bare ungen er frisk, men det er en sannhet med store modifikasjoner. For meg betyr det mye. Jeg blir selvfølgelig glad uansett, men denne gangen håper jeg det blir en jente. Alt blir mye lettere da. Det er litt vanskelig å forklare, men et svangerskap som vi gjennomgår er preget av mye dårlig samvittighet. Det er jo et svangerskap som aldri ville funnet sted hvis omstendighetene hadde vært annerledes. Det i seg selv er vanskelig, men hvis det blir en gutt føler jeg på en måte at vi “erstatter” han som ble borte med en “ny”. Som å få seg en ny kattunge hvis Maria blir påkjørt. Det er en grusom tanke, men den er høyst reell.

 

Derfor håper jeg på en jente. Det er forskjell på gutt og jente og jeg vill ikke føle at jeg erstatter en unge på samme måte da. Dette vet jeg av erfaring, for Datter, hun som kom med Lyset, ble selv unnfanget i sorg og fortvilelse for snart tretten år siden. Det var lettere at hun var jente. Og hun lever fortsatt.

 

Dessuten, det er så mange tanker, så er sjansen mindre for at jenter dør i krybbedød. Slik er det bare. Det er flere gutter som dør, ergo kan vi være litt mindre redde det første året. Det kommer til å bli tøft nok, og da er det godt å i alle fall kan trøste seg med kjønnstatistikken. Min egen statistikk er jo ikke spesielt oppløftende for å si det forsiktig.

 

Nei, dette blir en spennende dag! 15:00 har Kjærest time. Jeg får fortsatt ikke lov å være med grunnet Viruset, men det går fint. Kjærest filmer, så jeg får se når hun kommer hjem. Jeg gleder meg. Og er veldig, veldig spent.

 

Jeg må presisere, i fall det er noen som misforstår, at jeg selvfølgelig blir glad hvis det er en gutt igså, men jeg tror de fleste av dere forstår hva jeg mener. Håper i alle fall det.

 

Ha en spennende dag!

Hva har hun egentlig i det pizzafyllet?

Tidligere i dag fortalte jeg hvordan min ekssamboer med sin ondsinnede kvinnelist plutselig hadde begynt å bake verdens beste pizzaer og satte meg fullstendig i skyggen. Les innlegget HER. Jeg, som alltid har vært familiens konge på pizza, og som har hyllet meg selv foran speilet etter endt måltid, kanskje til og med applaudert, skulle nå plutselig servere noe som Datter mener er mindre verdt, mindre godt. Det føltes helt uuthoildelig!

 

Jeg ringte min x og sa at dette fant jeg meg faen ikke i og tvang henne til å gi meg hemmeligheten til dette kulinariske overtaket som hun plutselig hadde fått. Svaret overrasket meg. Mer om det siden.

 

Hun lager selvfølgelig hjemmelaget bunn og det har hun alltid vært flink til. Det skal hun ha. Det er ikke derfor det ble slutt. Jeg lager også hjemmelaget bunn og mener min er bedre, men Datter er ikke enig. Da spiller det ingen rolle hva jeg mener.

 

Dessuten er x tynn, på grensen til hengslete. Teller ikke kalorier som jeg gjør. Er ikke redd for ost. Ser ikke for seg fettet som legger seg på hofta når hun drysser osten utover pizzaen slik som jeg gjør. Neida, hun peiser på med rikelige mengder og vel så det, og det elsker jo unger. Fett er godt. Krangler ikke på det.

 

Pizzasausen hennes består kun av tomatpuré med litt krydder. Jeg bruker halvt om halvt med ketchup og tomatpuré, liker sødmen som ketchupen gir. Datter er tydeligvis av en annen oppfatning. Henne om det.

 

Ellers har hun masse skinke og pepperoni på toppen, men det har jo jeg også ofte, så det kan ikke være det som gjør hennes så veldig mye bedre. Det må være noe annet!

 

“Jeg bruker Toro pizzafyll som basis” sier hun plutselig og uten forvarsel.

 

Hæ????

 

“Ja, Toro pizzafyll. Enten mexican eller den med urter og løk”

 

Hæ???

 

“Er du der?”

 

Hæ?

 

“Asbjørn, er du der? Skal jeg ringe etter en ambulanse?”

 

Ja, kan du være så snill og gjøre det. Føler meg ikke helt bra. Døde litt faktisk.

 

 

 

 

 

Når mor saboterer fars forhold til barna

Jeg trodde vi samarbeidet bra om Datter, men alt viste seg å være et renkespill. En kalkulert og ondsinnet plan for å undergrave min troverdighet både som far og kokk. Typisk kvinnfolk! Når du tror at du kan stole på dem så dolker de deg i ryggen med så mange sløve kniver som de kan finne.

 

Jeg oppdaget samværssabotasjen ved en tilfeldighet i går. Vi pleier å spise pizza de lørdagene Datter er her. Hun liker det og siden jeg er blogger er det grei bloggmat å legge ut ulike oppskrifter av. Jeg er ganske god på pizza. Får det til. Bunnen er suveren, både sprø og saftig samtidig. Pizzaene mine er rett og slett veldig gode.

 

“Mamma har også begynt å lage pizza” sa hun plutselig og uten forvarsel. Jeg kunne i tro mine egne ører. Det har alltid vært jeg som har lagd maten. Jeg har jo en viss forståelse for at når vi ikke lenger bor sammen at hun også må kunne få stelle i stand litt mat, men et sted går grensen. Pizza er min greie!

 

-Så hyggelig da, svarte jeg med sammenbitte tenner. -Er den god?

“Ja, den er faktisk bedre enn din”

 

Det svartnet for meg. Tok tak i ungen og ristet henne og ba henne gå ned og vaske munnen sin. Dette fant jeg meg rett og slett ikke i. Hva faen er det den mora holder på med? Undergrave mitt forhold til Datter på den aller mest skitne måten man kan tenke seg. Ondskap i sin reneste form. Ble kvalm.

 

Jeg tok opp telefonen og konfronterte mora. Hun “skjønte” naturligvis ikke hva jeg pratet om, det gjør hun aldri. Jeg forklarte at dette ødela forholdet mellom meg og Datter og at jeg syns det var fryktelig, fryktelig dårlig gjort. “Hva snakker du om? Hva er det jeg gjør”. Hun hørtes faktisk nesten fortvilet ut. Jeg bestemte meg for å slutte.

 

-Du lager visst bedre pizza enn meg, sa jeg og skogglo. -Hva har du i fyllet???

 

 

(For ordens skyld: Pizzahistorien er sann, men jeg har smurt litt på i et ironisk forsøk på å være morsom. Vi har fortsatt et godt samarbeid, selv om hun ikke syns den telefonen var like morsom som jeg syntes 😉 )

Les hemmeligheten bak pizzafyllet HER